Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det går et politisk spøkelse over Europa, men det er ikke Karl Marx og hans kommunistiske spøkelse som hjemsøker de politiske og kulturelle elitene denne gangen, men populismen, mener den britiske sosiologen Frank Furedi, som har skrevet boka ”In Defence of Populism” (Forsvar for populismen).
Populismen er på frammarsj i de vestlige samfunnene. Det illustreres av framveksten til partier som Reform UK og Restore Britain i Storbritannia, Alternative for Deutschland (AfD) i Tyskland, Rassemblement Nationale i Frankrike og Vox i Spania. I Italia sitter populisten Giorgia Meloni som statsminister i en koalisjon av populistiske partier, og i Tyskland ligger AfD an til å få regjeringsmakten i den tyske delstaten Saxen-Anhalt etter at meningsmålinger har gitt partiet en oppslutning på over 40 prosent.
Populismen i Europa er vokst fram i en storm av anklager fra det politiske og kulturelle etablissementet og deres støttespillere på den radikale venstresiden, som beskylder de populistiske partiene for å være rasistiske, fascistiske, xenofobe, antidemokratriske og autoritære. Etablissementet har tatt i bruk alle midler for å stanse de populistiske partiene – medier, organisasjoner, NGOer, utdanningssystemet, men spøkelset har hittil ikke latt seg stanse. I Tyskland har Sosialdemokratene og Venstrepartiet (Die Linke) tatt til orde å forby AfD fordi de mener at partiet er forfatningsstridig. Men de har ikke lyktes i sine forsøk på å kvele det demokratiet som de selv mener å representere.
Stilt overfor den enorme makten til det politiske etablissementet, til kulturelitene og medstrøms-mediene, kan populismen bare fortsette framgangen hvis den utvikler et sammenhengende alternativ til den nåværende politisk orden, mener Furedi. Ikke i noe tidligere demokratisk samfunn har elitene mobilisert så sterke ”demokratiske” krefter for å slå tilbake det de mener er et angrep på demokratiet, De politisk korrekte reaksjonene framstår som en renheklet undertrykkelse av et politisk engasjement elitene definerer som anti-demokratisk og som en trussel mot den individuelle friheten, mens det er de selv som setter demokratiet i fare ved å bekjempe friheten til å utøve kritikk..
POPULISMEN: EN EKSISTENSIELL TRUSSEL
Populismen diskuteres på akademiske konferanser, på politiske møter og i avisenes kommentarfelt som noe nytt. Men populisme som sosialt og politisk fenomen er ikke så nytt som det offentlige ordskiftet kan gi inntrykk av. Allerede i 1967 var det en konferanse på London School of Eonomics der sosiologer og historikere prøvde å definere populisme som et globalt fenomen.
På 2000-tallet tok diskusjonen om populisme, som en trussel mot demokratiet, seg opp og ble mye omtalt av lederskapet i EU. I 2010 sa daværende president i EU, Herman van Rompuy at populismen er den største faren for Europa. Van Rompuy’s lite karismatiske framtreden ble kalt for ”a damp rag” (våt vaskefille) av Nigel Farage, den gang leder for Brexit-partiet UKIP i Storbritannia, som på det meste hadde 13 medlemmer av Europa-parlamentet, men som bare hadde et par representanter i det britiske parlamentet.
I 2024 erklærte dagens EU-president, Ursula von der Leyen, at det fredelige og forente Europa ble utfordret mer enn noen gang før av populister, nasjonalister og demagoger. Og hun føyde seg inn i rekkene av de politiske elitene som framstiller populismen som en eksistensiell trussel og som derfor har satt i gang et ideologisk korstog mot populismen, En av dem som står bak ett av EU’s mange prosjekter mot populismen, Jan Kubikk, har sagt at populismen er en dødelig trussel og har argumentert for å innføre forbud mot at populister får uttale seg offentlig, noe som er aktuelt i Tyskland der det stadig kommer utspill om å forby AfD.
Det er særlig etter 2016 at populismen har tatt av som emne for akademiske skrifter og bøker. Fra 2016 til 2020 er det, ifølge Furedi, verden over blitt publisert mer enn 31.000 artikler, studier og bøker om populisme. Og denne skriftstrømmen har fortsatt til tross for at det, ifølge Furedi, ikke er helt klart hva populisme er for noe.
