Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Jeg synes det er virkelig nedslående å se hvor fordømmende og uforsonlige både norske journalister og utenlandske hoppere, trenere, ledere og journalister er mot de norske hopperne. Stort sett alle har kun hard fordømmelse å komme med, og er stort sett skråsikre på at alle de norske lyver.
Enkelte mener sågar at alle de norske hopperne burde kastes ut og nektes å hoppe, kun på mistanke. Joda, noen i støtteapparatet har innrømmet juks, men dermed kan man ikke uten videre dømme alle norske hoppere og diskvalifisere dem fra all hopping. En viss rettssikkerhet må vel praktiseres selv i idrettsverdenen.
Særlig nedslående er disse uforsonlige uttalelsene når hele hoppverdenen vet at tøying av regelverket har vært vanlig i alle nasjoner i mange år.
Men nå fremstår personer som har gått i fremste rekke med manipulering med utstyret både innenfor og utenfor regelverket som skinnhellige og fromme utøvere som aldri i verden noensinne kunne tenke seg å jukse.
Hele denne saken fremstår som en helt latterlig og tragisk komedie med deltagere som forsøker å skjule sine egne regelbrudd ved å dømme de som har blitt tatt i uforsonlige ordelag.
Ære være de norske hopperne som har lagt opp, men som er reale og modige nok til å stå frem å fortelle ærlig om alle de ulike metodene for å jukse eller tøye grensene.
Men de utenlandske hopperne er så feige at de later som om de er helt sjokkerte over dette, og har visst aldri hørt om det før, selv om alle vet at de har drevet med akkurat det samme i mange år.
Jeg glemmer aldri bildene fra noen år tilbake av hoppere med skrittet på hoppdressen omtrent ned ved knærne, og fremdeles ser man hoppdresser med så lavt skritt, at det er et under hvordan de kan ha blitt godkjent.
I den forbindelsen er det ganske uforståelig at hoppverdenen holder seg med fem stildommere, men en enslig kontrollør kan diskvalifisere akkurat som han vil. Rommet for korrupte avgjørelser er åpenbart svært stort, og mange spør seg i dag, hvorfor diskvalifikasjon så sjelden rammer de store nasjonene som Tyskland og Østerrike.
Og svaret mange gir, er at den internasjonale hoppsporten er helt avhengig av sponsorinntekter fra disse landene. Og diskvalifikasjon av tyske og østerrikske hoppere midt under den Tysk-Østerrikske hoppuken hadde vært katastrofe for interessen i disse landene.
Jeg vil også stille et spørsmålstegn ved enkelte norske såkalte idrettsjurister, som hevder at Marius Lindvik og Johann André Forfang har en dårlig sak, fordi utøverne selv har ansvaret for utstyret. Og i den sammenhengen henvises det til Therese Johaug sin sak, der hun fikk en lang periode med diskvalifikasjon fordi hun hadde brukt en leppesalve som inneholdt forbudte stoffer, selv om det var treneren som hadde gitt henne den.
Joda, men etter min mening er hennes sak på ingen måte sammenlignbar med hoppernes. Johaugs salve var tydelig merket på esken at den inneholdt forbudte stoffer, og hun tok den selv. Hun burde selvsagt ha oppdaget at hun fikk i seg stoffer som står på dopinglisten.
Om hopperne snakker sant, så kan de vanskelig stilles til ansvar for noe støtteapparatet hadde gjort uten deres viten. Dressene ble kontrollert før hopprennet, og selv ikke kontrolløren klarte å avsløre at noe man manipulert med. Hvordan skulle så hopperne vite det, om ingen hadde fortalt dem om det?
«De burde ha merket det», påstår noen skråsikkert. Men om det merket at dressene hadde godt spenn, som det omtales som, hvordan kunne de dermed vite at det var gjort noe som var ulovlig?
I mine øyne er ikke det ikke regelbruddene som ble oppdaget i VM som er skandalen, men det er de skinnhellige, fordømmende og uforsonlige reaksjonene fra hoppverdenen.
I stedet for den unisone fordømmelsen av to norske utøvere, burde de våget å stå frem og fortelle om sine egne synder. Men de er åpenbart for feige, og bruker fordømmelsen til å skjule det jukset de selv har deltatt i gjennom mange år.