Er det virkelig irrasjonelt å ville ta farvel med et statsoverhode man elsket og beundret?

Avatar photo
Sverre Avnskog
Pensjonert lærer
Publisert 21. september 2022 | 12:50

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Jeg må innrømme at jeg humret litt da jeg leste Øystein Steiro Sr’s psykologisering over folks sorgreaksjon pga. dronning Elisabeths bortgang. Men særlig humret jeg over Resett-kommentatorens konklusjon om at han selv og ca. 20% andre er de eneste «som har integritet, mot og personlig styrke til å gå imot gruppen eller massen.»

Det må jo sikkert være fint for Steiro Sr. å anse seg selv om en av disse med integritet, mot og personlig styrke. Selvskryt skal man som kjent ta meget alvorlig, for det kommer fra hjertet. Og det er åpenbart viktig for enkelte å finne forklaringer på uenighet og ulikhet som setter dem selv i et godt lys, og som fremstiller «de andre» som mindre begavede mennesker.

For hva har Steiro å si om alle dem som er beveget og sorgfulle over Elisabeths død, og som gjerne står mange timer i kø for å vise henne den siste respekt og ære. Jo, Steiro er ikke snau:

«En fellesnevner for slike massepsykologiske prosesser synes å være at enkeltindividet slutter å tenke individuelt. Egne verdier og meninger forkastes, og i stedet overtar individet til dels emosjonelle og ofte primitive, feilaktige og irrasjonelle forestillinger.»

Det er jammen ikke småtterier Steiro Sr. tillegger alle dem som føler annerledes enn ham selv. Der han har personlig integritet, mot og personlig styrke, så slutter opp til 80 % av befolkningen å tenke individuelt, forkaster egne verdier og meninger og slutter seg til primitive, feilaktige og feilaktige forestillinger.

Les det gjerne om igjen! Det er litt av en salve mot en stor del av befolkningen!

Men jeg lurer på en ting: Når Steiro Sr. kommer til en så dramatisk konklusjon om hvordan størstedelen av befolkningen er så utrolig lett å lede på avveier og nærmest gå inn i en kollektiv massepsykose, burde det ikke være nærliggende å tenke: Hmmm, nei, så dumme er ikke folk, så lett er det ikke å forlede 80% av befolkningen til helt å oppgi sine egne meninger og verdier. Det må være noe mer her, noe jeg selv ikke klarer å forstå.

Og Steiro Sr. har etter min mening all grunn til å lure på om de mekanismene som ligger til grunn for flertallets reaksjoner faktisk er noen helt andre, enn at de har gitt etter for en form for massepsykose. Nå bruker ikke Steiro Sr. begrepet massepsykose, men etter min mening er det det eneste dekkende begrepet for den tilstanden han beskriver at folk går inn i, der de helt oppgir alt av individuell vurderingsevne.

Joda, vi kjenner slike massepsykoser som Steiro Sr. hentyder til fra historien. Vi skjønner vel alle at han hentyder til Hitler-Tyskland, der en demagogisk, ondsinnet og formørket folketaler klarte å forlede nesten hele det tyske folket til å slutte seg til hans grufulle ideologi.

Les også: Legaliserings-tilhengernes drømmeverden

Men det er overhodet ikke noen fellestrekk mellom folks sorgreaksjon over å miste en høyt elsket og respektert dronning, og det at en folkeforfører med nærmest geniale talegaver, der han spilte på alle de rette strengene, forførte et helt folk. Hos de sørgende massene i Storbritannia ser jeg ingen fanatisme, ingen opphisselse eller begeistret rus, jeg ser kun sørgende mennesker, meget verdige og respektfulle i sin fremtreden. Folk ser rett og slett ut til å føle en ekte sorg over sin dronnings bortgang.

Og her er vi ved kjernen av forholdet mellom et folk og deres ledere. Det synes åpenbart for min del, at det ligger dypt i menneskenaturen å slutte seg kollektivt opp om en statsleder. Overhodet er der ved alle høytider og alle store hendelser og setter ord på hva vi alle føler. Vi ser dem ved seremonier, og vi ser dem når de reiser rundt og besøker sitt folk, gjerne når viktige begivenheter i lokalsamfunnet skal feires. Og slik er de absolutt ikke fremmede for oss, slik Steiro jr. påstår. Nei, vi kjenner dem ikke som nære, personlige venner, men vi kjenner dem ved at de har vært der for folket ved alle viktige begivenheter som samfunnet og verden gå gjennom.

Og på denne måten utvikler vi en personlig kjærlighet og respekt for dem, for de bruker sitt liv på å være samlende og betydningsfulle ledere som hver enkelt kan få et personlig forhold til. Og dette ligger på et mye dypere plan en det fleste anti-rojalister forstår noe av. Men etter min mening, sier det mer om dem, enn om befolkningen for øvrig. Det er rett og slett en del av vår kollektive bevissthet at vi slutter opp om en felles leder. Det er overhodet ikke noe irrasjonelt eller merkverdig med dette. Det er slik menneskenaturen er.

Vi så dette også svært godt da vår egen, kjære folkekonge, Olav V døde. Slottsparken flommet over av et blomster- og lyshav som aldri før var sett her til lands. Den kollektive kjærligheten og respekten for mannen som hadde fulgt sin befolkning i tykt og tynt og alltid stilt opp med trøstende ord, som hadde reist landet rundt og besøkt hver krik og krok, var åpenbar.

Og jeg vil anta at vi vil se den samme reaksjonen når vår nåværende konge, Harald V, en dag forlater oss. Gjennom sitt oppofrende arbeid gjennom en mannsalder og sitt vennlige, milde vesen og sin humor, har han vunnet folkets tillit og kjærlighet. Måtte vi få beholde ham lenge.

Vi trenger samlende ledere i vårt samfunn, og en valgt president som kun har en liten andel av folket bak seg, vil aldri kunne erstatte en helt upolitisk konge, som egentlig ikke har noen makt, men som likevel er folkets trøster, den som gleder oss i seremonier og reiser rundt og besøker oss når vi trenger det. Det burde være åpenbart for de fleste hvor uendelig mye det betyr for en bygd i dyp sorg etter en ulykke eller naturkatastrofe, at vår konge og dronning kommer til dem og gir dem trøst og lindring med medfølende ord.

Sorgen over dronning Elisabeth II er så uendelig mye mer enn en massepsykose, det er et folks kjærlige farvel med et statsoverhode som var svært høyt elsket og respektert!

Det vil kreve en enorm folkelig mobilisering å «renasjonalisere» norsk kraftpolitikk

mest lest