Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.

Den norske politikerklassen har i stillhet og uten reservasjoner, signert fra seg råderetten over vårt land og dets ressurser til internasjonale organer og fora. 

Ett av mange resultater er at vi ikke lenger har kontroll over vårt eget energimarked, og hvor resultatet uvegerlig blir dårligere tider for Norge.

En av begrunnelsene er, ifølge Jonas Gahr Støre, at «vi skal leve av å redde verdens klima».  Intet mindre, og slike ting er altfor viktige til å spørre oss om.  Om klimaet virkelig behøver å reddes, fra hva det eventuelt må reddes eller om det i det hele tatt er mulig er altså ikke diskusjonstema.

Unntaket er et og annet hull i sensuren, men dette er lenge siden nå.

Det de har, er en hypotese, nemlig den berømmelige CO₂-hypotesen, som meg bekjent ikke er etterprøvet, men de holder den likevel for å være sann, så hypotesen er derfor vedtatt politisk.

Jeg skal ikke gjenta alt som er skrevet om dette, men likevel, her er dagens lille tankevekker; i 1864 ble det målt ca. 400 ppm. (0,04 %) atmosfærisk CO₂ i England, altså omtrent det samme som i dag (Inorganic Chemistry, Third edition with additions.  Longman, Green, Longman, Roberts & Green 1864, London).  Dette i kontrast til vår tids iskjernemålinger fra Antarktis, som viser et lavere nivå.

Men det meste av Regjeringens bevisførsel består av modelldata som legger til grunn at hypotesen er sann, så modellene støtter dermed automatisk hypotesen.  Hypotesens neste forsvarsverk er kanskje mer effektiv: Enhver som har innvendinger mot hypotesen eller stiller spørsmål ved den, stemples som klimafornektere og bannlyses fra politikk, medier, forskning, læreinstitusjoner og offentlige verv.

Resultatet er at de fleste er rørende enige om at en hypotese, som ikke en gang er forsøkt falsifisert og hvor sinte småjenter føres som sannhetsvitner, skal danne grunnlaget for et kollektivt selvmord.

For det er selvmord å legge ned olje- og gassnæringen vår, hel-elektrifisere samfunnet, og samtidig binde strømnettet vårt til store land som er i ferd med å legge ned kull- og atomkraftverkene sine.

Les også: Står virkelig Europa i en energikrise?

Advarslene har haglet i flere år, men likevel påberoper politikerne seg å være overrasket når samarbeidslandene våre pådrar seg store kraftunderskudd og våre hjemlige kraftpriser tjuedobles.

I kjølvannet følger konkurser og redusert matproduksjon, men konkurser «må vi leve med» svarer Statsministeren.  Og redusert matproduksjon er visst heller ikke noe problem, tvert om må vi tro, fordi det nå også skal legges produksjonsbegrensninger på landbruket fordi de har oppdaget enda et suspekt grunnstoff, nemlig Nitrogen (som utgjør 78,1 prosent av atmosfæren).

Men når flere bedrifter nå går konkurs, da blir de kanskje litt mer forsiktige med å bruke penger?  Nei, da trapper de heller opp pengesløseriet sitt.  Sist ut er Espen Barth-Eide som annonserer at vi skal betale ytterligere 100 milliarder i «klimakvote-kompensasjon», hva nå det skal være godt for.

De har allerede etterlatt seg et offentlig vedlikeholdsetterslep på 3.200 milliarder mens fattigdommen vokser, jernbaneutbyggingen står i stampe, forsvaret bygges ned, veiene forfaller og kreftpasienter ikke får medisiner fordi de er for dyre – så det er ingen mangel på reelle pengebehov.

Men her slår den særegne formen for politisk logikk til igjen; å bruke penger på aktverdige formål skaper inflasjon, i motsetning altså til symbolpolitiske tiltak som ikke skaper inflasjon.  Men jeg mistenker dem heller for å tenke at hjemlige tiltak ikke gir den samme anerkjennelsen hos de langt viktigere og mer berømte vennene deres i utlandet, og da trekker Ola og Kari det korteste strået.

Statsministeren kommenterer det slik: «Nå får vi dårlige målinger. Det må vi stå i. Mange har fått svekket sin kjøpekraft det siste året. Det må vi være ærlige på. Norge skal fortsette å eksportere strøm til Europa, selv om det vil gå utover nordmenns økonomi. Europa stoler på at Norge er en sikker leverandør, og vi skal ta vårt ansvar.»

Les også: En baker forteller statsministeren hvor strømskapet skal stå

Hva Tysklands ansvar er sier han merkelig nok ingenting om, men personlig ville jeg ha holdt dem ansvarlige for nedleggingen av flere av kraftverkene sine.

Vårherre selv må vite hva de egentlig tenker, og derfor florerer det nå med kronikker hvor både leg og lærd forsøker å gjette hva det er som foregår, men slik informasjon gir de ikke fra seg frivillig.

Men Espen Barth-Eide uttrykker det slik; «Det er nødvendig for å tvinge gjennom det grønne skiftet», uten at jeg blir noe klokere av det.

Politikere kunne ha vært de aller beste av oss, dersom vi hadde gjort oss mer flid med å velge dem.  De kunne ha vært de mest intelligente, de mest kunnskapsrike og mest erfarne, de ærligste, de mest ydmyke, de mest uselviske, de med størst integritet og høyest moral.  Men mye tyder på at vi har fått det stikk motsatte, og da er det sannsynligvis noe som er galt med selve seleksjonsprosessen.

Jeg foreslår å endre seleksjonskriteriene ved å kreve obligatorisk testing av aspirerende rikspolitikere før de slippes løs på oss, med en fast strykprosent på 95 (det er omtrent den samme strykprosenten som Marinejegerkommandoen opererer med).  De bør testes for intelligens, kunnskap og personlige egenskaper.  Alle disse egenskapene lar seg måle, selv om personlige egenskaper kanskje er den minst sikre av dem.  Forsvaret, politihøgskolen og næringslivet bruker slike personlighetstester allerede, men intelligens er likevel den beste indikatoren på hvor godt du løser problemer.

En enkel test av velgere kan også være en idé, fordi politiske avgjørelser i dag er kompliserte, og sannsynligvis for kompliserte for mange velgere, slik at de fleste bare stemmer av gammel vane.

Men, tester til tross, det store spørsmålet er hvordan vi blir kvitt mennesker som ikke vil la seg bli kvitt, og som har befestet sine posisjoner gjennom valgordninger som er tuftet på obskure og gåtefulle nominasjonsprosesser, skjulte agendaer, hemmelige nettverk, løgner og bedrag.

Jeg tror de rolig regner med at de bare kan fortsette, uvitende om at også trege nordmenn har en tålegrense, og at den krysses når levebrødet tas fra oss.  Jeg tror derfor at de feilberegner oss, fordi det er et voksende raseri, og spesielt blant unge og middelaldrende menn, og dette ser de ikke.

Jeg la merke til en liten avisnotis for noen få år siden, fra Sverige.  Så vidt jeg husker fortalte artikkelen, som kort etterpå ble fjernet fra Internett, at 8-9 svenske offiserer var arrestert for «statsfiendtlig virksomhet» …  Utviklingen i Sverige pleier å ligge noen år foran Norge.

Jeg tror den norske politikerklassen kan holde på som før, en liten stund til, men de vil før eller siden få sitt Ceaușescu-øyeblikk, når folk har fått nok, og responsen umerkelig endrer seg fra applaus til stillhet, forsiktig buing, høylytte rop og til slutt knyttede never.

Men da er det for sent å komme med flere politiske taler.

Det vil kreve en enorm folkelig mobilisering å «renasjonalisere» norsk kraftpolitikk