Dette er en kommentar.

Å beskylde politiske motstandere for å spre hat, har i mange år nå vært et av den politiske venstresidens mest effektive våpen for å delegitimere standpunkter til sine politiske motstandere. 

Eksemplene er bortimot legio, og hatbeskyldninger fra venstresiden mot politiske opponenter er en hverdagslig sak. Det ferskeste eksemplet jeg har sett på nettet, er et Facebook-innlegg av den venstre-radikale aktivisten Lars Birkelund, som for noen dager siden  skrev: ”Må man, som Peter Frølich, hate Russland for å få denne jobben? Det gjelder også de to forgjengerne, som tidligere og nåværende statsministere og forsvarsministere. Russofobi er i det hele tatt en sikker karrierevei i NATO og EUs Norge.”

Birkelunds innlegg kom etter at Frølich var blitt leder av Utenriks- og forsvarskomiteen på Stortinget. Og i kommentarfeltet til innlegget av FOR-medlem Birkelund finner man benevnelsen fascist, som gjerne kommer sammen med beskyldninger om hat. Ofte følges slike beskyldninger opp med ytterligere anklager om nazisme, rasisme, fremmedhat og islamofobi i venstreradikale ekko-kamre som Birkelunds Facebook-side.    

Hatanklagen mot politikeren Frølich er ikke noe engangstilfelle. Politikere er stadig gjenstand for hat-beskyldninger, særlig på nettet, og det er alltid politikere på høyresiden disse anklagene rettes mot, som for eksempel Frp-leder Sylvi Listhaug. Og slike anklager kan gjerne komme fra den norske universitetets-verden.

For når det gjelder å ivareta og hegne om den venstreradikale ”moralen”, tas også akademia i bruk. Det skjedde eksempelvis for en del år siden da den framtredende, venstreradikale jusprofessoren, Mads Andenæs, angrep Listhaug for at hun oppfordrer til hatprat og i samme slengen innlemmet Listhaug i nazistenes rekker.

ETTERFORSKET FRP-POLITIKER 

Men Andenæs er ikke alene, som akademiker, om å beskylde Sylvi Listhaug for hatprat. I 2017 publiserte professor Anna Birgitta Nilsen fra Høgskolen i Oslo og Akershus et innlegg på nettstedet Forskning.no der hun ga Arbeiderpartiet rett når det fra partiet ble påstått at Listhaug drev med hatretorikk. Men Nilsen tok et visst forbehold ved at si at utsagn fra Listhaug har elementer av hatretorikk. 

I 2016 skrev Listhaug et innlegg på sin Facebook-side der hun tok et oppgjør med en ”gjeng” som hadde oversvømt henne med beskyldninger om rasisme, fremmedfiendtlighet, og der hun ble sammenlignet med Hitler og nazismen i Tyskland på 1930-tallet. Beskyldningene mot henne kom fra en Facebook-gruppe som kalte seg ”Opprop mot Sylvi Listhaug”. Gruppens navn ble senere endret til ”Opprop mot Regjeringens innvandringspolitikk”, med deltagere som klart markerte seg som venstreradikale. 

Hetsen mot Listhaug illustrerer godt den danske idéhistorikeren Mikkel Thorups utsagn om at det er greit å hate politiske motstandere som driver med det anklagerne definerer som hatprat. Med andre ord er det greit at venstreradikale og politisk korrekte hater sine motstandere, men det er umoralsk og illegitimt at deres motstandere kommer med hatytringer.       

Per-Willy Amundsen, en annen stortingsrepresentant for Frp, nåværende leder for Kontroll- og konstitusjonskomiteen på Stortinget, er også en av dem som har fått rettet hatprat-beskyldninger mot seg. For et par år siden ble han endog politietterforsket for å ha kommet med noen uttalelser på Facebook i anledning kvinnedagen, der han blant annet skrev: ”gratulerer til alle kjedelige kvinnemennesker som ønsker å holde menn tilbake.” Han skrev også at: ”radikale kvinnemennesker som ikke vet opp eller ned på en penis”, pluss noen utsagn om muslimer og arabere og deres ”jødehat”. 

Amundsen, som da var leder av Stortingets justiskomité, ble etterforsket av politiet som ville se om han hadde forbrutt seg mot ”hatprat-paragrafen” i Straffelovens paragraf 185. Amundsen ble ikke straffeforfulgt. Han mente selv at han ikke hadde gjort noe lovstridig, men erkjente at han hadde skadet partiet sitt og trakk seg som leder av Stortingets justiskomité.  

”Jeg har skrevet ting på Facebook i beruset tilstand, med en språkbruk som stortingsrepresentanter bør avstå fra. Det gjenspeiler ikke meg som person, sa han til NTB i forbindelse med denne saken. 