Det er vanlig å definere populisme som en intellektuelt sett analfabetisk bevegelse som ser samfunnet som en konflikt mellom et ubesudlet folk og en korrupt elite. Populisme blir av elitene forbundet med fremmedfrykt, rasisme, nativisme og motstand mot demokrati. Men denne definisjonen av populisme kommer fra dens motstandere og ikke fra populistene selv, mener Furedi. Det er sjeldent at populistiske politikere kalles seg selv populister. Det er en betegnelse som deres politiske motstandere bruker om dem.
Populistene legger vekt på at de er motstandere elitenes prosjekt om å avnasjonalisere folks identitet og å kappe av nasjonens historiske røtter. De protesterer også mot det politiske og kulturelle etablissementets forsøk på å rive av folks forbindelse med sin egen kulturarv og erstatte den med importerte vaner, skikker og verdier.
SOMEWHERES AND ANYWHERES
Flere forsøk på forklare framveksten av populismen knytter bevegelsen til avindustrialisering, globalisering, masse-immigrasjon og multikultur. Men dette er fenomener som har eksistert før dagens populismebølge, mener Furedi. Han ser heller på dagens populisme som en reaksjon på kulturell fremmedgjøring og mener at populisme ikke er noen strukturert ideologi. Den er ikke doktrinær, men er heller en bevegelse som forsvarer folks levemåte som er i ferd med å frarøves dem av de politiske elitene. Her kan det være på sin plass å skilne mellom det som på engelsk kalles Somewheres og Anywheres, uten at Furedi bruker disse begrepene, som ble lansert av den britiske journalisten David Goodhart i boka: ”The Road to Somwhere: The Populist Revolt and the Future of Politics”.
Somewheres er mennesker som er knyttet til det stedet og den kulturen de er vokst opp med. De bor oftere i utkantstrøk og setter pris på familie, trygghet og tradisjoner og føler seg truet av raske samfunnsendringer som innvandringen medfører. De har ofte lav utdanning og har liten sosial og økonomisk mobilitet, dvs. lite opprykk på den økonomiske og sosiale samfunnsstigen.
Gruppen Anywheres er mindre enn Somewheres. Likevel er det de som styrer og leder samfunnet. De er ofte by-mennesker. De har oftere høyere utdanning, og identiteten deres er ikke knyttet til hjemstedet eller til den kulturen de er oppvokst med, men de føler seg hjemme så å si overalt. De er med andre ord det som kalles kulturelle globalister, og identiteten deres er bygd på hva de har oppnådd i livet og hva de driver med til daglig. Nå bruker, som sagt, ikke Furedi begrepene til Goodhart, og han kommer heller ikke inn på den sosioøkonomiske bakgrunnen til populistiske velgere. Det er jo mange populister som ikke svarer til Goodharts definisjon av Somewheres ikke, minst populismens ledere.
Populisme, mener Furedi, er et forsvar for og solidaritet med folkelig og nasjonal selvstendighet, for flertallsdemokrati og respekt for tradisjon. Uten populisme og dens innflytelse ville demokratiet miste sitt representative innhold og blir et instrument for de administrative og teknokratiske elitene. Engasjementet til populistene har sine røtter i det Furedi kaller den prepolitiske sfæren, og den bygger på sunn fornuft og at folk flest er i stand til å ta stilling til samfunnsspørsmål som angår dem. Det prepolitiske kan man enkelt si er det kulturelle grunnlaget som ligger under den politiske verden og som er den kulturelle forutsetning for demokratiet. Og det er kanskje dette som, for eksempel, kommer til uttrykk i et intervju med den britiske komikeren John Cleese.
FREMMED I EGET LAND
Populismen er den eneste utfordreren til elitenes verdi-hegemoni i de vestlige samfunnene, og den er et forsvar for folk som er blitt fremmede i eget land. Elitenes frykt for såkalt folk flest gjør at elitene framstiller populistene som onde, som hatefulle fascister, uforutsigbare og aggressive, og de blir til tider sammenlignet med en infiserende bakterie. Furedi viser også til forsøk på å kople populisme til fascisme, McCarty-isme og antidemokratiske bevegelser.
