Høyprofilerte innvandrerkvinner – ofre for rasisme eller verbale overgripere mot etnisk norske?

Avatar photo
Sverre Avnskog
Pensjonert lærer
Publisert 29. oktober 2022 | 16:46

Jeg satt og så gjennom dagens nyheter på internett i kveld, og oppdaget at en høyprofilert kvinne med innvandrerbakgrunn omtales i to ulike saker i mediene.

I Nettavisen forteller barnebokforfatteren Hilde Henriksen om hvordan hennes liv nærmest ble ødelagt fordi hennes barnebok «Sitronlimonaden», som hun utga i 2010, ble anmeldt i 2019 av lege Mina Adampour, som klaget boka inn for Likestillings- og diskrimineringsombudet for rasistisk innhold.

I sosiale medier fikk anmeldelsen stor støtte og både leder av Litteraturhuset, Susanne Kaluza og litteraturkritiker Solveig Sandelson har erklært seg enig at boka er rasistisk. Javel?

Stor ble min overraskelse da jeg senere leste i Vårt Land, at den selsamme Mina Adampour er en av informantene i Antirasistisk Senter sin rapport fra 2021, «Hatefulle ytringer og trusler mot samfunnsdebattanter med flerkulturell bakgrunn».

Når jeg ser dette, må jeg innrømme at jeg blir temmelig sjokkert. På den ene siden fremstår Mina Adampour som et offer for etniske nordmenns hatefulle ytringer, mens på den andre siden har hun anmeldt en norsk forfatter og lærer for rasisme, med den følgen at hennes privatliv ble ødelagt, hun måtte si opp jobben sin som lærer for innvandrere, og hun ble grovt hetset som rasist i sosiale medier.

Les også: Samfunnsdebatten trenger flere friske pust (+)

De som bare leser omtalen av Mina Adampour i Vårt Land, synes sikkert fryktelig synd på henne, og tenker at etnisk norske mennesker er noen grusomme rasister som kan hetse en lege med utenlands bakgrunn på denne måten.

Men når man leser om hvilket grunnlag Mina Adampour anmelder forfatter Hilde Henriksen på, begynner man virkelig å lure om Adampour overhodet vet hva rasisme er. Er det rasisme å skrive bøker som bygger på en virkelighet som man selv har erfart? Henriksen har undervist innvandrere i norsk i mange år, og har hentet erfaringer fra sin kontakt med innvandrerfamilier og bruker dem i boka si.

Jeg har selv undervist innvandrerelever, både voksne og barn i mange år, og har gjort mange av de samme erfaringene som Henriksen beskriver. Dessverre er det svært ofte slik at mange innvandrerkvinner er isolert fra det norske samfunnet, de oppholder seg ofte hjemme og lager mat og passer barna. Og følgen er ofte dessverre at de ikke lærer norsk og ikke kan delta i samfunnet ulike ativiteter.

Men i Adampours verden, skal det ikke være lov å beskrive virkeligheten. Det er stigmatiserende og det er en måte å fremstille innvandrerkvinner på for å sette dem i et dårlig lys i forhold til norske kvinner, mener Adampour. Men at det bare er en beskrivelse av de reelle forholdene, synes ikke å falle henne inn.

Mener hun virkelig at det skal bli forbudt å fremstille rollefigurer som finnes i virkeligheten, dersom det ikke er ønskelig ut fra et likestillingssyn eller et ønskemål for hvordan innvandrerkvinner skal ha det?

Jeg tror alle som kjenner innvandrerfamilier kjenner meget godt til denne kvinnerollen: Muslimske kvinner som nektes å integrere seg i samfunnet av sin mann, og som kun er hjemme. Det kan vanskelig være et mål at vi skal fornekte dette. Kunstens rolle er jo nettopp å problematisere virkeligheten. Kan vi tenke oss hva Henrik Ibsen ville skrevet om dette, dersom han hadde levd i dag?

En idyllisk beskrivelse av de muslimske kvinnenes frihet og rettigheter i sine ekteskap? Eller hadde et dukkehjem vært mer treffende?

Jeg har som sagt hatt svært nær kontakt med mange innvandrerfamilier gjennom mange år som lærer for innvandrere og jeg vet at slike kvinneliv eksisterer. Jeg vet også svært godt at mange jenter er utsatt for svært streng sosial kontroll og ikke får lov til å gå i fødselsdager, de får ikke lov til å trene, ikke bade i bassenger der det har badet gutter og de får absolutt ikke lov til å ha norske kjærester.

Men er det rasisme å skrive bøker som beskriver livet til disse jentene? Ja, ifølge lege og samfunnsdebattant Mina Adampour. Når norske forfattere skriver bøker om innvandrerfamilier, skal de åpenbart skjule og pynte på virkeligheten, slik at alt fremstår som den rene idyllen. Å beskrive virkeligheten er rasistisk.

Les også: Menns ondskap mot andre menn

Det er svært farlig om slike synspunkter får lov til å vinne frem i norsk offentlighet. Skal det bli forbudt å fremstille virkeligheten fordi det kan oppleves som støtende for bestemte grupper, er vi virkelig ute på farlige veier.

Forfatternes rolle har i all moderne tid vært å avsløre hykleri, undertrykking og dobbeltmoral. Hva hadde Norges nasjonalforfatter Henrik Ibsen vært dersom han bare skulle skrive forskjønnende romaner om hvor idyllisk livet i det borgerlige ekteskapet var?

I dag hadde kanskje Ibsen blitt anmeldt for å krenke borgerskapets kvinner og menn, dersom de den gangen hadde vært like nærtagende, overfølsomme og lettkrenkede som mange innvandrere er i dag.

Aller mest opprørende synes jeg det er at mennesker som nyter godt av vår beskyttelse i velstandssamfunnet Norge, men opplever seg som ofre for ærlige skildringer av deres familiers liv i Norge, tillater seg å anmelde og drive kampanjer mot norske forfattere som ikke har gjort annet enn å beskrive virkeligheten slik de faktisk har blitt kjent med den.

Hva skal man si, egentlig? Jeg synes det er en sjokkerende utakknemlighet over alt det Norge har gitt dem.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 eller bank 1506.80.92768

Ble hengt ut som rasist etter barnebok: Måtte slutte i jobben

mest lest