”HATPRAT-PARAGRAFEN» 

Kanskje som et resultat av å være representant for et parti som er mest utsatt for hatprat-anklager, er Amundsen en politiker som til tider engasjerer seg sterkt i spørsmål om ytringsfrihet og hatprat. I 2022 skrev han et innlegg i Nettavisen  der han forsvarte kvinnesaksaktivisten Christina Ellingsens rett til å hevde at det finnes kun to biologiske kjønn. Ellingsen måtte, etter sin uttalelser om kjønn, til avhør hos Oslo-politiet som skulle vurdere om de skulle tiltale henne for å ha forbrutt seg mot Straffelovens paragraf 185. 

”Å risikere rettslig forfølgelse for å ytre biologiske sannheter, er absurd. Men det var dette vi (Frp) fryktet. Den stadige utvidelsen av ”hatprat-paragrafen, Str.lov § 185, er en samtidig innskrenking av ytringsfriheten,» skrev Amundsen. 

Hvor innarbeidet den politiske venstresidens hat-retorikk er blitt i samfunnet og samfunnsdebatten, understrekes og illustreres godt ved at straffelovsparagraf 185 har fått betegnelsen hatprat-paragrafen, og at hatprat-anklager er blitt en del av den vanlige, venstredreide retorikken i dagens samfunn. Og de er ikke bare blitt en del av retorikken, for saken mot Amundsen og hatprat-beskyldningene mot Sylvi Listhaug er ett av mange eksempler på at hat-paragrafen er blitt et politisk våpen i Norge. 

Men dette våpenet er langt kraftigere og brukes i grotesk omfang i land som Storbritannia og Tyskland. Det var også motstand mot Straffelovens § 185 og denne paragrafens virkning som et våpen mot ytringsfriheten, som lå bak et initiativ i 2019 for å avskaffe paragrafen. Initiativet ble tatt av journalist Nina Hjerpset-Østlie og idéhistoriker Carl Müller Frøland. Undertegnede var en av dem som skrev under på oppropet for å fjerne paragrafen, et opprop som dessverre ikke kom til å påvirke noe som helst.  

HATPRAT-ANKLAGER – MENINGSKONTROLL 

Den britiske sosiologen Frank Furedi skrev nylig på sin blogg at det var i siste del av forrige århundret at begrepet hatprat ble en del av den politiske retorikken i vestlige land. Opprinnelig tjente bruken av begrepet i politisk sammenheng som motiv for å kriminalisere rasistisk oppførsel. Etter 1990 ble begrepets betydning utvidet til å karakterisere negativ omtale av ulike minoritets- og identitetsgrupper. 

I nyere tid har begrepet hatprat hatt stor betydning for å bestemme hva folk kan si og ikke kan si. Å stemple kritikk som hatprat, er med å på kontrollere folks atferd og talemåter og på denne måten å avverge kritikk mot de politiske elitene, mener Furedi. Og for opprettholde et robust, demokratisk ordskifte, er det helt nødvendig å utfordre at begrepet hatpat er blitt et våpen i hendene på de politiske elitene, mener han.  

Furedi skriver at de som fremmer det han kaller hat-narrativet, er uærlige fordi de skjuler sitt eget hat når de snakker om andres hat. Eller som den danske idéhistorikeren  Mikkel Thorup har sagt: Når man i demokratier hater, hater man de som hater. Det betyr at de som bruker hat-narrativet mot politiske motstandere, kan hate dersom deres hatefulle innstilling er rettet mot det Thorup kaller ”den hatende andre”. De som bruker hat-anklager mot andre, mener, med andre ord, at deres egen egendefinerte og fortreffelige moralske status gir kun dem selv rett til å hate. 

Yale-juristen Robert Post mener, ifølge Furedi, at innholdet i hat-narrativene alltid gjenspeiler synspunktene til de politiske elitene som kontrollerer lovens mening og betydning. Han mener også at man kan gå et skritt videre og slå fast at å bruke hatbegrepet politisk, er noe som elitene har fått godtatt i samfunnet for å delegitimere politisk motstand.    

HAT OG FORNUFT 

Frank Furedis, Robert Post’s og Mikkel Thorup’s syn på hatprat-begrepet, og bruken av det som et politisk våpen, blir støttet av empirien, dvs, det er noe man kan observere så å si daglig i det politiske ordskiftet i et land som Norge og i den vestlige verden for øvrig. De som beskylder andre for hat, gjør det i kraft av sin tro på at de representerer den gode moral og de gode menneskene, mens de som kritiseres for å spre hat, er moralsk mindreverdige og onde mennesker. Det er derfor ikke legitimt å ha andre synspunkter enn venstreorienterte mennesker i saker som for eksempel med asylimmigrasjon å gjøre. Ikke bare delegitimeres dermed andre synspunkter i viktige politiske spørsmål, men det kan også være straffbart å ha en annen forståelse og gi uttrykk for andre synspunkter i slike spørsmål. 