I vårt århundre har hatet mot populismen fra boklærde, intellektuelle og mediene forsterket seg. Elitenes forhold til det folkelige og det folkelige politiske engasjementet ble godt illustrert i et intervju som tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland hadde med Dagsavisen i 2018, der hun sa at vi er i ferd med å miste kontroll over hva folk blir fortalt.
Det er, ifølge Furedi, de som går mot populismen som er antidemokratiske og paternalistiske. Og det er populistene som representerer det som finnes av demokratisk aktivisme i dagen vestlige verden. De bryter mer eller mindre med den aksepterte og tradisjonelle retorikken i den politiske samfunnssfæren, en retorikk som Furedi kaller seminar-roms-retorikken, som er utviklet i akademia og som blir pleid og foredlet av den politiske korrekthetens talemåter.
Det tydeligste og mest slående eksempelet på dette retoriske bruddet er USAs president, Donald Trump, som har en helt annen måte å henvende seg til publikum på enn det som er vanlig for vestlige politikere. Trump strør hemningsløst om seg med superlativer, slik som størst, best, finest og fantastisks når han skal karakterisere egen innsats og resultater og bruker den samme teknikken når han karakteriserer motstandere på en negativ måte, som for eksempel at de er de dummeste, mest korrupte og verste personene som tråkker rundt på planeten. Og han kan på pressekonferansene sine si til journalister at de ikke fortjener å få svar fordi de representerer ”fake news media” og burde gå hjem og skjemme seg i stedet for å stille ham spørsmål og påberope seg å være journalister. Og andre i Trump-regjeringen har tatt etter denne språkbruken, slik som pressesekretæren til Trump, Karoline Leavitt, som ikke nøler med å kalle journalister dumme hvis de stiller det hun mener er dumme spørsmål.
Trump er også en som har fått føle den politiske korrekthetens sensur på kroppen da han i sin første presidentperiode ble nektet å bruke Twitter. Den offisielle forklaringen var at han fikk forbud mot å bruke Twitter fordi uttalelsene hans kunne tjene som grunnlag for vold. Den egentlige forklaringen var at eierne av Twitter anså Trump for å være en eksistensiell trussel mot sivilisasjonen, demokratiet og den amerikanske levemåten, noe som blir dokumentert i boka ”Why Twitter really banned Trump” av Bari Weiss, Isaac Grafstein og Suzy Weiss.
ET POPULISTISK SPRÅK
Trumps talemåter er fullstendig utenkelig for politikere som representerer det politisk korrekte etablissementet. Man kan jo lure på om Trump har valgt språket sitt fordi han mener det har appell til ”vanlige folk” eller om det er et resultat av hans påståtte narsissisme. Furedi mener at Trumps seier i presidentvalget i 2024 kan ses på som en seier for det han kaller språklig, sunn fornuft.
De fleste amerikanere som stemte i dette valget, tok ikke bare avstand fra partiet Demokratene og partiets politikere, men også det språket de brukte. I 2025, etter valget, tok den amerikanske tenke-tanken ”Third Way” kontakt med Demokratene og påpekte at de burde legge om språkbruken sin. De viste til at Demokratenes presidentkandidat hadde en talemåte som kunne skape dårlig kontakt med velgergrupper. Demokratene brukte forferdelig mange ord og fraser som ingen vanlig person kan tenke seg å benytte, og som lignet på talemåtene til folk fra woke-bevegelsen. Et sunn-fornufts-språk er en del av roten til det amerikanske fellesskapet og kan ikke sensureres bort til ikke å eksistere. Å overse dette faktumet er fremmedgjøre store velgergrupper fra politikken, påpeker Furedi. Da Trump holdt sin tale etter å ha blitt innsatt som USAs president i 2025, kalte han sitt gjenvalg for den sunne fornufts revolusjon.
Furedi gjør også begrepet sunn fornuft til gjenstand for en utførlig analyse, blant annet med henvisning til filosofen Hannah Arendt. Det blir for langt til å gå inn på utredningen til Furedi, men konklusjonen hans er kort og godt at populismens omfavnelse av sunn fornuft lett kan sameksistere med vitenskap og ekspertise, og at populisme ikke har til hensikt å betvile fakta og kunnskap som erverves ved vitenskapelig forskning. Den påberoper seg kun retten til å fortolke betydningen av vitenskapelige kjensgjerningene for folks måte å leve på.
