Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
En gang lot Åslaug Haga som om hun var en idealist.
Hun var partileder for Senterpartiet. Tilsynelatende EU-motstander, forkjemper for distriktene og utjevning både mellom by og land, og mennesker flest.
Da den politiske karrieren var over kunne hun ha gått over til en alminnelig, ærlig jobb. Isteden ble hun leder for Fornybar Norge.
Hun har tatt det samme valget som mange politikere før henne. Isteden for å finne seg en ærlig jobb hvor mange faktisk skaper verdier, så har hun fått seg jobb som sugerørsspesialist.
Utover olje- og gass, finnes det ingenting som er mer lukrativt enn å suge penger ut av en svært rik, svært overvektig, og svært generøs norsk stat.
Det hun lærte som idealist, selger hun nå til høystbydende. Det er ikke vakkert, men det er lønnsomt. Heldigvis la alle som var til stede i Arendalsuka merke til at Åslaug Hagas stjerne var for nedadgående.
Hun er lenge vært hatobjekt nummer én blant vindkraftmotstandere, naturvernere og alskens «vanlige folk» som har gitt henne medansvaret for høye strømpriser.
Den gjengen hater henne om mulig enda mer enn før. Trolig tar Haga lett på å irritere dem. Trolig ser hun på det som en del av jobben. Mer bekymringsfullt for Haga er det trolig at mange av dem som betaler lønna hennes heller ikke er fornøyd.
Alle som tok en tur innom Arendalsuka kunne merke at ikke alle medlemmer av Fornybar Norge sang Hagas pris. Tvert imot var de som K.N.K. snakket med, svært kritiske til henne. De mente at hennes argumentasjon skjøv mennesker bort, de mente at hun hadde mislykkes med å sikre økt støtte til vindkraft midt under en strømpriskrise, og mens havvind stadig blir dyrere, så virker det ikke som om entusiasmen for landvind er økende.
Åslaug Hagas desperasjon er dermed forståelig: Hun er rett og slett redd for jobben. Hun er 63 år gammel, og behøver dermed noen år til i arbeidslivet for virkelig å kunne sikre seg et godt otium sammen med ektemann nummer 2, Jan Egeland.
Hvordan kommer så denne desperasjonen til uttrykk?
Først og fremst er Åslaug Haga blitt den fremste talsmannen for det vi kan kalle pistol-strategien innen norsk klimapolitikk: Hvis ikke kommuner og fylker åpner opp for landvind, så vil industri bli lagt ned. Melkøya kan bli stengt, Hydro kan legge ned i Høyanger.
Ødelegg natur, eller mist arbeidsplasser. Det er et kraftfullt argument.
Og hvis ikke den pistolen holder, har de en til: Hvis ikke kommuner og fylker åpner opp for landvind snarest mulig, så vil Norge aldri nå klimamålene. Óg klimamålene er om ikke gitt fra Gud, så i hvert fall meldt inn til både EU og til Paris-avtalen, og dermed mye viktigere enn noe fra Gud.
Òg hvis man først skal true med to pistoler, kan man like gjerne rette en pumpehagle mot hvermannsen: Enten så bygger vi landvind, eller så vil strømprisene stige.
Det samme argumentet gjelder for havvind: Enten vil vi subsidiere flytende havvind, eller så vil prisene stige.
Legg til at det haster. Alt burde ha skjedd i går, men må nå skje før 2030.
I løpet av 6,5 år skal vi altså kutte om lag ti ganger mer i utslippene enn vi har gjort på de siste 33 årene. Samtidig skal vi i løpet av de samme 6,5 årene gjennomføre en av de største kraftutbyggingene i norsk historie, og i hvert fall den raskeste.
Det høres ut som galskap, fordi det er galskap.
Ulempen til Åslaug Haga er at hun hever stemmen, og fekter med våpen, men alle vet at våpenet ikke er ladd.
Norge har i år et rekordhøyt kraftoverskudd. Vi har ikke hastverk. NVE kom nylig med enda en rapport som viser at kraftoverskuddet vil vedvare til 2028. Fra 2030 vil dessuten norsk olje- og gassproduksjon begynne å falle av naturlige årsaker. Da vil de behøve mindre elektrisk kraft.
Vi vil altså få behov for mer energi, men vi har fortsatt forholdsvis god tid. Kutter vi andre utslipp før 2030, vil vi få enda bedre tid.
Haga har dårlig tid, misfornøyde sjefer som hun har, og hvor lyst hun har på en feit, klimavennlig pensjonisttilværelse. Men vi andre kan ta oss tid til å finne de beste og billigste løsningene for norske strømkunder.
Et kabelkutt der, og et kjernekraftverk her, er en mulighet, men sørg nå for guds skyld for å skape konkurranse om det.
Ekte konkurranse, ikke bare trengsel mellom eks-politikere med sugerør.
Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal