I Norge er det etablert to nasjonale ritualer etter den andre verdenskrig. Det ene er de årlige tv-aksjonene til NRK med innsamling av penger til fattige og nødstedte i utviklingsland. Det andre er Operasjon Dagsverk som samler inn penger til samme formål, men der hjelpen skal gå til ungdommer i de samme landene for å skape en mer ”rettferdig verden”, et ønske som vel også ligger bak NRKs tv-aksjoner.
Det er forskjell på hvordan disse to aksjonene finansieres. I NRKs tv-aksjoner går deltakerne rundt med bøsser og kakker på dørene til folk og ber om økonomisk støtte, mens hjelpe-aksjonene til Operasjon Dagsverk (OD) finansieres ved at elever i ungdomskolen og videregående skole utfører en dagsjobb som de får lønn for, ei lønn som så legges i ”pengeskapet” til OD.
Mens et NRK-oppnevnt råd bestemmer hvilke bistandsorganisasjoner som skal få pengene fra tv-aksjonene, er det Elevtinget for skolene som, etter søknad fra interesserte bistandsorganisasjoner, bestemmer hvem som skal få pengene elevene i OD får utbetalt som lønn.
Ifølge den informasjonsansvarlige i OD er det skolene selv som bestemmer om de skal være med på Operasjons Dagsverk eller ikke. Og på de skolene som er med på aksjonen, er det frivillig for elevene om de vil jobbe på OD-dagen eller ikke. De elevene som ikke vil ta en dagsjobb, må møte opp og være på skolen på OD-dagen. De skolene som er med på aksjonen, har i tillegg ei internasjonal uke der elevene skal lære om bakgrunnen for prosjektene til OD og hvorfor verden er så ”urettferdig som den er.”
Ifølge ODs informasjonsansvarlige var det 25 prosent av alle ungdomsskoler og videregående skoler i landet som deltok i aksjonen i 2025. Det tilsvarer om lag 85.000 skole-elever. Av elevene på de skolene som var med, var det om lag 50 prosent av elevene som jobbet på OD-dagen i fjor og som sørget for 17 millioner kroner i kassen til OD.
I et forsøk på å finne ut hva som er forståelsen bak, og implikasjonene av OD-aksjonene, kan det være hensiktsmessig å gå gjennom noen av de prosjektene som organisasjonen har vært med på å sette i verk sammen med ulike samarbeidspartnere. Man kan da ta utgangspunkt i ODs skriftlige presentasjoner ODs prosjekter | Operasjon Dagsverk av de ulike prosjektene som samarbeidspartnerne har gjennomført eller er i gang med å gjennomføre.
Det er ODs samarbeidspartnere som driver de ulike prosjektene sammen med lokale partnere i de enkelte land. Det er også disse organisasjonene som er ansvarlige for gjennomføringen av prosjektene og om formålet med dem blir oppnådd. Og det er prosjekt- opplysningene fra ODs samarbeidsorganisasjoner som ser ut til å være grunnlaget for årsrapportene på ODs hjemmeside og som er utgangspunktet for den følgende gjennomgangen.
Nå er jo ikke prosjekt-presentasjonene til OD uhildete orienteringer og beskrivelser. For en utenforstående virker de mer som ei skryteliste for hva samarbeidsorganisasjonene har oppnådd ute i verden. Presentasjonene er uten kritiske kommentarer og kritiske spørsmål til det som oppgis å være formålet med og resultatet av de ulike prosjektene. Men man kan ikke utelukke at samarbeids-organisasjonene har egne rapporter om måloppnåelse og resultatkontroll av prosjektene sine og som gir et annet bilde enn ODs presentasjoner. Opplysninger fra slike rapporter er i tilfelle ikke tatt med i de glansede presentasjonene som man finner på ODs hjemmeside.
BISTAND SOM ATFERDSTERAPI
Mangel på kritikk er noe som OD har til felles med de organisasjonene som driver med bistand i det som historiker Terje Tvedt har kalt det humanitærpolitiske komplekset i Norge. Et bedre navn kan være det human-industrielle komplekset på grunn av dette ”kompleksets” store økonomiske omfang og de mange organisasjonene som driver med denne geskjeften. Og paradoksalt nok er det nettopp denne mangelen på kritikk av prosjektene som gjør at prosjektenes kritiske ”bakside” trer fram i den skjønnmalingen som preger OD’s presentasjoner.
I Norge er det tabu å kritisere bistand og u-hjelp, og derfor kommer det ikke fram offentlig kritikk på dette politikkområdet. Bistand er et fredet politisk område på linje med fredede naturvernområder der naturen skal gå sin gang uten at man griper forstyrrende inn. Det gjør at de politiske elitene uhindret kan drive på med sine ”gode” gjerninger, uten at noen reagerer.
Normalt skulle dysfunksjonelle utslag av en bestemt politikk i et demokrati medføre kritikk. Men det skjer ikke på bistandsområdet, og hensikten med denne gjennomgangen er å vise slike dysfunksjonelle trekk ved ODs og samarbeidspartnernes prosjekter og praksis. Disse aktørenes praksis er helt tråd med dette samfunnets politisk korrekte og hegemoniske forståelse av hva som tjener den gode sak.
Det som gir ODs og deres samarbeidsorganisasjoners bistandsarbeid et litt annet preg enn annet bistandsarbeid, er at prosjektene ofte tar sikte på å forandre atferden til ungdommer som prosjektene er beregnet på. Prosjektene legger opp til en politikk som kan ligne på den formen for atferdsterapi som man her i landet anvender på sosialt og mentalt forstyrrede personer for å ”regulere” dem tilbake ”virkeligheten”. I bunnen av slik atferdsterapi ligger det en psykologi som er utviklet med basis i europeisk kultur og forståelse.
En slik forståelse er kanskje derfor ikke alltid så høvelig i kulturer som er såpass forskjellig fra vestlige kulturer og vestlig forståelsesmåte. Denne forskjellen er påpekt av forkjempere for den såkalte dekolonerings-ideologien, som er utbredt i woke venstre-radikale og akademiske miljøer i Vesten. Ifølge slike venstreradikale forestillinger er tradisjonelle, nasjonale og forståelsesmåter like legitime og ”sanne” som vestlige, vitenskapelige forståelsesmåter, men som, ifølge dekoloniserings-ideologene, er uttrykk for og forbundet med interessene til ”hvite, middelaldrende menn i Vesten”.
Noe som kanskje er mer vanlig hos de kulturelle og politiske elitene i Vesten, er at en slik woke-relativisering av menneskelig forståelse, som påpekt ovenfor, er forkastelig, fordi den strider mot det universelt menneskelige i psykologi og atferd. Denne universaliteten mener de er grunnleggende for all forståelse av mennesket. Det disse elitene kanskje ikke tenker nøyere over, er at den universalismen de påberoper seg, nettopp er det som både implisitt og eksplisitt preger den virksomheten bistandsorganisasjoner som OD driver med i u-land.
RETTFERDIGE SKOLER I SØR-AFRIKA
De av ODs prosjekter som undertegnede har valgt ut som grunnlag for å gå gjennom organisasjonens virksomhet sammen med sine samarbeidspartnere, er hentet fra de siste 5 årene. Dette valget er gjort fordi disse prosjektene sannsynligvis er de som i dag best representerer den tankegangen som ligger bak og som bærer mange av prosjektene.
Årets Operasjon Dagsverk, som skal gå av stabelen den 29. oktober i år, er viet sør-afrikanske ungdommer i deres kamp for en tryggere og mer rettferdig skole, går det fram i en artikkel på det Norad-finansierte* nettstedet Panorama. Årets prosjekt, og dets markering av rettferdighet i Sør-Afrika, virker kanskje ikke å være like mye fokusert på endring av individuell atferd som noen av tidligere års satsninger, og må tas med et forbehold om at det kanskje derfor er mindre representativt.
