Dette er en kommentar.
Da den svenske terrorforskeren Magnus Ranstorp tre uker før Hamas sitt terrorangrep mot Israel i fjor deltok på et israelsk terrorseminar, ble Hamas overhodet ikke nevnt som en trussel. Det var Iran og Hizbollah som var en trussel mot Israel, skriver Ranstorp i sin ferske bok om Hamas: ”Terror indefra” (dansk Gyldendal).
En grunn til at Ranstorp kommer inn på denne problemstillingen, kan være at det har vært spekulert på hvorfor ikke den israelske regjeringen var forberedt på terroraksjonen. Særlig den konspirative delen av venstreradikale opinionen i Norge og Vesten for øvrig forklarer dette med at den vanligvis svært godt informerte israelske etterretningsorganisasjonen Mossad kjente til Hamas sine terrorplaner, men unnlot å gripe inn. Og det gjorde den israelske regjeringen for å skaffe seg et godt argument for å gå inn i Gaza og legge området i ruiner med omfattende tap av menneskeliv som følge.
Spekulative hoder har vært ute for å forklare hvorfor Mossad ikke var orientert om terrorplanene. Noen mener det skyldes at Hamas-folkene har lagt bort elektronisk kommunikasjon seg imellom, og at de har gått over til muntlig kommunikasjon for å unngå lekkasje av opplysninger. Man viser da til at Hamas har lagt bort mobiltelefoner som kommunikasjonsmiddel og i stedet valgte personsøkere og ”walkie-takie” for å utveksle opplysninger. Men Ranstorp mener rett og slett at Israelerne tok feil i sine trusselanalyser, og at det er en feil som israelerne ikke kommer til å glemme og tilgi.
Hamas» motiver
Et av de spørsmålene man kan reise i forbindelse med krigen i Gaza, er mangelen på interesse i mediene og i opinionen for å stille spørsmål ved metodene og motivene til Hamas. Dette spørsmålet har vel druknet i all bombingen og de medfølgende drapene i Gaza. Med de, ifølge Hamas, over 40.000 drepte, skulle man tro at Hamas for lengst ville ha heist det hvite flagget og bedt om våpenhvile for å spare sivile liv.
Det har ikke skjedd, og heller ikke er det blitt stilt grundige spørsmål om hva Hamas skulle med et tunnelnettverk under jorda i Gaza som er hundrevis av kilometer langt til sammen. Det kan neppe ha vært av andre grunner enn til krigsformål. Tunnelnettverket ble finansiert av Hamas med inntekter fra toll og skatter og ved å omdirigere støttepenger fra humanitære til militære og politiske formål, mener Ranstorp. Mens befolkningen i Gaza i stort monn levde i fattigdom, kunne Hamas-ledelsen utenfor Gaza velte seg i luksus med en samlet formue på 11 milliarder dollar. Hamas-ledelsen har med andre ord ofret sin egen befolkning i jihads hellige tjeneste og i tillegg beriket seg selv.
Som et eksempel på brutaliteten til Hamas forteller Ranstorp om Yahya Sinwar, den øverste lederen i Gaza for Hamas. Han satt i israelske fengsler i 22 år, ikke for terror mot israelske sivile, men for brutalitet mot egne landsmenn, Sinwar her vedgått å ha slatt i hjel 12 angivelige kollaboratører i egne rekker, og han skal også ha tvunget en palestiner til å begrave sin tyster-mistenkte bror levende.
Det var etter seksdagers-krigen i 1967 at den palestinske terroren for alvor kom i gjenge og fant støtte i Vesten, særlig på universitetene og blant venstreradikale akademikere og politikere. Studenter kastet om seg med paroler om antikolonialisme og hadde varme følelser for guerilla-ledere i den tredje verden, skriver Klaus Wivel i en anmeldelse av boka i Weekendavisen.
