Kompromissløst demokrati – eller skal vi velge hvem som skal svikte oss?

Avatar photo
Farjam Movafagh
Samfunnsdebattant
Publisert 17. mars 2024 | 17:46

Dette er et eksternt innlegg som gir uttrykk for skribentens meninger.

Det norske demokratiet fremstår for meg mer og mer som et system der vi, folket, med jevne mellomrom kan velge hvilke politikere vi skal bli sviktet av de neste årene. Hvis det er flere som tenker slik, skal vi da ikke driste oss til å tenke nytt om hvordan landet kan styres? Eller i det minste drømme?

Norge scorer høyt på alle internasjonale demokrati-indekser. Vi er gjerne blant topp-ti, om vi ikke troner øverst som verdens mest demokratiske land. Likevel, jeg sitter ikke med noe inntrykk av at det er folket som bestemmer.

I dag har folkets vilje vikeplikt

Det jeg ser gang etter gang, er at folkets vilje har vikeplikt for hva et lite mindretall bestemmer.

Vi har mange eksempler som viser dette. Og jeg regner med at de fleste kjenner seg igjen i denne beskrivelsen. Jeg tar likevel med et eksempel på folkeviljens vikeplikt i tilfelle noen har den i blindsonen:

I mange år har et stort flertall av folket ønsket å innføre aldersgrense på rituell omskjæring av gutter. Men hver gang et lovforslag fremmes for det i Stortinget, blir det straks sablet ned av et stort flertall av de som skal representere oss. Folket, med sin egen feilbarlige klokskap, får ikke bestemme at to tusen barn i Norge hvert år skal bli skånet fra dette groteske overgrepet.

Prinsipper for et maksimalt demokratisk samfunn

Jeg er selv en tilhenger av demokrati. Jeg tror jo mer gjennomslag folkets vilje har i et samfunn, jo bedre vil det samfunnet være. Mer fremgang, mer lykke, mer harmoni. Så hvorfor ikke ta det helt ut, og innføre et kompromissløst demokrati? Gjerne på alle nivåer, altså både på riks- og lokalplan.

Det er ikke nødvendig med en total omveltning av systemene vi har for å oppnå det. Jeg ser for meg både Storting, regjering og kommunestyrer i systemet. Men før jeg kommer til hvordan, vil jeg beskrive hva. Her er prinsippene som for meg definerer et kompromissløst demokrati:

  • Folket (dvs. folkets flertall) er den høyeste lovgivende autoritet: Folket har makt til å vedta nye lover, og til å oppheve eksisterende.
  • Folket er den høyeste bevilgende autoritet: Folket har uinnskrenket vetorett for bruk av hver eneste krone av fellesskapets midler.
  • Folket er den høyeste utøvende autoritet: Dette innebærer veldig mye. Bl.a. vil folket ha anledning til å instruere hvordan offentlige etater forvalter lovverk og utøver makt.
  • Folkets suverenitet er absolutt: Folket har makt til å ugyldiggjøre enhver avtale der staten eller en offentlig etat er en av partene. Dette inkluderer arbeidskontrakter for alle offentlig ansatte.

Høres flott ut… men hvordan?

Vi kommer ikke utenom folkeavstemninger hvis vi skal oppfylle disse prinsippene. De må dessuten være strømlinjeformede og lite ressurskrevende å iverksette og delta i. Dette kan vi få til ved at alle stemmeberettigede får utdelt et nettbrett som er dedikert til å være en borgerplattform.

Dersom folket skal utøve sin makt, må det fremmes et forslag for det på plattformen. Hvis forslaget får nok tilslutning (f.eks. av 5% av de stemmeberettigede), vil det medføre en formell og bindende folkeavstemning. På riksplan ville det vært veien å gå for å f.eks. melde Norge ut av ACER. På lokalplan kunne f.eks. stemmeberettigede i Kristiansand reversere kommunens bevilgning til den såkalte kunstsiloen.

Høres slitsomt ut..?

Jeg vil tro det høres forlokkende ut for mange å gi folket denne makten. Men hva hvis dette medfører en tsunami av folkeavstemninger og saker alle må forholde seg til? Og hva med de som i grunn er fornøyde med systemet slik det er i dag, hvor vi velger (og betaler) noen for å sette seg inn i alle disse sakene og ta (forhåpentligvis) gode beslutninger?

Hvis systemet jeg skisserer her hadde fungert optimalt, ville det i seg selv vært nok til å garantere gjennomslag for folkets vilje, helt uten en eneste folkeavstemning. Våre folkevalgte og offentlig ansatte ville rett og slett ikke tatt beslutninger som strider mot folkets vilje når de vet at folket kan sette beslutningen til side, eller i verste fall gi dem sparken.

Likevel, vi må finne gode løsninger på problemene over. En mulighet er at alle får anledning til å velge en som tar beslutningen for dem, altså at man velger å la seg representere av en klok person som har overskudd til å sette seg inn i alle disse sakene, og som man er enig med i de fleste politiske saker av betydning. Det er ikke noe i veien for at hvem som helst kan stille seg til disposisjon til å få fullmakt til å stemme på andres vegne, mot at de frasier seg sin personlige rett til hemmelige valg.

Folket er lett å lure…

En legitim kritikk av et slikt system er at folket ikke alltid vet best. Vi er en flokk med sauer som lar oss lokke av enhver bjellebærer.

Sant! Men dette er et større problem med det systemet vi allerede har. For det er allerede dette lettlurte folket som stemmer på de som skal representere oss i dag. Forskjellen er at det er langt mer ressurskrevende å forføre et helt folk enn hva tilfellet er i dag, der manipulasjonen rettes mot en liten gruppe politikere og offentlige ansatte i maktposisjoner.

Et bedre system

Systemet jeg beskriver her er ikke noe utopi. Det har klare svakheter. Men jeg tror det uansett er et bedre system enn det Eidsvoll-1814 har utviklet seg til i dag. De som underskrev grunnloven hadde ikke forutsetning for å se for seg partipolitikk og hvordan mye makt i dag er i hendene på personer som ikke er valgt av folket. Eller virksomheter som First House.

Uansett hvor mye bedre det ville vært for oss med mer demokrati, ser jeg i dag ikke noen vei som kan føre til det. Dette essayet er et resultat av at noen spurte meg hva jeg ville gjort hvis jeg hadde all makt. Men det er ca. like sannsynlig at jeg får all makt i Norge som at jeg ikke hadde blitt totalt korrumpert av å ha den. Eller at et maktvakuum etter en revolusjon ville blitt okkupert av noe som er bedre enn det som var der før.

En start på veien mot mer demokrati er at flere ser etter muligheter for steg i den retning. Kanskje vi en vakker dag også får anledning til å stemme på politikere som genuint ønsker å ta oss den veien.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Senterpartiet frykter infiltrasjon fra «ytre høyre» (+)

mest lest