Dette er eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Kontroll av landets innbyggere er statens viktigste agenda.
Virkemidlene er tvang “legitimert” gjennom monopol på vold. Forskansning av dette maktmonopolet skjer ved å gjøre innbyggerne avhengige av staten. Velferdsstaten som angivelig skal sørge for trygghet fra vugge til grav, er den mest avanserte avhengighetsskapende statlige institusjonen til dags dato. Velferdsstaten bygger på et bedrageri ved at vi ranes for kjøpekraft. Dette vil jeg illustrere under, men først noen ord om hvordan staten gjennom sin kontrolliver undergraver oss som personer.
Den statlige avhengigheten fører til depersonifisering. Som dyr er mennesker et produkt av biologisk evolusjon. Det er likevel en kløft mellom dyr og mennesker, og det er at vi også er personer. En person er selvbevisst og vet at andre personer er selvbevisste. Som selvbevisste personer er vi rasjonelle hvilket betyr at vi kan argumentere og gi begrunnelser for våre valg. Personer står moralsk ansvarlig for sine handlinger. Den moral som veileder våre valg, er resultat av evolusjon, historie og kultur.
Dyr er ikke selvbevisste eller rasjonelle, men som mennesker har dyr bevissthet og kan føle smerte og behag. Vi bør behandle dyr med omtanke slik at smerte reduseres og velvære øker, men det er umulig å behandle dyr som personer.
Staten skaper avhengighet ved å vektlegge bevissthet på bekostning av selvbevissthet og plasserer oss dermed i samme kategori som dyr. Vår selvbevissthet og tilhørende rasjonalitet undertrykkes eller kriminaliseres ved å begrense vårt handlingsrom. Smerte (fattigdom, sykdom, alderdom og krenkelser) og behag (brød og sirkus) styrer de politiske beslutningene. Statsavhengigheten gjør at vi slutter å være personer. Vi reduseres til underdanige, uselvstendige og reaktive individer sammenlignet med våre førstatlige autonome og aktive forfedre.
Denne depersonifiseringen av enkeltindividene er etter min mening den verste konsekvensen av statens økende kontrollvirksomhet. Covidpandemien viste at det trolig ikke er noen grense for hvor langt staten vil kunne gå i reguleringen av enkeltmennesker. Den såkalte “klimakrisen” åpner for sterke begrensninger av vår bevegelsesfrihet og hva vi kan spise. Digitale penger åpner for sosiale kreditt systemer som kan (skal) brukes for å styre våre handlinger i statlig ønskede retninger, den ultimate depersonifisering.
Denne utviklingen er ikke bærekraftig og kommer til å kollapse. Kollapsen blir mer smertefull desto lengre tid det nåværende systemet består. Etter mitt skjønn er det derfor viktig å redusere vår avhengighet til staten. Det blir ikke lett, og det er kanskje alderspensjonen som gjør dette særlig vanskelig. Med dagens pengesystem og synkende kjøpekraft er det vanskelig å spare til alderdommen, og de fleste er avhengige av alderspensjonen.
Økende skepsis til staten i befolkningen er en forutsetning for at statsavhengigheten skal kunne avta. Slik skepsis vil kanskje spre seg dersom mange nok forstår at dagens moderne stat bygger på bedrageri, nemlig fiatpengesystemet. I mange år var pengesystemet forankret i gullstandarden som sørget for stabil kjøpekraft.
Til eksempel var prisene stabile uten inflasjon under gullstandarden i Norge fra 1870 til 1920, men gjennom alle tider har konger hatt for lite penger. Mange bøtet på dette ved å blande metaller som kobber i gull- eller sølvmynter. Dette bedrageriet (falskmyntneri) førte til at myntene gradvis mistet kjøpekraft (inflasjon). Dagens fiatpengesystem bygger på et lignende bedrageri, men er mer sofistikert. Det bryter med det syvende budet: Du skal ikke stjele. Harald Hardråde var den første norske kongen som bedrev falskmyntneri.
I 1971 tok president Nixon dollaren av gullstandarden. Det ble ikke lenger mulig å veksle inn dollar til en fast kurs (35 dollar for en unse gull). Siden har vi hatt fiatpenger (papirpenger eller tall på en digital konto) som opprettholdes gjennom statlig tvang (legal tender og gjennom skattebetaling).
Her følger en kort redegjørelse for hvordan banksystemet skaper nye penger og bidrar til synkende kjøpekraft. Sentralbanken (Norges Bank) kjøper gjeldsbrev (obligasjoner) fra staten ved å skape penger som ikke tidligere har eksistert. (Penger skapt av “tynn luft”). Staten bruker disse nye pengene på et eller annet prosjekt som for eksempel pensjonsutbetaling. Pensjonisten setter pengene inn på sparekonto i en vanlig bank. Dermed øker denne bankens reserver og dette gir mulighet til å låne ut mer penger. Bankens totale reserver bestemmer hvor mye penger en bank kan låne ut. Typisk lånes nitti prosent av innskuddsbeløpet til en lånekunde. Dette er igjen nye penger skapt av tynn luft og kommer i tillegg til pensjonistens innskudd på konto.
