«Utvandrerne» av Erik Poppe gjør inntrykk. Til tider gjør det vondt å se den, på flere plan. 

Det er en film som gir en rekke assosiasjoner. Ikke minst gir det perspektiver på utfordringer man har i sitt eget liv. Det folk i Skandinavia opplevde av vanskeligheter på midten av 1800-tallet gjør skam på de fleste klager vi måtte ha i dag. 

Å bryte opp fra karrige kår og reise på en farefull ferd over havet uten sikkerhetsnett, var ekstremt modig. Det vitner om hvilken livsvilje som fantes og strengt tatt fortsatt må kunne mobiliseres i oss om nødvendig. Men det slo meg: Folk gir opp for langt mindre i dag. Hvor mange av oss kunne i det hele tatt klart det? På den tiden fantes verken antidepressiva eller andre medikamenter.

Vi møter fattige svensker som drar fra karrige kår og jordsmonn. Befolkningen vokste og jorden kunne ikke mette alle. I Amerika var det jord, men du måtte jobbe og jobbe hardt. Det viste man før man dro. Det var ingen velferdsstat i USA, intet UDI, intet iMDI eller noen flyktningkontakt i kommunen..

Jeg så filmen med en jente som selv har reist fra vanskelige kår i Somalia. Filmen klarte å vise parallellene som tross alt finnes. Det ble et samfunn av svensker i Montana, og de etablerte seg rundt sin kirke, sin tro, sitt språk og sin kultur. De fremmet mannen som overhodet og kun gutter skulle få seg utdannelse. Lokalbefolkningen, amerikanerne, levde etter deres mening syndens liv. Men hovedpersonene ønsket å la seg assimilere. De måtte kjempe mot sine egne landsmenn og frigjøre seg.

Det er nok mange somaliere og pakistanere i Norge som kunne kjenne seg igjen i det skandinaver opplevde av sosial kontroll i Amerika for 170 år siden.. Og det er sunt for innvandringskritiske nordmenn å bli minnet på denne fortiden vårt folk har hatt.

Men forskjeller er det også. For det å overleve reisen på båt og ankomme sitt nye land, var bare begynnelsen på strabasene som møtte deg. I filmen møter vi Kristina og mannen Karl Johan med deres små barn. Jorden de finner i Montana må brytes fra bunn, trær må hugges med øks om omdannes til stokker for å bygge sine hus, og alt slitet må tas dag etter dag etter dag. 

Igjen gir dette oss nesten skamfølelse over hva man definerer som hardt arbeid og slit i dag. Erik Poppe har klart å lage en film som treffer deg dypt i sjelen. 

Ikke at det er enkelt å beholde livsgleden om du kommer som asylsøker, ofte i realiteten en økonomisk migrant, til Norge fra Afrika eller Asia i dag. Men nå blir man ikke sin egen herre, slik Karl Johan så sterk søkte i 1849, man blir en passiv mottaker av hjelp. Snarere enn å måtte jobbe for å skaffe mat til hustru og barn, får man forbud mot å jobbe fra dag 1. Det blir en veldig annerledes start på oppholdet i et nytt land. Det kreves praktisk talt intet av deg, ikke en gang at du lærer norsk.

Desperasjonen etter å komme bort og elendigheten i ditt eget liv, kan nok være tilsvarende i mange land den dag i dag som det som skildres fra det karrige 1800-talls Sverige i filmen. Ønsket om å komme til et bedre sted hvor du og dine barn kan få flere muligheter, er det nødvendig at vi har forståelse for. Men saken er den at det var plass til og bruk for folk i Amerika den gang som det ikke er hos oss i dag. I det minste ikke folk uten utdannelse og språkferdigheter.

Dermed ender vi i en situasjon hvor de som kommer til oss er, som et utgangspunkt, en byrde for samfunnet og vi må dra dem gjennom en mølle av assistanse, kontroll og byråkrati som nok er egnet til å skvise initiativet fra den mest energiske immigrant. At mange deretter ender på NAV livet ut burde kanskje ikke overraske oss. Og det var nettopp også et liv som klienter de visste om før de dro. Ikke slik skandinavene som utvandret fra oss. De visste at de måtte jobbe og jobbe hardt dit de kom. Ingen andre enn du selv tok vare på deg. Intet var bedre for integreringen enn nettopp det.

Slik er det altså ikke hos oss. Og hvordan vi skal løse den floken i vår skakkjørte innvandringspolitikk, ga ikke “Utvandrerne” oss noe klart svar på. Men filmen anbefales likevel på det varmeste. 

Stadig avdekkes asylmisbruk som er totalt ukjent for Norges befolkning (+)