Når mangfoldsrådgiver og forfatter Almir Martin og Shurika Hansen snakker om parallellsamfunn, særkrav i skolen og en stadig mer kravstor religiøs praksis, er det med en klar erkjennelse: Norge er på vei inn i et integreringsspor som få våger å beskrive ærlig. Presset vokser, grensene flyttes, og mange norske institusjoner tilpasser seg uten å forstå konsekvensene.
Martin har sett endringene tett på i over 14 år i integreringsfeltet. Hansen har vokst opp i et parallellsamfunn der normen var at man bodde tett med sine egne, og der kontrollmekanismer preget hverdagen. Sammen beskriver de en utvikling som utfordrer både norsk samfunnsstruktur og enkeltmenneskers frihet.
Podkasten slippes senere i desember, men her er et utdrag av samtalen.
– Like barn leker best, men det skaper en pris
Når Hansen spør Martin hvorfor så mange innvandrere bosetter seg tett og danner egne miljøer, svarer han med et bilde nordmenn egentlig burde kjenne igjen.
– Like barn leker best. Nordmenn gjør akkurat det samme når de flytter til Spania. De drar til kolonier med andre nordmenn, går på vikingbarer og sjømannskirken.
Han forteller at hans egen familie gjorde det samme.
– Da vi kom til Norge, ble vi først plassert utenfor Bergen. Men så ble vi kjent med noen fra Makedonia som bodde i Sandefjord, og da flyttet vi dit. Det er kollektivistisk tenkning. Man vil være nær sine egne.
Hansen beskriver hvordan dette så ut i hennes oppvekst.
– Jeg bodde i et område der somaliere bodde tett. På andre siden var det albanere, og på en tredje side palestinere. Det var som om alle bodde i hver sin lille verden.
Det skapte konsekvenser for integreringen.
– Vi så ned på hverandres jenter. Albanerne ble kalt umoralske fordi jentene deres gikk i andre klær. Det var mye negativ sosial kontroll og ekstremt mye ryktespredning.
Martin kjenner igjen dynamikken.
– Når minoriteten blir majoritet i et område, forsterkes de gamle normene. Presset blir sterkere. Det blir som en landsby inne i Norge.
Når særkrav blir normen
Et av temaene som går igjen i Martins bok (Integreringen som ikke gikk seg til, Cappelen Damm Akademisk, 2025) og arbeid, er hvordan særkrav knyttet til religion, og da spesifikt islam, har blitt en stadig større del av skolen og arbeidslivet.
Han nevner flere eksempler:
– Krav om bønnerom på skole og jobb.
– Krav om kvinnelige svømmelærere og at jenter skal svømme først.
– Krav om halalmat i skolekjøkken og på fester.
– Krav om egne grillrister for halalmat.
– Krav om at undervisning eller aktiviteter må tilpasses ramadan.
Martin mener dette er et resultat av en voksende forventning om at det norske samfunnet skal tilpasses i stedet for at man tilpasser seg samfunnet.
– Det finnes ingen hokus pokus i integreringen. When in Rome, do as the Romans. I Norge har vi religionsfrihet, men det betyr ikke at religionen skal styre det offentlige rom.
Han understreker at det ikke er noe problem å være muslim, kristen eller noe annet – men at kontekst må styre.
– På skole skal man lære. På jobb skal man jobbe. Alt har sin tid.
Hansen forteller om en kvinne som opplevde å gå inn i et lintøyrom på sykehjemmet og finne en kollega som ba der.
– Hun ble så redd at hun løp ut. Det skal ikke være sånn at man uforvarende havner midt i andres religiøse praksis.
Martin kjenner igjen scenarioet.
– Jeg har sett det mange ganger. Folk tar pauser midt i arbeidstiden for å be, eller bruker pauserommet som bønnerom. Det skaper utrygghet for andre og press for dem som egentlig ikke ønsker å be, men føler seg tvunget når andre ser dem.
– Norge mangler ikke berøringsangst. Norge mangler mot
Hansen spør om berøringsangsten gjør at ingen tør gripe inn.
