Dette er et eksternt innlegg og står for skribentens meninger.

«Most important of all: We need to put a PRICE on carbon!»

Denne programerklæringen lanserte Al Gore i sitt Nobelforedrag i desember 2007 og i sin tale til delegatene på miljøkonferansen på Bali senere i samme måned. Han forlangte høy pris på utslipp av karbongasser til luft, altså CO2 som «biprodukt», blant annet ved produksjon av energi.

Dette var etter hans syn det viktigste tiltak mot menneskeskapte klimaendringer som truet verden.

Hans kraftfulle uttalelser og film ga støtet til en betydelig skjerpet og utvidet CO2-skatt internasjonalt. Tanken var ikke ny, og Norge hadde siden 1991 hatt en lignende type avgift, men da knyttet til vår olje- og gassvirksomhet:

Men Al Gores framstøt i 2007 innebar en helt ny omdreining. Han ga en avgjørende politisk tyngde bak de nye og prisdrivende skattekrav som kom. Blant andre var det kullkraftverk og gasskraftverk i Europa som skulle få merke dette og i neste omgang strømkundene.

EUs system med klimakvoter (karbonkvoter) kom på plass allerede året etter hans aksjon, og Norge ble som EØS-medlem en del av denne ordningen. Kvotesystemet dekker omtrent halvparten av de norske utslippene. I januar 2022 (altså før Ukrainakrigen) lå kvoteprisen på ca. 1000 kr pr tonn CO2.

Les også: TV 2-Stenstrøm om Støre: – Det må ha klikka for ham

Kullfyrte kraftverk som nå dras igang igjen, betaler meget høye summer i CO2-avgifter. Dette er en viktig årsak til de høye strømprisene også her hjemme.

De kraftverkene som fyres med brunkull, betaler ca. en krone for hver kilowatttime de leverer inn på nettet. De som bruker svartkull noe mindre, og gasskraftverk ca halvparten av dette igjen. (Dette var satser pr januar 2022. I flere land er det for tida debatt om CO2-avgiften og endringer på gang, som en del av nasjonale tiltak.)

EU har en målsetting om at kvoteprisen skal fordobles innen 2030 – altså høynes til 2000 kr pr. tonn CO2.

Al Gores begrunnelse for CO2-skatten er tesen om at det er menneskapte CO2-utslipp som fører til global oppvarming.

Han er en av de betydeligste politikere som gjennom årene har vært pådriver for «Det grønne skiftet» og en satsing på klimapolitikk internasjonalt. Hans rolle i oppbyggingen av høye strømpriser, kan sies å være sentral.

En av hans første markante runder med advarsler om klimakatastrofer, kom på klimatoppmøtet i Kyoto i 1997:

«Stronger storms in the Pacific and Atlantis will threaten whole cities.» Her siktet han også til lavtliggende byer som ville kunne stå delvis under vann.

Og på samme møte:

«The North Polar Ice cap is falling off a cliff – in as little as 7 years from now.» (Altså innen 2004).

I 2006 lagde han filmen “An Inconvenient Truth” (En ubehadelig sannhet) som raskt ble vist verden over for både voksne og barn. Mange land valgte å vise den obligatorisk for sine skoleelever. Filmen vant Oscar i 2007 og var medvirkende til at Gore fikk Nobels fredspris sammen med IPCC samme år.

Analytikere beskriver denne fasen i Al Gores virksomhet som svært avgjørende for politiske målsettinger og virkemidler for ettertiden. Det vil i praksis si mye av grunnlaget for dagens situasjon.

Både filmen og Al Gore selv er blitt omstridt etter dette.

En britisk domstol forbød visning av filmen i skolene fordi den inneholder for mange faktafeil, og IPCC selv har måttet gå ut og moderere mange av påstandene til Al Gore opp gjennom årene. Mange av hans konkrete forutsigelser har beviselig ikke slått til.

Jens Ulltveit-Moe mener folk flest «tjener» på høye strømpriser