Dette er et eksterne innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg har to gode venner, et ektepar som veksler bosted mellom Bergen og utlandet. Med de lange geografiske avstandene mellom oss blir det ikke så mange møter i året.

Når vi kommer sammen, blir det alltid lange diskusjoner om samfunn og politikk og om alt annet mellom himmel og jord. De to er troende kristne, men det er ikke jeg, så det er ikke annet å vente at det oppstår uenighet oss imellom i en del spørsmål, men med den fordrageligheten og den gjensidige aktelsen som hersker mellom oss, er vilkårene for en fornuftig dialog til stede, også på omstridte områder.

For et par år siden besøkte mine to venner meg på Helgeland i Nord-Norge, der de fikk servert moltekrem, som den kvinnelige delen av ekteparet sa var den beste hun noensinne hadde smakt. Jeg var tilbøyelig til å være enig med henne, for er det noe jeg kan, er det å lage moltekrem. Det er jo ganske enkelt, men det bør ikke gjøres feil, for da blir resultatet selvsagt dårlig. Kremen må være stivpisket, moltene må være rørt tilstrekkelig med sukker, og det må være et passelig forhold mellom molter og stivpisket fløte, og for all del, ikke for lite molter.    

Årets møte med mine venner var i Bergen, og etter middagens hovedrett var det klart for desserten, som skulle være moltekrem. Og det var jeg, den selvoppnevnte eksperten, som skulle stå for tilberedelsen av desserten med molter, som vertskapet hadde fått fra Finnmark. Noen av moltene var litt overmodne, men ellers så grunnlaget ut å være til stede for en brukbar dessert. 

Etter å ha blandet moltene med sukker og rørt sammen, fant vertinna fram en tre desiliters fløtepakke med et datostempel som viste at holdbarhetsfristen var gått ut for 10 dager siden. Jeg sa at fløten trolig ikke var brukbar, men vertinna viste til det som ofre står på matvarer med datostempling: «Kan også være god etter utløpsdatoen». Vel, sa jeg og åpnet fløtepakken, vi får prøve. Jeg helte litt fløte i ei teskje, stakk skjea i munnen og kunne med gru melde at fløten var skjemt, bedervet og fullstendig ubrukelig. Tre desiliteren var all fløten som fantes hos vertskapet, så det ble ikke moltekrem denne gangen, men molter med iskrem. Det er jo også godt, dog ikke den riktige greia, ”the real thing”.

Logikk og vitenskap

Samtalen før middagen hadde vært fylt opp av diskusjoner om hva logikk er for noe, der vertinna, med kristendommen som utgangspunkt, sa at det som er i samsvar med den kristne lære, forstår hun som logikk. Dette er et problematisk standpunkt, men heller ikke noe man skal kimse av fordi logikk, enkelt sagt, ifølge Aristoteles, er ei slutningslære der premissene danner utgangspunkt for konklusjonene, og der reglene bestemmer om konklusjonene er logisk riktige eller ei. Og premissene kan ta utgangspunkt i bortimot hvilken som helst del av virkeligheten.

Logikk i denne forstand er altså formelle regler som kan brukes på hva som helst av empiriske størrelser, mens vitenskap er å påvise samstemmighet mellom påstander (teorier) om virkeligheten og virkeligheten selv. En teori er god om man kan avlede hypoteser av den som igjen kan operasjonaliseres (gjøres målbare) og dermed testes (måles) mot virkeligheten, for å se om det samsvar mellom teori og virkelighet.

Alt dette var argumenter som ble framført i diskusjonen før middagen, uten at det ble lagt fram eksempler som kan illustrere hva som er vitenskap og logikk. Plutselig så jeg at den mislykkede moltekremtilberedningen kunne konkretisere og illustrere noe av det som var blitt sagt i det forutgående ordskiftet.

Vertinna i huset hadde en ”teori” om fløten som var hentet fra produsenten: ”Fløten er ofte god selv om fristen for brukbarheter er gått ut.” Det empiriske grunnlaget for denne ”teorien” var altså en påstand fra produsenten. Hva var så det empiriske utgangspunktet for min ”teori” om at fløten var bedervet? Jeg hadde en kjæreste, og hun, slik som mange kvinnfolk, kjøpte stadig inn matvarer som ble lagt i kjøleskapet i tilfelle hun skulle få bruk for dem, og kjøleskapet ble stadig overfylt. Jeg tok derfor av og til en kikk på datostemplene på fløte-, rømme- og yoghurtpakker i kjøleskapet og prøvde innholdet i pakkene der datostempelet var tidsoverskredet. Etter mer enn ei ukes overskridelse, måtte slike pakker som regel (nesten alltid) kastes.

I det aktuelle tilfellet i Bergen var datofristen gått ut for 10 dager siden. Jeg var derfor ganske, men ikke 100 prosent sikker på at fløten var bedervet. Min påstand bygde på en nokså bred empiri (erfaring), mens vertinna altså bygde på en påstand som var hentet fra produsenten, uten at produsenten hadde oppgitt hvor mange dager ut over datostempelet som fløten kunne være god.