Martin avviser premisset.
– Jeg synes ikke vi har berøringsangst. Vi mangler mot. Mot til å si at noe ikke fungerer i Norge.
Han bruker håndhilsingsdebatten som et eksempel.
– I Norge håndhilser vi. Det er en del av kulturen. Du kan ikke kreve at en norsk arbeidsgiver skal endre praksis fordi du ikke vil ta en kvinne i hånden.
Han peker på at dette også gjelder halalmat og bønnerom.
– Hvis du åpner for særkrav, må du åpne for alle andre. For hinduer, buddhister, ortodokse kristne. Da må alle få særbehandling. Det går ikke.
Hansen legger til:
– Mange nordmenn tror de er inkluderende når de tilpasser seg. Men de fratar ungdom frihet. De øker presset.
Martin sier det enda mer konkret:
– Dette er misforstått snillisme. Man tror man hjelper, men man gjør integreringen vanskeligere.
Når norske institusjoner blir del av problemet
Martin forteller om skoler som godtar krav for å unngå konflikt.
– Jeg kjenner til skoler som lar jentene svømme for seg selv, eller som gir etter for halalmatkrav. De tror de løser et problem. De skaper et større.
Han forteller om en grillfest der noen ønsket en egen kjøttrist for muslimer.
– Lærerne sa ja. Men de muslimske elevene brukte den ikke. Det var lærerne som skapte et skille som ingen elever egentlig ba om.
Hansen forteller om et tilfelle der en norsk lærer mente jentene burde slippe å hoppe i gymmen fordi brystene kunne bevege seg.
– Det var så absurd. Men det viser hvor lite forståelse noen har for hva slike tilpasninger faktisk betyr.
Martin sier det samme.
– Når du lar religion styre offentlig sone, sier du indirekte til ungdom at religion skal styre livet. Da blir det vanskeligere for dem å frigjøre seg fra kontroll hjemme.
– Jeg er ikke imot religion. Jeg er imot krav
Martin understreker at han selv har muslimsk bakgrunn og respekt for tro.
– Foreldrene mine ble begravet på muslimsk vis. Jeg er ikke imot islam. Jeg er imot krav som skaper skiller mellom folk.
Han er tydelig på én ting:
– Alt i sin kontekst. Du kan be i moskeen. Du kan praktisere religionen din. Men skolen og arbeidslivet er ikke arenaer for særkrav.
Hansen sier at det viktigste for ungdom er at de får velge selv.
– Det handler ikke om halal eller ikke halal. Det handler om frihet. Mange tør ikke si nei. Når institusjonene gir etter, blir det enda vanskeligere.
Når parallellsamfunn gjør kravene sterkere
Martins analyse er at parallellsamfunnene gjør alt verre.
– Når du bor tett med dine egne, blir presset sterkere. Du blir overvåket. Du må følge normene. Det blir vanskelig å frigjøre seg.
Han sier at i slike områder fungerer ikke integreringen som den skal.
– Jeg har sett områder der minoritetene er i flertall. Der gjelder ikke norske normer. Der gjelder de gamle normene fra hjemlandet.
Hansen kjenner igjen følelsen.
– Det var som å leve i et eget regelverk. Du måtte forholde deg til både skolen og ditt eget miljø. Og de var ikke alltid forenlige.
Mot til å stå imot presset
Mot slutten av samtalen er begge enige om én ting: Integreringen går feil vei hvis ingen setter grenser.
Martin sier det slik:
– Hvis vi ikke tør å si nei, hvis vi ikke tør å stå i det ubehagelige, da får vi ikke integrering. Da får vi parallellsamfunn.
Hansen legger til:
– Mange tror de er snille når de gir etter. Men de gjør ungdom en bjørnetjeneste. For hver tilpasning blir presset hjemme sterkere.
Martin avslutter denne delen av samtalen med et klarere budskap:
– Det handler ikke om å ta fra noen religionen. Det handler om å bevare et felles samfunn. Og det må vi tørre å si høyt.