At de nye lånepengene kommer i tillegg til pensjonistens innskudd er et viktig poeng. Lånekunden bruker så lånet til å kjøpe en bil. Bilforhandleren setter pengene inn på sin konto hvilket igjen fører til økte reserver for banken som kan skape penger til nytt lån til en ny kunde for nitti prosent av bilsalget. Slik fortsetter det mange ganger i ulike banker inntil det er skapt inntil ti ganger så mye nye fiatpenger fra tynn luft som det den opprinnelige statsobligasjonen beløp seg til. Resultatet av dette er at statens salg av statsobligasjoner til sentralbanken fører til betydelig inflasjon.
Over nitti prosent av våre penger er skapt ved bankenes utlån mens Norges bank står for under 10% og viser at våre penger er basert på gjeld. Inflasjonskalkulator på nettet viser at en krone i dag tilsvarte ti øre i 1971. For mer detaljert redegjørelse for hvordan fiatpengesystemet fungerer, anbefales Fraudcoin av Rune Østgård og The Creature from Jekyll Island: A Second Look at the Federal Reserve av G. Edward Griffin.
Inflasjon betyr at kjøpekraften for et gitt beløp avtar med tiden. Sparekunder er interessert i å bevare kjøpekraften, men det er umulig under inflasjon. Dersom en person satte inn 100.000 kroner på sparekonto i 1993 for å spare til alderdommen viser inflasjonskalkulatoren at kjøpekraften i dag er halvert. Gjennomsnittsinnskuddsrenten fra 1993 til i dag med fradrag av skatt på renteinntekt er omtrent 2%. Med renters rente gir dette et beløp på 180.000 kroner på konto i dag og tapet av kjøpekraft synes å være relativt beskjedent (10%), men med uendret kjøpekraft ville beløpet på sparekontoen tilsvart 360.000 kroner i dag og viser igjen at kjøpekraften er halvert siden 1993.
Et viktig og etter mitt syn upåaktet spørsmål er hvor den tapte kjøpekraften har tatt veien. Den har nemlig ikke forsvunnet, men har havnet i andre hender. Når sentralbanken eller vanlige banker skaper nye penger ut av tynn luft, avtar ikke kjøpekraften med en gang. Det skjer gradvis og de som mottar de nye pengene først og bruker pengene, bevarer kjøpekraften på bekostning av de som får disse pengene gjennom handel senere (den såkalte Cantillon effekten).
De som først bruker pengene, er lånekunder og hvem er de største lånekundene? Det er staten, rike personer og store selskaper. Vårt pengesystem sørger derfor for at vanlige folk ranes for kjøpekraft av staten og rike private eiere og er en viktig grunn til at både staten og de rikeste blir rikere. Store internasjonale selskaper vinner på bekostning av små familieselskaper. Dagens fiatpengesystem tilrettelegger derfor for at staten og rike suger varer og kapital fra folk flest. En kan derfor ikke forvente at staten frivillig vil oppheve dagens pengesystem, og store private selskaper er på statens side.
Den tapte kjøpekraften er en form for skjult beskatning og gjør det mulig for staten å bruke mye mer penger på bekostning av befolkningen enn dersom statens inntekter kun var basert på skatter. Både første og andre verdenskrig var finansiert av fiatpenger og inflasjon. Det er utenkelig at befolkningen ville akseptert å finansiere disse krigene hvis statene kun hadde hatt skattepenger til rådighet. Folk ville ha protestert.
Inflasjon gjør det lettere å skape statsavhengighet gjennom finansiering av velferdsstaten, men dersom mange nok forstår at dagens pengesystem er basert på bedrageri (falskmyntneri) gjennom statens voldsmonopol, er det kanskje mulig at vår statsavhengighet vil avta.
Fallende kjøpekraft er ikke den eneste alvorlige konsekvensen av inflasjon. Minst like alvorlig er det at inflasjon fører til økonomiske bobler som med nødvendighet sprekker med arbeidsledighet til følge.
Et viktig skritt i retning av løsrivning fra staten ville være å gjenopprette gullstandarden (eller muligens en bitcoin standard). Med stabil kjøpekraft ville det igjen være mulig å spare til alderdommen og være uavhengig av alderspensjon. Jo mindre avhengig vi er av staten, desto mer gjenvinner vi vår evolusjonære arv som selvbevisste, selvstendige og aktive personer.