Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Som svensk blir jeg ofte spurt av nordmenn hvordan det har seg at svensker aldri setter ned foten, roper at nok er nok og stenger grensen.

Det begynner å ligne en borgerkrig i nabolandet, men svensker snakker om integrering og tar på seg skylda for at innvandrere ikke lærer svensk eller kommer i jobb. Definisjonen på galskap er å gjøre den samme tingen om og om igjen og forvente et annet resultat. Er hele Sverige gal?

Noen mener at forskjellen på svensker og nordmenn er at svenskene ikke vært i krig på over to hundre år og derfor tar landet sitt for gitt. Kanskje ligger det noe i det, men egentlig tror jeg det handler mer om hva Sverige har vært enn hva det ikke har vært, og at dette har ført til at Sverige fått et merkelig selvbilde. La meg utdype.

Sverige var en gang en stor industrinasjon og et rikt land. Det høres kanskeje rart ut når man ser Sverige nå, et land som pekes ut som et av verdens farligste, med lavere BNP enn Norge til tross for dobbelt så mange innbyggere, og som føler seg tvunget til å jokse i PISA, der man måler 15-åringers kompetanse i lesing, matematikk og naturfag. En av strofene i den svenske nasjonalsangen lyder: «Du tronar på minnen från fornstora dar.»

Det er sant! Mange svensker, spesielt politikere, tenker at integrering av innvandrere bør gå av seg selv fordi alle i hele verlden ønsker å bli svensker. De skjønner ikke at det kun er blant svenskene det fornstore minnet lever.

Den andre grunnen til de «svenske tilstandene» er at Sverige en gang hadde ærlige politikere som virkelig prøvde å bygge et svenskt «folkhem». Staten var til å stole på og det gjør svenskene fortsatt, selv om det sannsynligvis er 60-70 år siden det var grunn til å gjøre det. Dette har gjort svenskene til et beskjedent folk som ikke er vant til å stå opp for seg selv. Å «forhandle som en svenske» skal visstnok være et uttrykk i Europaparlamentet som betyr å legge seg paddeflat.

Er Sverige et tapt land uten håp, hvis eneste funksjon er som et advarende eksempel for resten av Europa? Kanskje det er så ille, men det finnes en god ting med å være en konsensusnasjon der alle gjør det samme, at hvis noen plutselig setter ned foten kommer snart alle till å gjøre det. Spørsmålet er om det noen gang skjer.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Sverige har masse gull – Norge har ingenting (+)