Jeg har lite kjennskap til om det finnes en norsk tradisjon og utøvelse av det man kan kalle et sunn-fornufts-språk og en populistsk retorikk i Norge. Den politiske korrektheten og dens retorikk dominerer i Norge mer enn kanskje noe annet land i verden og det gjør at det neppe finns noen særlige eksempler på populistisk språkbruk blant politikere og skribenter. Det finns populistiske nettsteder som Document og Uten Filter. Det er neppe språkbruken som skiller disse nettstedene fra den politisk korrekte hopen, men den politiske vinklingen av stoffet og bruk av andre kilder enn det medstrøms-mediene gjør.
EN NORSK POPULIST
Jeg vet imidlertid om en skribent her i landet som kan sies å dyrke noe som kan være i retning av en populistisk språkbruk og retorikk. Det er pensjonert skipsreder Dan Odfjell som i mange år har skrevet innlegg på alternative nettsteder som nettstedet ”Spikers Corner”, den kristne ukeavisen ”Norge i Dag”, det høyrepopulistiske nettstedet Document og det venstrepopulistiske nettstedet Derimot. Odfjell er en mann med stor internasjonal næringslivserfaring og et menneske med en sterk nasjonal innstilling og som preges av en Norge først-holdning.
Han mener at EU, asylimmigrasjon og norske politikeres ønske om å være blant de ”store og gode” ute i verden – der de årlig sløser bort milliarder på milliarder av kroner til u-hjelp – er i ferd med å ruinere Norge. Ja, det han kaller unorske holdninger hos politikere som Jonas Gahr Støre, Erna Solberg og Ine Eriksen Søreide, ødelegger landet. Han sloss for et selvstendig Norge, uavhengig av diktat fra EU og internasjonale organisasjoner som FN og tar avstand fra norske politikeres internasjonale stormannsgalskap. Og han betrakter og karakteriserer ”unasjonale” politikere som Gahr Støre og Solberg som landsforrædere.
Det er kanskje årsaken til at også alternative medier til tider har problemer med å publisere denne iherdige skribenten og forkjemperen for det han kaller Norges sak. Odfjell mener at politikerne ødelegger land og folk og den norske kulturen med sine ”åpne dører” for asylimmigranter og toleranse overfor den importerte, islamske troen og ideologien. Den mener han er et slag i fjeset på det kristne Norge, som han er en del av. Ser man bort fra Odfjells økonomiske status, må han være det som, ifølge sosiologen og historikeren Max Weber, er en idealtype – en populistisk idealtype. Hadde Frank Furedi kjent Odfjell, tror jeg at han ville ha tatt ham med i boka si som et eksempel på ”den sanne populist”.
VENSTREPOPULISME
Furedi kommer bare litt inn på det som kalles venstrepopulisme og venstrepopulistiske partier, men han nevner partiene Syriza i Hellas og Podemos i Spania, begge bevegelser og partier som oppstod i kjølvannet av den internasjonale finanskrisen i 2008. Disse partiene var en protest mot den økonomiske nedgangstiden etter 2008 og ikke et uttrykk for nasjonalfølelse og kulturell utrygghet, men de prediget internasjonal solidaritet med den fattige verden og motstand mot den vestlige kapitalismen. Ifølge Furedi er det folk fra den politiske venstresiden som i stor grad har bemannet stats- og lokaladministrasjonene i vestlige land, der de er opptatt med å fjerne alle krenkelser og alle urettferdigheter i verden. En del av politikken deres er også å skrelle vekk folkelig humor og prat fra den offentlige diskursen.
Venstreside-partiene har gitt opp arbeiderklassen og er blitt partier for den administrative styrerklassen og for veldedighetsorganisasjoner og NGO’er. Folket og det folkelige er forrådt både av venstresiden (marxistene) og elitene, som politisk sett står for det samme, mener Furedi.
