Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

VGs Shazia Majid uttrykker stor frykt for at det «store norske vi» skal gå i oppløsning som følge av ulike meninger om konflikten mellom israelerne og palestinerne. Når jeg leser hennes kommentar, må jeg undres: Finnes dette «store norske vi» lenger, da? Har ikke det gått i oppløsning for flere år siden?

I Norge finnes det ca. en million innvandrere og etterkommere etter innvandrere. Altså omtrent en femdel av vår samlede befolkning. Der vårt samfunn for ikke så mange tiår siden var ganske homogent og det absolutt var berettiget å snakke om «et stort vi», er det som kjennetegner Norge i dag, at det eksisterer store grupper som neppe identifiserer seg med typiske norske holdninger eller verdier, men som har dannet sine egne samfunn der de dyrker sine egne nasjonale følelser fra sitt hjemland og sine egne skikker, holdninger, religion og sympatier.

Av disse gruppene, har alle undersøkelser gjennom årene vist tydelig, at det er muslimer som har størst problemer med å finne seg til rette og ta til seg det «nye hjemlandets» holdninger. Muslimer har en tendens til å danne veldig dominante grupper, og krever forståelse for seg selv fremfor å finne seg i å være en minoritet uten stor innflytelse. En av våre grupper på introkurset der jeg jobbet, besto av et stort antall muslimske kvinner fra Midtøsten, og kun en eneste kristen kvinne fra Nigeria.

Flertallet av muslimske kvinner forsøkte å få den kristne kvinnen kastet ut av gruppen. Det lyktes de heldigvis ikke med. Men andre rapporter fra Europeiske land, forteller om det samme. Der hvor muslimene kom i flertall, oppsto det straks problemer med trakassering og utfrysing av andre flyktninger.

Vi har sett ved et flertall hendelser gjennom de siste tiårene at rasende muslimske ungdommer har opptrådt voldelig og både ramponert offentlig eiendom og angrepet politiet, når de føler at deres tro har blitt krenket.

Og når man ser bildene fra demonstrasjonene til støtte for palestinerne både i Norge og ellers i Europa, kan det ikke herske mye tvil om at det er muslimske arabere som utgjør majoriteten av dem som tramper på israelske flagg med påtegnede hakekors og roper antisemittiske slagord.

Nå hevder VGs kommentator at de som er mest rasende tilhører både minoritetsgrupper og majoritetsbefolkningen:

«De er gjerne ungdommer og unge voksne, og tilhører både etniske minoriteter og majoriteten. Dette er folk som føler seg sviktet av politikere og av medier. Og jeg er vitne til en resignasjon:

Det store norske vi er også et bedrag, mener de», skriver hun.

Også venstresiden ved Rødt, MDG og SV hevder at de står i spissen for en folkebevegelse av både nordmenn og innvandrer og påstår helt uten forbehold at Israel teppebomber Gaza, at det er et pågående folkemord og at Israel er en rasistisk apartheidstat.

Men man hører ikke en eneste av dem kreve at de over 200 israelske gislene må løslates, eller at det tross alt var Hamas som startet krigshandlingene i denne omgangen, med sitt bestialske og grufulle angrep på israelske sivile. Mange palestina-venner hevder sågar at det sikkert var Israel selv som drepte sine egne innbyggere og at Hamas aldri har drept sivile, selv om det er dokumentert grundig i mediene at det var Hamas-krigere som myrdet for fote inne i Israel. Og at flere lands etterretninger hevder at Hamas har militære kommandosentraler under sykehusene og at Hamas-krigere gjemmer seg inne blant sivile palestinere nevnes ikke.

Man må jo spørre hvordan Israel kan betegnes som en apartheidstat når det bor over 1,8 millioner arabere der, som alle har fulle medborgerlige rettigheter og sågar sitter i det israelske parlamentet? Det eneste de ikke har rett til, er å avtjene verneplikt, men det kan vel neppe regnes som et stort tap for dem?

Og hvordan i all verden kan Israel åpne grensene til et «naboland» som har som mål å utrydde staten Israel og drepe enhver jøde de måtte treffe på, uansett hvor i verden? Venstresiden krevet at Stortinget aksepterer Palestina som en egen stat. Men aksepterer Hamas Israel som en egen stat? Samtlige av de omkringliggende arabiske landene har hatt som mål å utrydde Israel, og straks landet ble opprettet i 1948, gikk de til angrep og okkuperte deler av det nyopprettede Israel. Siden har Israel erobret noen av landområdene tilbake.

Og det mange ikke vet, er at også det som i dag er Jordan også var en del av det landområdet som skulle deles mellom jødene og araberne, men av en eller annen uforståelig grunn, ga engelskmennene hele Jordan til araberne. Og et altfor lite landområde ble tilbake til å dele mellom jødene og palestinerne.

