– Jeg er bekymret for hvor god kontroll vi har
I kjølvannet av terrorangrepet mot jøder i Australia 14. desember retter stortingsrepresentant Mahmoud Farahmand søkelyset innover – mot Norge. I en podkastsamtale med Ole Asbjørn Ness og Leif Z. Knutsen uttrykker han sterk bekymring for hvorvidt norske myndigheter har tilstrekkelig oversikt over miljøer som åpent bruker voldelig retorikk.
– Min bekymring er i hvor stor grad vi har kontroll på disse kreftene her hjemme, sier Farahmand.
Han viser blant annet til bruken av begrepet intifada i norske demonstrasjoner.
– Vi har hørt slagord som jalla jalla intifada og rop om å globalisere intifadaen. Det er ikke tilfeldige ord. Intifada betyr voldelig oppstand. Det er ikke en pride-parade.
Når slagord tas bokstavelig
Farahmand mener det er naivt å tolke denne retorikken symbolsk eller metaforisk.
– Når folk roper globaliser intifadaen, så mener de det helt bokstavelig. Det handler om å bekjempe sionismen, enten det er jøder eller ikke-jøder som rammes.
Han peker på at enkelte miljøer åpent sympatiserer med Hamas.
– Det er nok folk i Palestinabevegelsen som direkte er Hamas-tilhengere. De ønsker at intifadaen skal globaliseres.
PST, hjemler og manglende oversikt
Farahmand viser til at det nylig har kommet rapporter som peker på begrensninger i PSTs handlingsrom.
– Det kom en rapport som viste at PST ikke har tilstrekkelige hjemler og midler. Det bekymrer meg.
Han understreker at dette ikke er en abstrakt problemstilling. Rapporten kom fra Riksrevisjonen.
– Hvis man ikke leser trusselvurderingene, kan man bare ta seg en tur utenfor synagogen eller den israelske ambassaden. Gater er stengt, det er barrikader og omfattende sikkerhetstiltak. Det sier noe om trusselnivået mot jøder i Norge.
En dobbelt standard i offentligheten
Farahmand reagerer på det han opplever som en grunnleggende ubalanse i norsk offentlighet.
– Denne regjeringen, og kanskje tidligere regjeringer, ville aldri brukt samme retorikk mot et muslimsk land som man bruker mot Israel, av frykt for å bidra til islamofobi.
Samtidig mener han man ikke erkjenner at tilsvarende retorikk kan bidra til jødehat.
– Når man mener at kritikk av islamisme kan bidra til muslimhat, hvorfor ser man ikke at måten man kritiserer Israel på kan bidra til jødehat?
Han presiserer at han ikke legger ansvar for terrorhandlinger på norske politikere, men advarer mot konsekvensene av språket som brukes.
– Jeg sier ikke at statsministeren eller regjeringen har ansvar for terrorhandlinger. Men retorikken og handlingene kan skape en forståelse for hvorfor jøder fremstilles som legitime mål.
Hvem finansierer Palestinakomiteen?
Et sentralt poeng for Farahmand er mangelen på innsyn i økonomien til sentrale aktører i Palestina-bevegelsen.
– Det er helt uklart hvor Palestinakomiteen får sine penger fra. Hvem er sponsorene? Hvor mye penger er det snakk om?
Han mener dette er et samfunnsproblem.
– Palestinakomiteen har betydelig innflytelse i Norge, både politisk og i offentligheten. Da burde det være i samfunnets interesse å vite hvem som finansierer dem.
Ifølge Farahmand har organisasjonen heller ikke ønsket å legge frem regnskapene sine.
– De vil ikke avdekke sine regnskaper. Samtidig løper man rundt i gatene og roper om global intifada.
Utenlandsk påvirkning og ideologiske nettverk
Farahmand trekker også frem utenlandsk påvirkning.
– Vi ser land som Qatar som i mange år har sponset utdanningsinstitusjoner og organisasjoner for å spre ideologi som er forankret i Muslimsk brorskap. Hamas er en del av den ideologien.
Han minner om tidligere avsløringer knyttet til moskemiljøer i Norge.
– Enkelte miljøer har vært forbundet med Muslimsk brorskap. Dette er ikke konspirasjonsteorier, det er dokumenterte forhold.
Normalisering av ekstrem retorikk
Et av Farahmands hovedpoenger er at holdninger som tidligere ville blitt ansett som ekstreme nå uttrykkes åpent.
– Det som bekymrer meg mest er at dette er blitt stuerent. Det er vanlige, oppegående mennesker som skriver disse tingene i kommentarfelt. Folk med navn, ansikt, familiebilder og hverdagsliv.
Han mener dette representerer en reell endring.
– Aksepten for antisemittisme har vokst. Den er ofte forkledd som antisionisme, men innholdet er det samme.
– Dette starter sjelden og ender sjelden med jøder
Farahmand advarer mot å tro at denne utviklingen kun rammer én gruppe.
– Minoriteter som tror at deres liv blir bedre på grunn av antisionismen tar feil. Dette hatet begynner ofte med jøder, men det ender sjelden der.
Han mener omfanget av trusselen ikke tas på alvor.
– Vi har ikke tilstrekkelig informasjon. Vi vet for lite om hvor mange tilløp som har vært, hvilke miljøer det gjelder, og hvor stor trusselen faktisk er.
Etterlyser reelle svar
På tampen av samtalen vender Farahmand tilbake til sitt hovedanliggende.
– Hvor mange tilløp til terrorangrep har PST og andre avverget det siste året? Hvilken kontroll har våre sikkerhets- og etterretningstjenester på disse grupperingene?
– Det er reelle spørsmål. Og jeg mener vi skylder samfunnet reelle svar.