På dette tidspunktet ble Gaza infiltrert av Det muslimske Brorskapet fra Egypt med sitt veldedighetsarbeid og moskébygging. Sammen med Muslimbrødrene kom også tanken om å gjenopprette det tapte muslimske kalifatet, og utslettelsen av Israel var det første skrittet på veien dit. Den palestinske terrorbevegelsen var den gang farget av marxismen og ble støttet av Sovjetunionen. Da Sovjetunionen brøt sammen, forsvant også støtten til PLO, som den gangen var den ledende palestinske organisasjonen. Lederen i PLO, Yasser Arafat, forsøkte derfor å få i stand fred med Israel.
Les også: Økt hatkriminalitet mot muslimer og jøder: Amnesty foreslår mer forhåndsmoderering
Naive, vestlige aktivister
Hamas ble grunnlagt som en direkte protest mot en fredsprosess i regi av Arafat og begynte i løpet av 1990-årene i utføre en rekke selvmordsangrep på Israel for å sabotere en to-stats-løsning. For Hamas er Palestina et hellig land fra ”floden til havet” som ikke kan avstås til fremmede folk som jødene. Etter Sovjetunionens fall fikk Hamas økonomisk støtte fra Iran, Qatar og Tyrkia, de to siste landene blir regnet å høre til og være alliert med Muslimbrødrene.
Den palestinskfødte, tidligere danske politiker og nåværende teologistudent, Naser Khader, skriver i Weekendavisen om Palestinaflagget som henger ”overalt”: ”I dag er Palestinaflagget helt overtatt av en flokk Hamas-terrorister og naive vestlige aktivister. La oss si det rett ut: Med denne kombinasjonen blir Palestina aldri fritt og demokratisk. Det burde gjøre inntrykk på dem som i dag taler så varmt for Palestinas sak».
Dette ligner kronisk på vestlig selvpining. Man skal alltid holde med noen som man selv mener er ofre. Egentlig er det en smukk, kristen tanke å holde med ”de svake”. Spesielt unge mennesker ser seg rundt og finner noen de mener er undertrykt. Dem holder vi med! Problemet er at man ikke gjør den minste anstrengelse for å finne ut de virkelige hensiktene og målene til deres ”undertrykte” idoler.”
Les også: Hezbollah-leder Hashem Safieddine antatt drept i israelsk luftangrep
Problematiserer ikke terrorbegrepet
Ranstorps bok har allerede blitt gjenstand for kritikk fra en annen terrorforsker, danske Tore Refslund Hamming, som mener at man ikke blir klokere på Hamas av å lese Ranstorp. Selv om Ranstorp er en av terrorforskningens ”Grand old Men”, så mener Hamming at han ikke gir fyldestgjørende svar på hva Hamas er for noe og hvordan organisasjonen har utviklet seg gjennom årene.
Men Hamming greier ikke helt å konkretisere kilde-kritikken sin, bortsett fra at han peker på manglende oppføring av og henvisninger til kilder. Foruten noen undersøkelser i New York Times og noen 25 år gamle samtaler får leserne man ikke beskjed om hvorfra forfatteren har hentet opplysningene som legges fram som fakta.
Bokas største problem er den ensidige framstillingen av Hamas, mener Hamming. Ranstorp ser ikke Hamas skikkelig i sammenheng med Israels politikk og rolle, noe som kunne gi en bedre forståelse av dynamikken og utviklingen som Midt-Østen- regionen og aktørene der, herunder Hamas, har gjennomgått de siste tre tiårene. Ranstorp problematiserer heller ikke begrepet terror, et begrep han bruker for å beskrive Hamas, men som han ikke bruker for å beskrive Israels handlinger. Det er neppe noen tvil om at også Israel har benyttet seg av terror som taktikk, både i Gaza og på Vestbredden, mener Hamming. Og der har han utvilsomt et poeng.
Hamas opererer ikke i et politisk vakum, men det er Hamas og denne organisasjonens voldelige ideosynkrasier som er hovedemnet i boka til Ranstorp. Det er jo nettopp dette som blir neglisjert av medier, politikere og folk på venstresiden i Norge og som gjør at de framstår som naive aktivister i en verden som ikke akkurat følger de vestlige skjemaene for moral og rettighetstenkning.