Om «å spare seg til fant»

Avatar photo
Tryggve Lie-Brekkhus
Prof. emeritus (UiB)
Publisert 20. november 2026 | 21:05

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Uttrykket «å spare seg til fant» beskriver det paradoksale at ved å være overdrevent gjerrig med sine oppsparte midler, kan man ende opp med store tap.

Nylig ble vi også av Nicolai Tangen, sjefen for oljefondet, minnet om at verdien av sparepengene våre faktisk kan halveres dersom det går riktig ille med den globale økonomien. Og mange mener at faresignalene er på vei – plutselig kan vi miste store verdier, uten at disse verdiene har vært innenfor landets grenser, og uten at de har bidratt til innenlandske investeringer.

I året 2025 hadde oljefondet en totalavkastning på ca. 2300 milliarder (altså om lag det samme som statsbudsjettet for 2027), og i det framlagte budsjettet vil regjeringen benytte 608 av disse milliardene. Realavkastningen var nok mindre, men det skulle likevel være mange milliarder til overs av fjorårets fortjeneste, penger som kunne benyttes uten å røre ved selve fondet.

Men disse pengene kan jo ikke brukes, for da får vi «Hollandsk syke»? På den annen side – kommer nå «krakket» som Tangen frykter, så forsvinner jo disse pengene. Må vi altså bare sitte og se på verdiene, og be til høyere makter om at de forblir og formerer seg i oljefondet? Eller finnes det måter å forsiktig utnytte noe av disse midlene på, før de eventuelt forsvinner i et «krakk», og uten at landet blir «sykt» av inflasjon og elendighet?

Ved etableringen av oljefondet ble tre konkrete områder trukket fram i stortingsmeldingen som eksempler på god bruk av de 4 % man den gang vedtok kunne brukes årlig: 1) Lavere skatter og avgifter, 2) Bedre infrastruktur, og 3) Forskning og utvikling. Ingen av disse områdene har blitt spesielt høyt prioritert når man årlig har brukt av fondets avkastning. La oss likevel i et «visjonært tankeeksperiment» konsentrere oss om eksempel 2) Bedre infrastruktur:

Norge har et stort behov for både vedlikehold og utbedring av veier og tunneler, samt store, nye infrastrukturanlegg, særlig på Vestlandet. Og den norske bygge- og entreprenørbransjen har et stort behov for nye oppdrag. Men en svær innenlandsk milliardinnsats innen infrastruktur vil kunne gi den «Hollandske syken», og samtidig har vårt land begrenset med entreprenører, maskiner og mannskap som kan påta seg de store prosjektene.

Her er det derfor behov for nytenkning.

Det finnes store, anerkjente og kvalifiserte internasjonale aktører på dette området. Mest kjent er de kinesiske selskapene, som er verdens desidert største, målt i omsetning. Men det er unødvendig å dra så langt. I Frankrike finnes eksempelvis to av Europas største entreprenørselskaper, «Vinci» og «Bouygues», og «Skanska» i Sverige er Nordens største entreprenør. Frankrike er inne i en alvorlig økonomisk nedgangstid, og det ville være svært positivt for landet, og positivt for EU, om man fikk oppdrag i Norge.

Les også: – Oljefondet kan gå tomt for penger

Slike internasjonale aktører burde kunne engasjeres til infrastrukturutbygging i Norge, uten noen fare for inflasjon eller den beryktede «syken». Arbeidere, materiell og utstyr bringes inn i landet for prosjektet, og returneres når det er avsluttet. Samtidig burde kontraktene formuleres slik at norske entreprenører kunne «henge seg på» med 10–20 % av arbeidet. Dette er jo i prinsippet ikke fundamentalt forskjellig fra våre milliardkjøp av ubåter fra Tyskland, fregatter fra Storbritannia, eller jagerfly fra USA. Eneste forskjellen er at byggeprosessen i de tilfellene ikke skjer på norsk jord.

Vårt vesle land begynner å få mange milliarder å spare på, og faren for «å spare seg til fant» er reell. Det er forbausende at våre politikere ikke har valgt å ta i bruk noe av den store avkastningen til samfunnsnyttig innsats. Redselen for «Hollandsk syke» er for stor. Så vi risikerer altså at milliarder kan forsvinne i et «krakk», mens vi sitter og ser på.

Byråkrater, media og politikere vil nok oppskriftsmessig hevde at visjonen om utenlandske entreprenører aldri vil kunne gjennomføres. Her i landet har vi fylkesveier og riksveier, reguleringsplaner, EU-lover og regler, og kompleksiteten gjør at ingenting av dette kan gjennomføres. Da er det kanskje verdt å minne om den fundamentale sannheten at «det som er vedtatt av mennesker, det kan også endres av mennesker». «Å spare seg til fant» er i alle fall ikke lurt!

Les også: – Takk, Jens Stoltenberg

mest lest