Målestokken 

Siden jeg var ganske sikker på at min ”teori” var riktig, og at min ”teori” var viktigst for å få avgjort om fløten kunne brukes til moltekrem eller ikke, skulle jeg ha bedt vertinna om å teste ”teorien” ved å smake på fløten. Det var hun som måtte overbevises om at fløten var dårlig, og ikke jeg. Hadde vi begge stolt på produsentens og vertinnas ”teori”, ville det ikke ha blitt noen diskusjon, men vi ville ha fått en ødelagt og bedervet moltekrem. Dette påpekte jeg etter at testen min var gjennomført. Hun var enig i at hun burde ha utført testen, men stolte likevel på meg og mitt testresultat.

Og hvorfor det? Jo, fordi den målestokken som ble brukt i testen, er felles for oss mennesker, den er altså intersubjektiv og ligger i oss selv. Målestokken, den grunnleggende og sentrale menneskelige smakssansen, er en biologisk konstruksjon skapt for å unngå forgiftning og få oss til å spise gunstige næringsmidler. Men bruk av denne målestokken forutsetter at smakssansen hos forsøkspersonene er intakt. Mennesker uten, eller med ødelagt smaksans, bør altså ikke være forsøkspersoner.

Selv om målestokken i dette tilfellet ligger i mennesket, er den naturbetinget. Den er ikke kulturpåvirket slik som oppfatninger og meninger (målestokker) om musikk, matretter, levemåte, kultur og samfunn osv., osv. Et spørsmål som meldte seg i etterkant av fløte-testen, var om en slik ”test” kan brukes på kollektiver for å finne ut om samfunnet er godt eller ikke?

Siden kollektiver i stor grad mangler det vi kan kalle en naturgitt, felles målestokk, egner ”fløtepakketesten” seg ikke på samfunns-nivå til å teste om et samfunn er ”bedervet” eller ei. Samfunnsforståelse er betinget av meninger, interesser, posisjoner, tro og vurderinger, osv., med andre ord, av ideologi. Og samfunnet, slik det forstås av en kritisk dissident og slik det forstås av partiledere som Jonas Gahr Støre, Erna Solberg, Trygve Skagsvold Vedum, Sylvi Listhaug, Olaug Bollestad, Kirsti Bergstø, Marie Sneve Martinussen og Guri Melby, er to forskjellige ting. 

Med tanke på hvor forskjellig samfunnsforståelsen er mellom individer og mellom grupper, kan det være problematisk «å se på»  samfunnet som én ”fløtepakke”. Da er det muligens lettere å forstå samfunnet som to ”fløtepakker”, der etablissementet og det store flertallet synes innholdet i sin ”fløtepakke” (samfunnet) smaker godt, men der kritiske dissidentgrupper mener innholdet i sin ”fløtepakke (samfunnet) smaker bedervet.

Spør man representanter for de to gruppene, vil de aller, aller fleste si at samfunnet er én ”fløtepakke” der innholdet smaker forskjellig, avhengig av hvem som smaker. Og grunnen til at smaken er forskjellig, er at det ikke er noen felles, intersubjektiv målestokk som kan avgjøre om «samfunns-smaken» er bedervet eller ei. Og hvis forskjellen kan forklares med at det egentlig dreier seg om ulike ”fløtepakker”(samfunn), gjenstår problemet med å få de meningsdivergerende gruppene og individene til å smake på hverandres ”fløtepakker”, noe som virker ganske umulig.

Homo mensura-setningen 

Det er ”enpakke-teorien” som har dominert i filosofihistorien, og dette var også oppfatningen hos den første (?) som uttalte seg om problemet, den greske filosofen Protagoras. Han er opphavsmannen til homo mensura-setningen, som sier at mennesket er alle tings målestokk. Og menneskelige målestokker er, ifølge ham, smak og behag, kultur, skikk og bruk osv. Målestokkene er dermed relative og ikke intersubjektive, selv om Protagoras kanskje ikke ville ha benektet smakssansens intersubjektivitet når det gjelder å bestemme om en skvett fløte er bedervet eller ei.    

Det er altså, hvis man legger Protagoras til grunn, ingen felles, naturlig og intersubjektiv målestokk for å avgjøre ”smaken” på samfunnet, tragisk nok fordi nettopp mennesket er alle tings målestokk. Og så lenge det ikke finnes noen felles, naturlig, intersubjektiv målestokk for ”smaken på samfunnet”, er det heller ikke mulig å ”teste samfunnet”, slik man tester naturen. Naturen med sine lover og ”logikk”, eksisterer uavhengig av mennesket og hvordan mennesket forstår den. Målestokken for å teste naturen og finne fram til hvordan naturen er oppbygd og fungerer, og hva som er sant og ikke sant, ligger i naturen selv, ikke i mennesket. Men denne målestokken er ikke uten videre gitt, mennesket må finne fram til den. Det gjorde man da naturvitenskapen i sin tid ble ”oppfunnet” i Europa. 

