Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Femhundre sider. Det er hva Kjernekaftutvalget leverte til energiministeren 7. april – en gedigen rapport som få vil lese, færre vil forstå, og ingen vil handle på. Rapporten er skrevet for eksperter og interessegrupper, ikke for velgerne og politikerne som skal ta beslutningen.
Det er samme skjebnen som rammet FNs klimapanels siste hovedrapport: tusenvis av sider kondensert til et 40-siders sammendrag ingen politikere rakk å lese. Historien gjentar seg.
Vannkraften finansdepartementet ikke ville ha
Svaret? En ny arbeidsgruppe. Slik kjøper man seks måneder til, mens strømprisene på Østlandet holder seg rundt 150 øre/kWh og verden bygger kjernekraft i rekordfart. I 2024 satte kjernekraft verdensrekord: 2 667 TWh – ca. 19 ganger norsk produksjon.
IAEA har for femte år på rad oppjustert sine prognoser. Over 75 reaktorer bygges nå, og 120 til er planlagt.
Da Stortinget etter krigen vedtok å bygge ut vannkraften, advarte Finansdepartementet mot de høye kostnadene. Sosialøkonomene mente investeringene lå «godt over grensen for hva som er samfunnsøkonomisk optimalt». Prosjektene ble gjennomført likevel.
I dag er den nedbetalte vannkraften Norges viktigste nasjonalformue. Det er grunn til å spørre om NOU 2026: 4 er et ekko av den feiltagelsen vi nesten begikk for 60 år siden: å overlate en strategisk ressurs til markedet fordi staten ikke torde satse.
Utvalgets forutsetninger holder ikke
Utvalget anslår investeringskostnadene til 109.000–177.000 kroner/kW og legger til grunn at de ikke vil falle. IEA publiserte i fjor en rapport som anslår at SMR-kostnader i Europa faller fra 100.000 til rundt 50.000 kroner/kW på 2040-tallet, to til fire ganger lavere.
Utvalget sier selv at kostnadene må falle 70–80 prosent for at kjernekraft blir lønnsomt. Det er nettopp det IEA spår.
Utvalget legger dessuten til grunn en strømpris på 50–80 øre/kWh: To til tre ganger lavere enn i dag og langt under Statnetts anslag for Østlandet i 2029. Endres forutsetningene, blir kjernekraft lønnsomt.
LCOE er ikke nok – hva med EROI?
Utvalgets primærverktøy er LCOE – gjennomsnittlig produksjonskostnad per kWh. Det er nyttig, men fanger ikke opp systemkostnader som balansekraft, nettforsterkning og lagring.
Det gjør EROI – «energy return on investment». Ifølge World Nuclear Association (2025) har kjernekraft en EROI på 75, mot 16 for vindkraft og 4–8 for sol. Med lagring faller vindkraft til rundt 4 – under minimumsgrensen på 7 et industrisamfunn trenger.
Nature (2024) viser at EROI synker jo høyere andelen variabel fornybar blir – noe som aldri fremgår av LCOE-tabellene.
Havvind, som utvalget peker på som alternativet, er heller ikke lønnsomt uten subsidier. Staten har allerede foreslått 35 milliarder kroner i statsstøtte. Dersom bedriftsøkonomisk lønnsomhet er terskelen, bør den gjelde likt for alle teknologier.
Les også: – Den grønne energimyten sprekker
Strømprisene forteller historien
De europeiske tallene er avslørende. Strømprisene i første halvår 2025 var i snitt 336 øre/kWh i EU. Tyskland 450, Danmark 409 øre/kWh. Frankrike, med 70–75 prosent kjernekraft, hadde 274 øre/kWh. Finland, der Olkiluoto 3 nå leverer for fullt, betalte industrien 94 øre/kWh – lavest i EU.
I Norge betalte husholdningene 141,7 øre/kWh i 2025.
Kraftintensiv industri betalte 42 øre/kWh takket være fastpriskontrakter. Uten dem ville, ifølge SSB, store deler av norsk industri ødelegges.
Les også: – Europa løser ikke energikrisen med sol og vind. Tvert imot (+)
Natur og ressurser teller mer enn regneark
Arealinngrep er den viktigste årsaken til at norske arter trues. Per produsert TWh bruker kjernekraft opp til 100 ganger mindre areal enn vind- og solkraft.
IEA anslår at behovet for kritiske mineraler vil øke dramatisk mot 2050 ved fornybarbasert omstilling.
Kjernekraft er langt mindre mineralkrevende.
Les også: Italia vil gjeninnføre kjernekraft etter 40 år
Spørsmålet som gjenstår – og det vi glemmer å stille
Kjernekaftutvalget svarer på spørsmålet: Er kjernekraft bedriftsøkonomisk lønnsomt nå? Det finnes et tredje spørsmål utvalget knapt berører: Hva er egentlig strøm?
Kraft er ikke bare en vare. Det er kritisk infrastruktur – på linje med veier, sykehus og forsvaret. NVE advarer allerede mot at tørke kombinert med lite vind kan skape kritiske situasjoner i kraftsystemet. Slik robusthet lar seg ikke lese ut av en LCOE-beregning.
Kjernekraft er det eneste alternativet som leverer jevn, høy effekt uavhengig av vær, sesong og importkapasitet – i 60–80 år – og som bevarer natur. Det er infrastrukturlogikk, ikke markedslogikk.
Vi bygger ikke beredskapslagre fordi det er lønnsomt, men fordi samfunnet ikke tåler å bli stående uten.
Statens oppgave er å sette stabile rammer. Den samme oppgaven hadde Stortinget da vannkraften ble bygget ut – og man den gang trosset pessimistene. Vannkraften var dyr å bygge. Den ble aldri dyr å bruke.