Men ett og ett har de arabiske landene akseptert at Israel har kommet for å bli og inngått fredsavtaler. Bare Hamas har nektet å innse at Israel har rett på sitt eget land, og har fremdeles som mål å utrydde det, og skyter kontinuerlig raketter inn på israelsk område. Hamas representerer den tradisjonelle muslimske erobrermentaliteten og dyrker martyriet og offerholdningen. Det synes å eksister en dødskult i den muslimske folkesjela, der det er et mål å ofre seg og dø for Allah og Muhammed.

Og vi vet jo alle at de er overbevist om hva som venter dem i paradis – 67 jomfruer som de kan forlyste seg med. Og familiene til de såkalte martyrene som har drept noen jøder, blir belønnet med livslange utbetalinger av store summer, som bla a stammer fra Norge.

Når VGs kommentator bekymrer seg stort for at det «store norske vi» skal gå i oppløsning fordi så mange palestinske flykninger nå påstår at Norge avslører din dobbeltmoral og at våre idealer ikke gjelder palestinere, må det være relevant å spørre: De som nå erklærer at de ikke vi være en del av Norge, har de egentlig noensinne følt seg som nordmenn og vært tilhengere av norske verdier og holdninger?

Det tror jeg neppe. Hadde de følt seg som en del av det «store norske vi», ville de ha visst om og sluttet seg til at det er en sentral del av våre verdier at vi aksepterer ulike meninger, uten at vi erklærer at vi melder oss ut av fellesskapet og hater alle andre nordmenn. Men dette er en typisk islamistisk strategi, der man utnytter enhver situasjon til å fremstå som lidende ofre som ingen tar hensyn til. Det er akkurat det samme som Hamas gjør. De massakrerer israelere, vel vitende om at Israel er nødt til å reagere tilbake, slik at de kan fremstå for hele verden som de virkelige ofrene. Det er så forutsigbart at enhver burde innse det.

Men denne dynamikken forstår dessverre ikke Shazia Majid!

Og de muslimene som nå ønsker å utnytte denne situasjonen for å forsøke å fremstille seg selv som ofre, fordi Norge ikke reagerer slik de krever, de har sannsynligvis hele tiden hatt som mål å uttrykke sin avsky for Norge, det landet som har tatt imot dem med åpne armer og gitt dem muligheter og livsforhold de bare kunne drømme om i sitt hjemland.

I sin iver etter å vise hvor lite det norske samfunnet bryr seg om dem, sammenligner palestina-vennene krigen i Midtøsten med krigen mellom Russland og Ukraina. Og sammenligningen faller selvsagt svært dårlig ut for deres vedkommende. Norge reagerer med boikott mot Russland, militær støtte til Ukraina, vi tar imot ukrainske flyktninger og gir dem den beste mottagelse de kan få, mens hva får palestinerne?

Jo, til det kan man svare at palestinerne har mottatt milliardstøtte fra Norge gjennom mange år, flyktninger (som nå er på ferie i hjemlandet) har fått et svært godt liv i Norge, Norge har forsøkt etter beste evne å fungere som meglere, norske medier og politikere er tydelige kritikere av Israel og Hamas sin fremstilling av krigen dominerer i alle medier, ganske ukritisk. Men Hamas ønsker å utrydde Israel og erstatte det med et islamsk religiøst diktatur, og det er vanskelig å fatte hvordan norsk venstreside kan støtte dette brutale regimet, som ønsker å opprette en stat som mest av alt vil ligne på Iran, et av verdens aller mest kvinneundertrykkende land.

Men burde vi kanskje kunne forvente at mennesker som har innvandret til Norge fra en helt annen verdensdel, forsøker å forstå at Ukraina er nesten vår nabostat, de har samme kultur og verdier som oss, de er utsatt for et overgrep uten selv å ha fremprovosert angrepet, og det er helt naturlig at et land har stor sympati med sine egne «broderfolk».

Er det rimelig å kreve at Norge skal ha de samme følelsene som arabermuslimer har med dem som ligner aller mest på dem selv, som deler samme tro, samme verdier og samme holdninger? Bør vi ikke kunne forvente av en innvandrer at han/hun forsøker å sette seg inn i hvordan nordmenn føler i forhold til dem som står dem nærmest både i kultur, tro og verdier?

Eller skal de muslimske innvandrernes holdninger bli hele Norges holdning? Er det det Shazia Majid ønsker og forventer?

Jeg tror ikke denne krigen vil føre til at det «store norske vi» skal gå i oppløsning. Det har gått i oppløsning for lenge siden. Norske politikere har hatt så stor tro på det flerkulturelle samfunnet, at de ikke er i stand til å innse hvilke problemer som oppstår over alt når befolkningen blir for sammensatt og helt mister sin homogenitet.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Ville den grenseløse verden vært fredelig?