Furedi har ikke satt folkelige bevegelser som De Gule Vestene i Frankrike i sammenheng med utviklingen av populismen i Europa, og det kan skyldes at slike bevegelser ikke har resultert i partidannelser. De Gule Vestene begynte som en protest mot økte drivstoffutgifter og gikk videre med krav om økt minstelønn og økt kjøpekraft. I Canada lagde lastbilsjåførenes store protestdemonstrasjoner i forbindelse med Covid-epidemien og tvungen vaksinering. De dannet Freedom Convoy av tungtransportbiler som kjørte mot og samlet seg i hovedstaden Ottawa for å bli hørt av myndighetene.
Tea Party-opprøret og Occupy Wall Street i USA må også betraktes som populistiske manifestasjoner og ses i sammenheng med utviklingen av populismen i Nord-Amerika. Heller ikke disse bevegelsene førte til dannelse av politiske partier, selv om Tea Party var knyttet til Donald Trump valgseieren hans i 2016. Det britiske partiet UKIP var knyttet til Brexit-bevegelsen i Storbritannia, men løste seg opp etter at landet gikk av EU. Senere startet UKIP-leder Nigel Farage partiet Refom som i dag, ifølge meningsmålingene, er det største partiet i Storbritannia.
POPULISTISK OPPSLUTNING
En måling i 31 land i Europa i 2022 viste at rundt 32 prosent av velgerne stemte på anti-etablissementspartier. Tidligere, på 2000-tallet var denne prosenten på rundt 20 prosent, altså en betydelig oppgang i 2022.
Valget til Europa-parlamentet i 2024 viste at 60 populistiske partiet fra 26 EU-land vant 263 (36 %) av de 720 setene i parlamentet. Populistiske partier i Frankrike, Italia, Nederland, Tyskland og Østerrike har også gjort det bra i nasjonale valg mens partiene på venstresiden har gått tilbake.
Flere som har studert populismen, er ifølge Furedi, kommet fram til at anti-populismen (den politiske korrektheten) er en ideologi som representerer den siste utgaven av en antidemokratisk tankegang som skyldes frykt for folket. Den egentlige grunnen til at de tekno-administrative elitene frykter populismen, er ikke at den er en trussel mot demokratiet, men at populismen forkaster den moralske autoriteten til det fallerte, politisk etablissementet, mener Furedi.
Som sosiolog er det underlige at han er kommet til denne konklusjonen med tanke på at samfunnsutviklingen i Europa betyr stadig mer asylimmigrasjon, og at de ”arbeidsfrie” samfunnsklassene som styrer politikken, vokser seg større og større i forhold til den klassen som arbeider med den materielle produksjonen. De vestlige samfunnene blir i stadig større grad rene tjeneste-økonomier, og det er tjenesteøkonomien som er det sosiale og økonomiske grunnlaget for den politiske korrektheten.
DØR POPULISMEN UT?
En like, om ikke mer sannsynlig utvikling, er at den populistske bølgen bare er et blaff, og at den politiske korrektheten vil vinne og endelig får slått fast sitt politiske hegemoni. En utvikling som Furedi ikke har fått med seg, er det som skjer når populistiske partier blir en del av regjeringen eller blir det ledende opposisjonspartiet. Det fører ofte til at de modererer sine standpunkter for å vinne støtte fra den politiske midten, noe som fører til at det gror opp nye partier til høyre i protest mot denne standpunkt-modereringen. Dette har skjedd i Storbritannia der Reform UK, landets største parti, har skapt et ideologisk vakum på høyresiden som blir fylt av Restore Britain, ledet av Rupert Lowe.
Det samme har skjedd i Nederland der det ble dannet et nytt parti til høyre for Gert Wilders frihetsparti PVV etter at Wilders gikk inn i en regjeringskoalisjon av høyrepartier. Skuffede velgere i PVV har søkt til det nye partiet Forum for demokrati ((FVD). I Spania har partiet Vox fått konkurranse fra konstellasjoner på høyresiden som er hardere motstandere av innvandring og woke enn Vox. I Italia har regjeringskoalisjonen av Italias Brødre, Forza Italia og Lega Nord fått konkurranse fra et nytt parti utgått fra Lega Nord, Futuro Nazionale med Roberto Vannacci som leder.
Denne splittelsen i populismen signaliserer kanskje at populismen ikke tar over, men snarere at populismen går tilbake og dør ut, mens Europa overtas av unasjonale og antipopulistiske grupper og blir til noe annet enn det Europa vi kjenner i dag.