Risikoen vi løper og lidelsen for Ukraina var ikke verdt Putins fall.
Nå er det kjent at Vesten antakelig ville fortsette krigen da den kunne få sin avslutning i april. Boris Johnson fortalte angivelig Zelenskyj at han ikke burde inngå den avtalen som kunne brakt krigen til opphør. At Ukraina og Russland var nær en avtale og at vestlige ledere ville fortsette, er kanskje ikke en overraskelse, men er noe må vi ta innover oss nå som Putin er trengt opp i et hjørne og truer med å bruke atomvåpen. At mange i Vesten tror det er en bløff, skal vi ikke føle oss for betrygget over.
Stedfortrederkrigen Vesten fører mot Russland har blitt en populær krig hos oss. Det er ukrainere som dør, ikke oss. Vi har videre overbevist oss selv om at situasjonen er svart-hvitt. Putin har all skyld, og vi og ukrainerne har intet ansvar. Vi reagere kun på et overgrep og den moralsk rettferdighet er på vår side.
Men bak denne overforenklingen, som grenser mot et selvbedrag, ligger en mangeårig kampanje for å ekspandere vestlige institusjoner og innflytelse på bekostning av det russiske regimet. I vårt selvbilde har vi en moralsk rett til å innføre vårt system og innflytelse fordi vi er de gode. Det vil si, vi er litt bipolare når det gjelder det, for vi føler stor skyld overfor alle fargede folk. Men russerne er hvite og dermed lov å hate.
Jeg ville ikke i utgangspunktet klandret oss hvis det var geopolitisk realisme som lå bak ekspansjonen av Nato østover etter den kalde krigens slutt. Men det var en ekspansjon som virket å være uten tanke for at den skjedde mot en atommakt som så det som en trussel.
Våre politiske ledere gjentar og gjentar at Nato jo er en selvforsvarspakt og ikke truer noen. Men historien viser noe annet, blant annet mot Serbia i 1999 og mot Libya i 2011. Og USA har angrepet flere andre land. Det er ingen hemmelighet at mange i Vesten har ønsket seg en slutt på Russlands konkurrerende innflytelse og det annerledes regimet og dets verdier. Vi har ønsket og jobbet for å styrte Putin. Intet ville glede oss mer.
Putin invaderte Ukraina 24. februar i et angrep som i sitt omfang kom overraskende på meg og mange andre realister. Det virket overdrevet og strategisk risikabelt, noe det også har vist seg å bli. I mars foregikk det forhandlinger og det viser seg nå at partene var nærmere en avtale enn vi har visst. Russlands krav dreide seg slik de selv i forkant sa om å hindre Nato-medlemskap og i fravær av å innta Kyiv kunne Putin akseptere en slik garanti. Og Zelenskyj ønsket også en slutt på krigen og var villig til å oppgi Nato-medlemskap mot at de russiske styrkene trakk seg tilbake til frontene fra 2014.
Men det som nå kommer for en dag, er at Boris Johnson, som den første vestlige lederen som dro til Kyiv, direkte forsøkte å overbevise Zelenskyj om å ikke akseptere utkastet som ville avsluttet kampene og sendt de russiske styrkene tilbake til frontlinjene fra før 24. februar.
Her i Vesten ante man – korrekt – de russiske styrkenes underlegenhet, og vi hadde ukrainske fotsoldater til å kjempe sin heroiske kamp med våre våpen og penger. Det syntes ved første øyekast som en fantastisk mulighet som ikke burde bli spilt bort i en forhastet fred. Så Boris Johnson fikk Zelenskyj til å stå opp mot Putin og fortsette krigen.
I den grad det er i Vestens interesse å sørge for at Putin mister makten i Moskva, kan det fortsatt hende at Boris Johnsons involvering i å forlenge krigen var et «sjakktrekk» som vil belønnes fullt ut. For Russland er på bakbeina militært, og med Vestens ressurser og teknologi og ukrainernes vilje til å dø som soldater og sivile, går dette vår vei konvensjonelt.
Men etter min mening var det et strategisk risikabelt og trolig også et umoralsk «sjakktrekk». For ved å forlenge krigen på ubestemt tid i den hensikt å presse Putin, har Boris Johnson i spiss for våre ledere og oss selv, siden vi er en heiagjeng til krigen, besørget at Putin kommer til å stå i et valg mellom å bli styrtet fordi Russland taper eller forsøke et siste desperat trekk med å true med og bruke atomvåpen for første gang siden 1945. Ved å forlenge krigen står vi medansvarlig for alle de som har dødd og fått helsen kvestet i krigen siden april. Det dreier som om titusenvis av mennesker.
Vi prøver nå å overbevise oss selv om hvorfor Putin ikke kommer til å bruke atomvåpen. Noen innrømmer at han er presset opp i et hjørne, men overbeviser seg om at hans egne generaler og rådgivere vil nekte å utføre ordre. Kanskje og kanskje ikke. Og nettopp det er et viktig poeng. Vi har «lykkes» i å kjøre Russland til randen av regimeendring uten selv å måtte ofre en mann. Men dermed står Putin uten annet maktmiddel enn atomvåpen, som de har tusenvis av. Kan vi virkelig regne med at han ikke kommer til å prøve «alt»? Og er vårt eneste sikkerhetsnett at hans egne kumpaner skal nekte å utføre ordre? Vi setter altså vår egen overlevelse i hendene på de samme folkene som har adlydt Putin til nå.
Etter min mening har ikke Russland utgjort noen trussel mot Vesten i en grad som gjør at vi burde risikere noen økt trussel for atomkrig for å eliminere dem helt. Som krigen i Ukraina har vist, har vi overvurdert de russiske konvensjonelle styrkene. Alt pratet om at etter Ukraina ville Russland tatt de baltiske land og deretter Polen og Romania er bare overdrivelser og fantasi. Russland er ikke sterke nok. Det har denne krigen vist.
Og i den erkjennelsen må vi også vurdere den strategiske fornuften og moralen i å sørge for at denne krigen fortsetter inntil den konvensjonelt er vunnet. Vi kan etter min mening ikke forsvare det verken strategisk eller moralsk. Det er intet ved trusselen fra Russland som gjør at jeg ville kunne se min barn i øynene når det kjernefysiske ragnaroket skulle skje og fortelle dem at det var verdt risikoen vi løp. Og bare de døde i Ukraina siden april er på egen hånd i sin tragedie ikke verdt muligheten for å bli kvitt Putin, etter min ringe mening.
At denne stedfortrederkrigen møter så lite motstand i Vesten er sykdomstegn. Enormt mye står på spill og vi kan ikke utelukke bruk av atomvåpen. Det virker som vi behandler det som en virtuell virkelighet, et videospill der en atomkrig og noen døde ukrainere og russere ikke egentlig skjer.
Russisk bruk av atomvåpen er ikke bare mulig – det nærmer seg sannsynlig