Rundt 100.000 ungdommer deltar vanligvis i ”dugnadene” til Operasjon Dagsverk. Det er organisasjonen Equal Education i Sør-Afrika om i år skal få støtte fra OD etter at elevråd over hele landet (Elevtinget) i mars bestemte at den sør-afrikanske organisasjonen skal begunstiges i årets aksjon. Prosjektet i Sør-Afrika skal gjennomføres av Norsk Folkehjelp og SAIH (Studentenes og Akademikernes Internasjonale Hjelpefond).
Operasjon Dagsverks, Norske Folkehjelps og SAIHs samarbeidspartner i Sør-Afrika, Equal Education, har i 18 år organisert elever, foreldre, lærere og andre samfunnsaktører som arbeider for lik rett til utdanning i landet. Equal Education er, ifølge organisasjonen selv, en av de ledende grasrotbevegelsene i Sør-Afrika i spørsmål som har med utdanning å gjøre. Den har blant annet frontet forslag til landets parlament, forhandlet med regjeringspolitikere og myndighetsrepresentanter og fungert som støtte for skole-elever i rettssaker. Organisasjonen har vunnet flere seire i sin kamp for skole-elevers rettigheter og vært en pådriver for å få sør-afrikanske myndigheter til å bygge opp utdanningsvesenet i landet for milliarder i den sør-afrikanske penge-enheten Rand.
TRANSFORMATIV MASKULINITET
I 20021 var Operasjon Dagsverks aksjon også viet til ungdom i Sør-Afrika, denne gangen var formålet å bekjempe utenforskap.
Selv om Sør-Afrika er kvitt apartheid-styret for lengst, er landet fortsatt urettferdig, heter det i ODs prosjekt-presentasjon. Mange unge opplever vonde ting, og traumer tar opp masse plass i hodet og gjør det vanskelig å gå på skole og lære. Aksjonen var særlig viet til ungdom på kant med loven for å hjelpe dem med å ta vare på seg selv, til å delta i kampen mot kjønnsbasert vold og for aktivt å ta del i styringen av den lokale samarbeidsorganisasjonen YMCA (Young Men’s Christian Associations). ODs samarbeidspartnere i Norge i dette programmet var KFUM og KFUK*.
Siden oppstarten av programmet i 2022, har prosjektet nådd ut til 22.000 ungdommer, 6.700 ungdommer har fullført opplæringsprogrammer i livsmestring, 3500 ungdommer har deltatt på digitale kafeer og 700 hadde fått psykososial støtte.
I presentasjonen av programmet forteller Liam, fra Cape Town, at han har deltatt i prosjektets transformative (omformende) maskulinitetsprogram i ett år. Det beste med det transformative programmet er å spille fotball.
«Jeg elsker å spille fotball og ha samtaler om problemer i samfunnet, slik som kjønnsbasert, vold» sier han i ODs presentasjon av prosjektet.
Sør-Afrika er den største økonomien i Afrika ved siden av Egypt og Nigeria. Landet har en velutviklet infrastruktur og en bank- og finanssektor som er førende i Afrika. Sør-Afrika er en økonomisk, politisk og militær stormakt på det afrikanske kontinentet. Sammen med Botswana, Gabon og Mauritius er Sør-Afrika det eneste øvre middelinntektsland i Afrika, og utdanningen i landet er obligatorisk fra barna fyller sju til de er 15 år. Nesten 1.3 millioner personer studerer ved de offentlige og private, høyere utdanningsinstitusjonene, og mer enn en million er studenter ved de offentlige institusjonene. Noen av universitetene huser også forskningsinstitusjoner på høyt internasjonale nivå. Nesten 600.000 studerer ved yrkesfaglige skoler.
Med opplysningene om Sør-Afrika, som en økonomisk stormakt, kan man lure på hvorfor man der trenger pengestøtte og ”intervensjon” i utdanningssystemet for å gi undervisning i livsmestring i regi av norske organisasjoner som Operasjon Dagsverk og Norsk Folkehjelp. At ikke sør-afrikanske myndigheter protesterer mot denne ”intervensjonen”, kan virke merkelig, men siden prosjektet tilfører landet penger, så er det vel ikke så merkelig likevel.
OPPFØR DEG USKIKKELIG!
I 2025 var Operasjon Dagsverks aksjon viet til kampen mot barne-ekteskap og kjønnslemlesting i Kenya og Tanzania. Til denne kampen ble det jobbet inn vel 17 millioner kroner av OD. Aksjonen hadde tittelen: Oppfør deg uskikkelig!
Tittelen viser til at det er vanlig skikk med kjønnslemlesting og barne-ekteskap i de to landene. Men fordi om noe er vanlig, betyr det ikke at det er uskadelig, heter det i prosjektbeskrivelsen. Syn på og atferd mot kvinner kan endres, og sammen med lokale ungdommer skal Operasjon Dagsverk og Forum for Kvinner og Utviklingsspørsmål (FOKUS) i Norge endre kvinnesynet og mannlige ungdommers oppførsel overfor kvinner i de to landene, med velsignelse fra kunnskapsminister Kari Nessa Nordtun.
Også i ODs informasjon om dette prosjektet, som er altså er i regi av FOKUS, finner man opplysninger om resultater som allerede er oppnådd. Det viser blant annet den 17 år gamle jenta Robi som, med hjelp fra kvinneorganisasjonen MICONTRAP Kenya, har klart å stå imot presset fra familie og slektninger for å få skåret bort kjønnsorganene sine slik at hun kan bli gift. Det er ikke lett å stå imot når alle rundt henne mener at ei kvinne ikke kan åpne døra i huset for gjester hvis hun ikke er kjønnslemlestet. Heller kan slike kvinner hente vann eller hjelpe til med avlingene på marken.
På skolen sier hennes omskårede venninner at de føler seg bedre enn henne, at hun ikke passer inn og ikke er moden nok. Derfor må hun tilbringe friminuttene alene med nesa i bøker for å få tiden til å gå. Men Robi lar seg ikke knekke. Hun vet at retten til å bestemme over egen kropp og liv er viktigere enn gamle regler og fordommer. Med støtte fra MICONTRAP kjemper hun for en framtid der ingen blir stengt ute eller holdt nede på grunn av skadelige tradisjoner, kan man lese i ODs programoversikt.
LEVEVILKÅR I GUATEMALA
I 2024 skulle Operasjon Dagsverk sammen med Utviklingsfondet styrke ungdoms levekår i Guatemala gjennom klimatilpasset jordbruk, entreprenørskap og økt innflytelse i lokalsamfunn. Til dette prosjektet hadde Operasjons Dagsverk jobbet inn vel 17 millioner kroner til bruk for Utviklingsfondet.
Guatemala er et av de ti mest sårbare (sic) landene i verden som er hardest rammet av klimaendringer. Ifølge FNs matvareorganisasjon (FAO) lever hele 83 prosent av urfolksgruppene i landet i fattigdom. Klimaendringene forstyrrer matproduksjonen og gjør at ungdom i høylandet i Guatemala sulter. Uten mat stopper alt, heter det i presentasjonen av prosjektet. Utviklingsfondet har mer enn 15 års erfaring med programvirksomhet i Guatemala. Fondet skolerer ungdom til forvaltning av naturressurser. Kunnskaper om planter som tåler ekstreme værforhold, som styrtregn, tørke, varme og frost (sic) og sterke vindkast er virkemidler som er tatt i bruk i skoleringen.
Av resultatene nevnes at 600 ungdommer har deltatt i kurs om klima og landbruk, og 175 ungdommer har startet egne kjøkkenhager, jfr. smått er godt-tankegangen i biologisk jordbruk. Man kan jo lure på hva slags betydning kjøkkenhager har for landets jordbruksproduksjon og forsyningen av mat til landets by-områder.
Ellers har blant annet 56 ungdommer gjennomført et kurs i entreprenørskap, mens 44 ungdommer har deltatt i ledertrening med fokus på psykisk helse, menneskerettigheter og forebygging av vold mot kvinner. Hva vold mot kvinner og psykisk helse har med klima og landbruk å gjøre, går ikke fram av rapporten fra OD.
VOLD I COLOMBIA – PSYKISK HELSE I UGANDA
I 2023 gikk et OD-prosjekt, i samarbeid med SAIH, ut på å finne alternativer til vold i Colombia, og til det samlet OD inn mer enn 18 millioner kroner. Colombia er en stat med ekstrem utbredelse av vold og korrupsjon som følge av konkurransen mellom kriminelle karteller om produksjon og omsetning av narkotika (kokain), men dette er ikke nevnt med et ord i Operasjon Dagsverks presentasjon av prosjektet.
SAIH gjennomfører prosjektet i regionen Cauca, der SAIHs lokale samarbeidspartnere har mest virksomhet. Prosjektet går over fire år og er mest rettet mot ungdom mellom 13 og 19 år. På grunn av økende vold og rekruttering av ungdommer fra væpnende grupper er noe av virksomheten utsatt eller flyttet.
I Colombia skal prosjektet til SAIH demme opp for vold ved hjelp av sport, kunst og kultur og ved å danne ungdomsnettverk og støttegrupper og opplæring i konfliktløsning. For å stå imot rekruttering til væpnede bander og kriminelle miljøer, skal prosjektet blant annet tilby traumebehandling, og psykologhjelp, kurs i livsmestring og kampanje for psykisk helse.
Av resultatet kan blant annet nevnes at over 1.000 ungdommer har deltatt i aktiviteter som sport, kultur, ledertrening og psykososial støtte. 932 ungdommer har fått politisk skolering gjennom de fire lokale ungdomsorganisasjonene som er med på prosjektet, og 70 ungdommer er blitt valgt inn i skolestyrer over hele landet, går det fram av prosjekt-presentasjonen til OD.
I 2022 var prosjektet til Operasjon Dagsverk psykisk helse i Uganda sammen med Mental Helse Ungdom og SOS-barnebyer. I begrunnelsen for dette engasjementet blir det sagt at psykisk helse i Uganda er et tema som det er tabu å snakke om i landet. Og det er farlig! For at psykisk helse skal bli tatt på alvor, må vi snakke med politikerne, heter det i ODs prosjekt-presentasjon. Hvis ikke politikerne bryr seg om unges psykiske helse, er det umulig å få gjort noe med det. Her har nok OD et poeng.
I presentasjonen av prosjektet og resultatene av det fortelles det om Faith på 18 år som slet med mobbing da hun begynte på skolen. Bemerkninger fra med-elever førte til at hun isolerte seg, fikk lav selvfølelse og dårlige skoleprestasjoner. I 2023 ble det forandring da en klassevenninne, som hadde fått opplæring gjennom OD-prosjektet, tok kontakt og støttet henne. Venninnen, Melissa, lyttet til og oppmuntret henne og snakket med dem som hadde mobbet henne. Det førte til en positiv endring for Faith, som fikk bedre selvtillit og bedre karakterer på skolen. De tidligere mobberne ble hennes venner, og i dag føler hun seg tryggere og lykkeligere og ser fram til videre skolegang med tro på seg selv.
I presentasjonen av prosjektets resultater blir det sagt at over 7.000 ungdommer har fått bedre kunnskap om mental helse og hvor og hvordan de kan oppsøke relevante helsetjenester. 100.000 personer hadde fått opplysning om mental helse gjennom informasjonskampanjer, og vel 2.000 skole-elever hadde fått mental førstehjelp for blant annet prestasjonsangst, kjærlighetssorg, rusproblemer og selvmordstanker.
Videre heter det at 340 lærere har fått opplæring for bedre å kunne håndtere elevers mentale helseutfordringer (sic). Og 80 ungdommer ved åtte skoler har fått nødvendig opplæring for å kunne snakke godt med medelever om mentale utfordringer (sic). De får støtte av mentorer som også har fått opplæring, Hva slags opplæring det er snakk om, er prosjektbeskrivelsen taus om.
MONO-KULTUR UTE – MULTIKULTUR HJEMME
De prosjektene som det er vist til ovenfor, er, som tidligere sagt, ofte preget en politikk der målet er endring av atferd for å oppnå politisk endring. Tankegangen er at dersom mange nok endrer atferd, vil det føre til politisk forandring til det bedre. Det er jo et mål som både er forståelig og etterstrebelsesverdig, kanskje også sett med ikke-norske øyne.
Mange av disse forsøkene på atferdsendring bryter ofte med de rådende, sosiale normene og den rådende kulturen, som oppfattes som det normale av folk, for eksempel i Uganda når det gjelder barne-ekteskap og omskjæring av småjenter. Det som oppfattes som undertrykkende og unormalt med et norsk blikk, kan altså være ”normale” normer og regler i andre kulturer. At folk kommer utenfra og forteller hva som er normalt, vil ofte bli oppfattet som en fornærmelse og som et diktat om å være en annen enn den man er. At folk i samfunn klynger seg til tradisjonene til tross for vestlige idé-intervensjoner, er det mange eksempler på. Et aktuelt eksempel nå, er Iran, der store deler av befolkningen støtter et regime som i Vesten oppfattes som despotisk og inhumant, mens store deler av befolkningen likevel støtter sin egen kultur og et regime som i Vesten kalles et terrorregime.
Det paradoksale i standpunktene til de politisk korrekte elitene i et land som Norge er at de på den ene siden vil omgjøre sine egne samfunn til multikulturelle stater, mens de på den andre siden, gjennom bistand, vil påprakke folk i fjerne kulturer norske normer og verdier.
I Sverige vedtok Riksdagen i 1975 at Sverige skulle bli et multikulturelt samfunn, noe Sverige langt på vei er blitt, mens deler av det politiske etablissementet mener at Sverige ikke er blitt multikulturelt nok. Og i land, som Sverige og Norge, er det mer eller mindre uønsket å forsvare sin egen kultur, hvert fall i deler av de politiske og kulturelle elitene. Eller som tidligere partileder og integreringsminister for Socialdemokraterna i Sverige, Mona Sahlin, sa for en 20 års tid siden: ”Jag har ofta fått den frågan, men jag kan inte komma på vad svensk kultur är. Jag tror att det är det som gör många svenskar så avundsjuka på invandrargrupper. Ni har en kultur, en identitet, en historia, någonting som binder ihop er. Och vad har vi? Vi har midsommarafton och sådana ’töntiga’ saker.”
Og tidligere statsminister for Moderaterna (Høyre) i Sverige, Fredrik Reinfeldt, har sagt at et multikulturelt samfunn fungerer bedre enn et monokulturelt samfunn.
NORGE FORAN I MULTIKULTUR
Norge var faktisk tidligere ute enn Sverige på multikultur-området. I stortingsmelding 39 (1973-74) ble det sagt at Norge skulle være et flerkulturelt/pluralistisk samfunn og at innvandrerne ikke skulle assimileres og bli ”nordmenn”. Det ble gjentatt og understreket i St.meld. 74 (1979-80). Under punkt 3.2, s. 28, står følgende: «De ulike innvandrer- og minoritetsgruppers kulturelle, sosiale og religiøse særtrekk må dessuten respekteres og gis mulighet til utfoldelse på lik linje med majoritetssamfunnets kultur.» Og ikke overraskende lover staten i neste avsnitt «særtiltak” for å hjelpe og «ruste opp» innvandrerne ..».
De norske politiker- og kulturelitene står i den paradoksale situasjonen at de sender ut folk for å berge verden fra all verdens undertrykkelse, fra undertrykkende normer og praksiser, undertrykkelse av kvinner, homofile og andre minoriteter, mens de importerer hundretusener av mennesker nettopp fra de landene der slik undertrykkelse er normalen. Men i Norge og andre vestlige land får denne importerte kulturen og mentaliteten en akutt karakter i direkte konfrontasjon med de rådende verdiene og kulturen i disse vestlige landene. Og denne konfrontasjonen skaper nærmest krigslignende tilstander i for eksempel norske skoler der lærere ikke tør reagere på fremmedartede kulturuttrykk fordi det betyr diskriminering av mennesker fra andre kulturer, noe som igjen er rasisme.
Denne tilstanden blir godt beskrevet av Almir Martin i boka ”Integreringen som ikke gikk seg til”. Forfatteren kan høres i en av podkastene til Shurika Hansen på iNyheter.
Det er ikke bare i skolen at disse kulturelle kollisjonene skjer, de preger hele samfunnet, som nærmest blir satt i sjakk matt fordi fremmede kulturytringer ikke skal diskrimineres. Men ute i verden kan norske ”bistandsmisjonærer” berge verden med norske kronemilliarder og påprakke folk norske verdier. Det er altså greit med en norsk ”utenlandsmisjon” men en ”innenlandmisjon” er et prosjekt som de norske elitene ikke vil engasjere seg i, for det er rasisme, slik Martin beskriver det i boka si. Martin har for øvrig bakgrunn i Nord-Makedonia.
PSYKOSOSIAL SJARGONG
Ordbruken i ODs prosjekt-presentasjoner er preget av psykososial sjargong og forskjønning av forhold ved at det ikke forekommer kritisk kommentarer. Tekstene er ofte preget av tidsriktige og vestlige, sosialkuratoriske vendinger som at personlig identitet kan være mange ting og variere med tid og sted. Problemene for ungdom verden rundt presenteres på en måte som om de skulle befinne seg i det norske landskapet for problem-ungdom, eller ungdom med utfordringer som det heter på det politisk korrekte språket. Og da er det vel ikke så merkelig at ungdommer i Colombia, som står i fare for å bli rekruttert av de allestedsnærværende narko-kartellene, blir tilbudt kurs i livsmestring, psykososial støtte, traumebehandling og utdanning. Og for å demme opp for vold skal ungdommen få hjelp av sport, kunst og kultur og opplæring i konfliktløsning. Det som mangler i tilbudene ser ut til å være ”norske” fritidsklubber.
Språket i presentasjonene er holdt i en ungdommelig og anglifisert stil som om de skulle være skrevet av ungdommer, eller kanskje er tekstene skrevet for ungdommer. I presentasjonen av prosjektet om å være uskikkelig (sammen), heter det for eksempel: ”Det kan være vanskelig å se for seg at du skal gifte deg med en random (sic) gammel fyr før du er myndig.” Eller: ”I praksis blir jentebarna kun sett på som en byrde til hun basically (sic) blir solgt til en mann for å gifte seg”,
I presentasjonen av prosjektet psykisk helse i Uganda heter det: ”Livet suger skikkelig noen ganger. Det er dritskummelt å åpne seg, men det er mye verre å la alle de vonde tingene være i fred”.
OD SOM INDOKTRINERINGS-INSTRUMENT
Pengene som OD får inn (14-15-17 millioner de siste årene), brukes ikke bare på ungdoms- prosjekter i såkalte utviklingsland, men også på informasjonskampanjer rettet mot ungdom i Norge. Og til det trengs penger for å lage informasjonsmateriell, penger til undervisning og besøk på norske skoler og til skolering av frivillige.
Hvor stor vekt OD legger på det skal skapes opplysning og blæst om aksjonen deres for å gi den endra bedre feste og status i den norske skolen, viser for eksempel oppslaget i Norad-bladet Panorama i forbindelse med aksjonen i fjor. Da fikk Azaan Ali på 13 år ”jobben” som ”utviklingsminister” for en dag med slagordet: Skal vi endre verden, må vi starte med oss selv.
Aksjonen i 2025 var, som tidligere nevnt, til støtte for organisasjonen FOKUS sitt arbeid mot kjønnslemlestelse, barne-ekteskap og tenåringsgraviditet i Kenya og Tanzania.
”Årets tema er viktig. Ingen barn skal oppleve den smerten eller giftes bort i ung alder, sa 13 år gamle Azaan Ali til Panorama da han hadde satt seg til rette i stolen til utviklingsminister Åsmund Aukrust, mens de andre elevene på Nordstrand ungdomskole bakte boller og jobbet hos foredeldrene sine for å samle inn penger til prosjektet. Ali fikk ”jobben” i konkurranse med 86 andre skole-elever. Det var han glad for, selv om det betydde at han måtte stå opp kl.5.30 for å rekke å være med i NRKs Nyhetsmorgen, TV2s God morgen Norge og møter i Utenriksdepartementet.