Naturens lover og regelmessigheter eksisterer uansett hva mennesket måtte mene og tro om dem, men vi kan altså finne fram til dem og utnytte dem til menneskelige formål. Naturen er altså uten moral, og moralløs er også naturens målestokk, den naturvitenskapelige metode, som brukes til å fratvinge naturen dens hemmeligheter. Og det er ved hjelp av naturvitenskap at den moderne verden med alle dens tekniske innretninger og vidundere er blitt produsert og skapt. 

Men det mennesket gjør og produserer med utgangspunkt i vitenskapen, hvordan naturen brukes, er et moralsk spørsmål uten noe intersubjektivt og felles svar, nettopp fordi moral ikke er naturgitt. Naturgitt er heller ikke samfunnet, som er menneskeskapt, og der menneskene har laget sine egne ”lover” som ”transcenderer”, det vil si, går ut over naturen. Men selv i den menneskeskapte verden gjelder naturens prinsipper, som for eksempel evnen til å avgjøre hva som er bedervet fløte og som derfor ikke skal inn i moltekremen. Men hva som derimot er god eller mindre god moltekrem, er kanskje et mer åpent spørsmål, på samme vis som spørsmålet om Jonas Gahr Støre, Erna Solberg & co og deres virkelighetsforståelse er til gunst for nordmenn og for landet Norge, eller ikke.

Jenseitz Gut und Böse
 

I naturen gjelder naturlovene, som verken er gode eller onde, men som bare er, og det kan medføre katastrofale tilstander dersom menneskene bryter disse lovene eller strekker dem for langt. Det var kanskje en slik erkjennelse som ligger bak den bibelske myten om utgangen fra Paradiset og syndefallet i verden. Med syndefallet ”forlot” mennesket naturen og la veien åpen for moral som en ”erstatning” for naturen, en erkjennelse som gjorde at mennesket ble klar over forskjellen mellom natur og moral.

Det er en forskjell som har ”plaget” menneskene gjennom tidene og som har preget tankegangen til store filosofer som G.W.F. Hegel (den siste og største filosof?), som ved å tenke seg fram til det han kalte vitenskapen om mennesket, ”frigjorde” seg fra moralfilosofi som et filosofisk prosjekt. Friedrich Nietzsche ”drømte” om det amoralske mennesket og en verden ”Jenseitz Gut und Böse”. Jean-Jaques Rousseau mente at kulturen skadet og ødela mennesket og ville tilbake til naturen. Karl Marx/Friedrich Engels ønsket seg en tilstand som lignet på det de kalte en ”paradisisk” urkommunisme, og som de ville virkeliggjøre gjennom en voldelig revolusjon der samfunnskonfliktene (borgerskapet) skulle knuses ved å opprette proletariatets diktatur. 

Det er nok ikke så merkelig at det i samfunn som beveget seg så langt ”bort” fra naturen som europeiske samfunn gjorde med framveksten av Renessansen, Vitenskapen og Kapitalismen, dukket opp paradislengsler og utopier om et rettferdig (moralsk) samfunn. Og i dagens Vesten lever de politiske, kulturelle og økonomiske elitene i troen på at man gjennom velferdsstaten og det de mener er universelle menneskerettigheter, skal realisere det multikulturelle paradiset på Jorda. Men for å nå dette målet, må all opposisjon tynes. Det politisk korrekte samfunnet, er et samfunn der det føres en kontinuerlig kamp mot dyptgående kritikk og opposisjon. Dette er et samfunn der motforestillinger ikke skal eksistere, der ”synden” skal utryddes, og der moral skal gjøres om til ”universell natur”, slik europeiske utopister har drømt og fremdeles drømmer om.

Men paradislengslene er ikke forbeholdt den politiske korrekthetens kvinner og menn. I kristen-fundamentalistiske miljøer ser man gammeltestamentlige tegn i tiden som varsler om Armageddon, og at Jesu tilbakekomst er nær. Krigen i Ukraina med trussel om en kjernefysisk krig, oppsmuldringen av vestlige samfunn gjennom en destruktiv innvandring fra fjerntliggende kulturer i et omfang historien ikke har sett maken til og den kulturbaserte fanatismen om det grønne skiftet, er alle tegn på den katastrofen som vil komme og som skal etterfølges av det nye paradiset, der Ask og Embla, ifølge norrøn mytologi, atter skal finne gulltavler i graset.

Og i all denne ideologiske kakafonien høres knapt de sekulære dissidentenes stemme der de i en kaotisk tid oppfordrer folk til å stole på vitenskapen og fornuften. For appellene til disse få kritiske stemmene ropes ut i en menneskelig ørken der kritikerne kun får sine egne ekko til svar, mens samfunnselitene er ute på gater og streder og gjør det de egentlig er opptatt av og engasjert i, å lufte bikkjene sine.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal