Dette er en kommentar.
Det enkleste for å skape entusiasme og samhold er å peke ut en fiende. Man kan nok drømme om at politisk oppslutning dreier seg om policy og fornuftige programmer, men det faller lett fra hverandre i uenigheter om hva som nettopp er fornuftig.
Ikke minst vil dette være dynamikken i et nystartet parti. Strukturene og den organisastoriske seigheten er ikke etablert, det finnes ikke makt som «sitter i gangene». Dermed blir det kamp om alt.
I flere land de siste årene har det sprunget opp politiske frontfigurer som har nærmest kommet fra intet. De etablerte politiske partiene har gått tilbake.
De nye frontfigurene er nettopp det. Frontfigurer. De personifiserer endring, og gjennomslagskraft.
Trolig har folk som stemmer dem frem også en intuitiv forståelse av at disse lederne må har nærmest diktatorisk kraft. De etablerte partiene mistros ikke minst fordi de nettopp er tungrodde mastodonter som påvirkes av et utall interessegrupper som i praksis hindrer rask endring. Forandring hindres av kompromiss. Det forstår folk.
I Norge er vi litt mer satte, konforme og har mer tillit til det etablerte enn de har i mange land. Noe av grunnen er at ting historisk har fungert ganske bra i Norge, men det har også med kultur og lynne å gjøre. Endring, selv når det er nødvendig, kan bli vanskeligere å få til hos oss.
Nordmenne lar seg ikke like lett rive med.
Owe Ingemann Waltherzøes Industri- og næringspartiet (INP) har likevel klart å slå seg opp over sperregrensen på 4 prosent fra en sped lansering på Rjukan i februar 2020. De fikk hele 3 prosent av stemmene selv i lokalvalget i høst, noe som et nystartet parti normalt sliter enda mer med. De har nesten 240 mandater inne på kommune- og fylkestingsnivå.
Waltherzøe selv er ikke den typiske populisten og taleføre demagogen som trollbinder massene i et «opprør» mot det etablerte. Det er nok slik sett et mer demokratisk og folkelig preg over fremveksten av INP og dets oppslutning. De har bygget seg opp på Facebook, og jeg vil tro mange som har vært med å spre ordet om INP har hatt nokså ulike syn på mange politikkområder.
Der de har vært forent er i kritikk av den rådende energi-, industri. og næringspolitikken. Som også er knyttet til skepsis rundt den rådende klimapolitikken.
Les også: Barth Eide er falsk for åpent kamera – det må du klare å kontre, Waltherzøe
Fremveksten av INP har slik sett vært muliggjort av en felles fiende. Selv om altså lederen selv ikke har artikulert dette så bombastisk og med karisma. INP står samlet i opposisjon mot noe.
Men nå som partiet har fått posisjoner lokalt, må det også ta stilling der til en rekke ulike lokale saker. Og ikke mange av dem har med energi-, industri- og klimapolitikk å gjøre. Noe, som vindmøller, kan ligge på lokalt nivå, men hoveddelen av INPs kjernepolitikk, og fiendskap, vil ligge på nasjonalt og internasjonalt nivå.
Lokalt vil mye avhenge av INP-representantenes egne personlige egenskaper og synlighet. Trolig vil det variere mye fra sted til sted og person til person. Det velgerne opplever lokalt fra INP, kan påvirke mye også for stortingsvalget i 2025.
Det er derfor ikke så rart at Waltherzøe vil ha kontroll på og ekskluderingsmulighet lokalt. En slik «overstyring» vil naturligvis også møte motstand. Lokal makt kan også gå til hodet på folk.
Dagbladet hevder å sitte på interne dokumenter som viser at Waltherzøe under et telefonmøte 8. desember skal ha sagt at «Jeg har mistet troen på dette prosjektet».
Nå har han tatt en «pause» som partileder frem til 1. mars. På Facebook skriver han at har «stor forståelse» for at han «oppfattes som intens, til tider ganske så «bossy», diktator og altoppslukende». Han mener han har slitt ut tillitsvalgte.
Han overlater også Facebook-gruppen til en nestleder og håper det kan «bringe oss flere innfallsvinkler på flere saker. Jeg har en tendens til å prioritere energipriskrisen, vindkraftsaken, NAV inkludert fattigdom, olje- og gass relatert og helse.»
I kommentarfeltet til INPs Facebook-gruppe er det overveldende støtte til Waltherzøe. Han ønskes velkommen tilbake etter å ha ladet batteriene.
At Waltherzøe er sliten, er forståelig. Han har full jobb ved siden av partilederrollen, og nå er han også kommet inn i kommunestyret i Porsgrunn.
Det er ikke alt ved Waltherzøe som er like imponerende. Han har ikke alltid gjort en like imponerende debattfigur, og han virker noe hjelpeløs på politikkfelt utenom det som er kjernen. Men det synes heller ikke som om INP kan klare å holde koken uten ham ved roret.
Og det innebærer å gi ham svært store fullmakter til å lede partiet hvor enn han måtte føre det innenfor rammene av en særegen posisjon i energi-, industri- og klimaspørsmål.
Ut fra det som har kommet frem, er det intern urolighet og «indre fiender» som har presset Waltherzøe så hardt at han velger å ta en pause. For et parti i startfasen kan det vise seg utslettende, bokstavelig talt.
Det INP trenger, er å holde fokus på de ytre fiendene. Og ved å gjøre det, vil også den interne uroen mest sannsynlig dempe seg.
INP er mer enn Owe Ingemann Waltherzøe. De er ikke minste en bevegelse på Facebook. Men det er under hans flagg og fane at «proteststemmene» har samlet seg. Waltherzøe trenger ikke skamme seg over å sjefe og tilegne seg makt. INP trenger nettopp at han gjør det.
Ellers kan de se lenge etter stortingsplasser i 2025.