Intervjuet med 13-åringen i statsrådsstolen til utviklingsminister Aukrust er et illustrerende eksempel på hvor viktig det er å få podet OD’s og den etablerte forståelsen av bistand inn i hodet på den oppvoksende generasjonen. Det kan godt kalles for hva det er, nemlig indoktrinering av en bestemt virkelighetsoppfatning hos skoleungdommen, en virkelighetsoppfatning som blir resirkulert år etter år av aksjonene til OD.
ULLSOKKER TIL BARN I AFRIKA
Og det er i Norge at dette indoktrineringsarbeidet har størst konsekvenser. Operasjon Dagsverk er en årlig, aktiv bekreftelse av de virkelighetsoppfatninger som til de grader dominerer i den norske opinionen og bidrar til at det aldri blir stilt spørsmål ved bistand og bistandsarbeid, som finansieres over statsbudsjettet med om lag 60 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innsatsen og pengeinnsamlingene til bevegelser og organisasjoner som Operasjon Dagsverk.
De gjør en innsats for å hjelpe andre, noe som er prisverdig i seg selv, men som er med på å støtte et omfattende system, det humanindustrielle komplekset, som fungerer som et internasjonalt kultur-indoktrinerings-prosjekt iscenesatt og effektuert av Norges politiske og kulturelle eliter. De vil redde verden ved å få verden til å tenke som dem selv, og med tiltak som økonomisk sett har lite å si for den økonomiske utviklingen i de landene som skal hjelpes.
Operasjon Dagsverk er ikke obligatorisk i ungdomsskolen og i den videregående skolen, selv om bistandsinteressene sikkert skulle ønske det. Det er i grunnen merkelig at ikke et slikt krav er satt fram, men et slikt forslag vil være å tråkke over en grense for hva som skal være obligatorisk i norsk skole. Å tvinge barn til å hjelpe, kan være disiplinerende, men en slik tvang vil være et for stort inngrep i individuelle rettigheter og vil kunne bli oppfattet som intellektuell og mental vold i ”overgrepssamfunnet” Norge. Og det høver seg ikke i et land som påberoper seg individuell frihet og ytringsfrihet som sentrale verdier, mens det å omtale og stille krav til folk fra andre kulturer defineres som hatprat og rasisme.
Ideen til Operasjon dagsverk kom fra Sverige der bevegelsen ble satt i gang på begynnelsen av 1960-tallet, nærmere bestemt i 1961. I Norge ble ideen tatt opp noen år senere og var i fullt gjenge i 1967.
Innsatsen i Operasjon Dagsverk skal, ifølge organisasjonen selv, stimulere norske skole-elever til refleksjon over global utvikling og lære dem å forstå hvordan verden er skrudd sammen, for å gjøre den bedre. Dette er dristige påstander med sannhetsverdier som er mer enn tvilsomme. De kan, med et mer realistisk blikk, ses på som uttrykk for en idealistisk og virkelighetsfjern forståelse av hva som trengs for å få i gang økonomisk utvikling i utviklingsland, en forståelse som ser ut til å bygge forestillinger om at man utvikler samfunn økonomisk ved å gi penger og traumebehandling til folk.
Samfunnsutvikling gjøres slik til et spørsmål om veldedighet, en teori og praksis som blant annet 70 års norsk bistand viser ikke holder mål, men likevel er denne forståelsen dominerende i den norske opinionen og godhetsverdenen. Og dette er en oppfatning som altså reproduseres gjennom den indoktrineringen som finner sted gjennom aksjoner som Operasjon Dagsverk. Vi snakker altså om en forståelse som erkjennelsesmessig kan sies å være på linje med den forståelsen som gjorde at gamle, snille damer i sin tid strikket ullsokker til Misjonen for å berge barn i Afrika.
*Norad: Direktoratet for utviklingssamarbeid
*KFUK-KFUM er en av Norge største barne- og ungdomsorganisasjoner på kristent grunnlag.