Å ha andre synspunkter bør ikke være tillatt, for det er umoralsk og umenneskelig, ifølge den venstreradikalt betingede, politiske korrektheten. Motforestillinger og spørsmål til etablert politikk på områder som asylimmigrasjon, bistand og kjønnspolitikk, kan, ut fra den politisk korrekte samfunnsforståelsen, ikke forklares ut fra annet enn hat. Det er altså hat og ikke noe som har med fornuft å gjøre, som fører til at mennesker kan ha standpunkter som går imot den radikale venstresiden og dens ideologiske avlegger, den politiske korrektheten. Beskyldninger om hat frarøver den anklagede for fornuft og er også en påstand om at den anklagede kun er i sine følelsers vold. 

SV TIL KAMP MOT NETTSTEDER 

At hat-prat-beskyldninger er blitt et politisk våpen, manifesteres ikke bare i samfunnsdebatten og i Straffeloven. Det kom også fram da Erna Solberg-regjeringen i 2015 la fram sin politiske erklæring mot hatytringer. Solberg la fram erklæringen på Jødisk museum i Oslo og viste til den foreliggende situasjonen med tilstrømming av rekordmange asylimmigranter og sa blant annet: ”Vi skal ikke i framtiden snakke om ”de og vi” eller ”dem og oss”. Vi skal snakke om et felles Norge”.   

Den politisk korrekte kampen mot ”hatprat” i Norge gjelder ikke bare individer og politiske partier som Fremskrittspartiet og dets representanter. I 2019 blåste SV’s valgkampaktivist Anne Sofie L. Bergvall til kamp mot ”hatefulle” nettsteder som Resett (nå iNyheter), Document og Human Rights Service (rights.no) som hun mente hadde hatt vekst eller oppstått etter terrorangrepet på Utøya i 2011. 

”Kommentarene (på de nevnte nettstedene) flommer over av rasisme, og nynazister og fascister marsjerer i våre gater. Populistiske politikere spiller på folks fremmedfrykt for å få oppslutning. Dette kan vi ikke gå med på lenger. Vi må kreve at politiet setter inn ressurser på å etterforske og tiltale folk som driver med ulovlig hatprat. Våre edruelige (sic) politikere må sette ned foten mot populistiske kollegaer som spiller på rasisme og islamofobi. Mediene må ta sitt samfunnsansvar og sørge for å nyansere (sic) debatten og mediedekningen. Det betyr ikke at alle skal ”slippe til”, skrev Bergvall i Bergens Tidende med vanlig venstreradikal retorikk.

BEVEGELSEN STOPP HATPRAT

Det var Anders Behring Breiviks massemord på Utøya i 2011 som førte til opprettelse av den internasjonale ungdomsbevegelsen Stopp hatprat. Formålet med bevegelsen er å stanse hatprat på nettet. Initiativtaker og stifter av denne bevegelsen var Europarådets ungdomsråd, og det skjedde mens Thorbjørn Jagland var øverste sjef i Europa-rådet. Jagland har også skrevet forordet til håndboka som Stopp hatprat-bevegelsen bruker for å forebygge hatprat på nettet «gjennom læring av menneskerettighetene».

I Norge ga Barne- ungdoms og familiedirektoratet (Bufdir) i 2013 åtte frivillige organisasjoner i oppdrag å drive bevegelsen. I 2014 kom bevegelsen på statsbudsjettet og har nå over 50 organisasjoner som støttespillere. Bevegelsen får driftsstøtte fra Kulturdepartementet over statsbudsjettet, støtte fra Sparebankstiftelsen og aktivitetsstøtte fra Bufdirs tilskuddsordning mot hatytringer.

Bevegelsen retter sin virksomhet særlig mot skoleungdom og har årlige samlinger der ungdommer fra hele Norge samles for å bekjempe hatprat, styrke demokratiet og ytringsfriheten. På disse samlingene kommer det nok  ikke fram motforestillinger og de udemokratiske følgene av den nokså enøyde virkelighetsforståelsen bak Stopp hatprat. Ett annet spørsmål som garantert ikke er et tema på disse årlige samlingene, er hvordan Straffeloven § 185, medienes og den norske, politisk korrekte statsideologiens massive fordømmelse av populistiske partier, ytringer og synspunkter, representerer dagens største trussel mot demokratiet i Norge.  

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Når staten skal velge sine kritikere: Mediebransjen vil inn i totalforsvaret