Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger. Innlegget ble først sendt til Aftenposten, men ble refusert.
Økonomene Jonas Hjort og Ole-Andeas Elvik Næss skriver i et debattinnlegg i Aftenposten at forskning ikke gir belegg for at innvandring fører til økt kriminalitet.
Det er kan være at de oversiktene og statistikkene forfatterne viser til, er riktige, og at kriminalitetstallene i sin helhet viser nedgang eller ingen endring. Men det kan skyldes at tall på ”helhetens nivå” ikke avspeiler virkeligheten på enkelte kriminalitetsområder og blant enkelte innvandrergrupper. Statistikk på ”helhetens nivå” kan også skjule at innvandringen til Vest-Europa de siste tiårene har ført til andre kriminalitetsformer og andre måter å organisere kriminell virksomhet på.
De to forfatterne mener at sammenhengen mellom innvandring og kriminalitet er en myte skapt av mediene, og særlig aktualisert av likvidasjonene, brannene og bombene som har vært en del av hverdagsvirkeligheten i Sverige og som har økt i omfang de siste årene og fått en nærmest epidemisk karakter.
Det er allerede kommet ut en del forsknings-litteratur og journalistikk som tar for seg den innvandrerbetingede omleggingen av det svenske samfunnet de siste decenniene. Journalisten og statsviteren, Johannes Wahlström, og ekspolitimannen, Jan Persson, la nylig fram opplysninger om det importerte klanvesenet i Sverige. Klanene har sine folk i viktige samfunnsposisjoner; bankansatte, politikere og kommunale tjenestemenn som er med på å gjøre kriminelle (svarte) penger om til vanlige (hvite) penger ved å føre dem inn eiendomshandel, innførsel og utførsel av varer og annen forretningsvirksomhet.
Omsetningen til om lag 40 klaner i svenske byer ligger på mange hundre milliarder kroner årlig, tilsvarende et halvt svensk statsbudsjett, hevder forfatterne. Klanene har kontroll i geografiske områder der svenske myndigheter har begrenset styring og adgang, og der politi, bannvesen og andre myndighetsetater av klanene og beboerne i områdene oppfattes som fremmede inntrengere. Wahlström og Persson mener virksomheten til klanene er så omfattende at klanene kan bli det de kaller systembærende i Sverige.
Klanvesenet og den medfølgende kriminaliteten med drap, bomber og branner er ikke noe nytt fenomen i Sverige. En av de byene som har vært sterkest rammet av klanveldet, er Södertälje, der 17 medlemmer av byens ”mafia-familier” for en ti års tiden siden der tre personer fikk livsvarige dommer for drap, og resten fikk dommer på mange år ned til ett år for mindre alvorlige forbrytelser i forbindelse med klanenes kamp om makten i byen.
Politiet jobbet i årevis for å knekke mafiaen i den svenske byen, der det etniske grunnlaget for klanene var innvandrede, kristne assyrere. De lokale forbryterorganisasjonene hadde fått innpass hos byens myndigheter, i det lokale politikerlauget, i politiet og til og med i rettsvesenet. Derfor måtte man benytte politietterforskere og personer utenbys fra for å nøste opp de kriminelle gjengene og få dem stilt for retten og dømt. Det ble i denne forbindelse sagt at lignende situasjoner ville ”dukke opp” igjen, men spørsmålet var om et ”utmattet” Sverige da ikke lenger ville være ”svensk” og ville være i stand til å gjøre en lignende jobb.
Opplysningene om denne kriminalitetsutviklingen i Sverige er noe Hjort og Elvik Ness dessverre ikke finner i norske medier, og heller ikke om tilsvarende utvikling i resten av Vest-Europa. De to samfunnsforskerne virker, i likhet med andre norske samfunnsforskere, å ligge på etterskudd med samfunnsutviklingen, slik at de ikke greier å fange opp utviklingen verken her i landet eller i utlandet. Dermed får norske samfunnsforskere tid og høve til å dyrke den politisk korrekte mytologien som sier at asylinnvandring er både kriminalitetsforebyggende og økonomisk vekstfremmende.
Skjult bak tallene til Hjort og Elvik Ness finnes det en virkelighet som viser hvordan innvandring har ført til slavelignende forhold og omfattende arbeidslivskriminalitet i flere bransjer i Norge, som i bygg og anlegg, restaurant- og renholdsbransjen, overbevisende dokumentert av en journalist som Einar Hakaas.
Hjort og Elvik Ness må også ha prestert å unngå artikler av journalister som Kjell Eirik Eilertsen, Ole Asbjørn Ness og nylig døde Jon Hustad, som har sett på kostnadene ved asylinnvandringen fra den tredje verden. I en artikkel Hustad skrev for en del år siden, viste at en asylant, for eksempel fra Somalia, utløser et investeringsbehov på 6 millioner kroner nesten med en gang vedkommende kommer til Norge. I tillegg påfører gjennomsnittssomalieren Norge en kostnad på 10 millioner kroner i tjenester og overføringer ved å komme til landet, pluss, pluss framtidige kostnader.
Men slike opplysninger er anathema i det politisk korrekte Norge og for forskere som Hjort og Elvik Ness. Og det virker ikke altfor betryggende i en tid de det foregår samfunnsendringer i Vest-Europa i et omfang som de politisk korrekte samfunnselitene ser ut til å forstå lite eller ingenting av.
INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL
Den største trusselen mot demokratiet kommer fra den politiske venstresiden (+)