Menn er fascinerende vesener. De har brakt sivilisasjonen dit vi er i dag, på godt og vondt, men mest på godt.
De er smarte og handlekraftige, de beskytter de svake, og bygger veier og hus, og installerer strøm i husene slik at vi ikke skal fryse i hjel. De dyrker mat slik at vi ikke skal sulte i hjel. Det ligger mye tungt arbeid bak. Og mye omsorg. Jeg kjenner jo ikke personlig mennene som bygget min bolig. Jeg vet ikke engang hvem de er. Men de jobbet for at jeg skulle ha et trygt sted å bo. Uten dem hadde jeg bodd på gaten, for jeg finnes ikke fingernem. Jeg er full av beundring for disse mennene.
Likevel pågår det en krig mot menn. Vi får høre at mange av verdens plager skyldes «toxic masculinity». Vi får høre at menn tar for stor plass, for eksempel på toget, der de visstnok sprer benene for mye. Det heter «manspreading». Vi får høre at de snakker for mye, det heter «mansplaining». Og nå spiser de for mye kjøtt, som påvirker klimaet, og fortjener sexnekt. Dette er ikke annet enn rent hat mot menn, kalt «misandri». Det brukes ikke penger på mannehelse, til tross for at menn lever fem-seks år kortere enn kvinner. Ingen bryr seg. Menn er der for å produsere, og når de ikke lenger er i stand til det på grunn av alderdom, så må de gjerne dø. Man kan ikke tolke myndighetenes manglende interesse for menns ve og vel på annen måte.
Når selvmord står på agendaen, så blir det alltid frontet med bilder av en ung kvinne som har det vondt. Dette til tross for at 3/4 som begår selvmord, er menn. Menn kan også få brystkreft. Kanskje vi fremover kun skal promotere mannlige brystkreftrammede, når midler til forskning samles inn? Hvordan ville det blitt tatt imot?
Det er ingen tvil om at menn over tid er blitt annenrangs borgere. De som hevder noe annet må gjerne mene det, men de tar feil, og fortjener ikke å lyttes til. Mange grupper har mye å tjene på å sverte mannen, noe jeg skrev om i artikkelen «En homofil manns bekjennelser». Men det betyr ikke at de har den faktuelle eller etiske retten på sin side. Og da er man en svindler.
Men å tilsidesette mannen har konsekvenser. Nå har kvinner overtatt roret i mange sammenhenger. Det går ikke så bra. Følelser er blitt fakta, og skattepenger brukes på ting som «føles» riktig, som massiv innvandring og grønt skifte, og ikke på det som er produktivt eller fornuftig. Den vestlige verden, som så lenge blomstret mens den var styrt av menn, tålte ikke dagens krav om likestilling. Nå går vi inn i en økonomisk og moralsk stagflasjon. Og nedturen vil fortsette.
«Tull, det finnes mange mannlige politikere som også har skyld», tenker du kanskje nå. Ja, det stemmer, men de styrer ikke lenger etter hva som er fornuftig, men for å tekke kvinnelige velgere. De har også kvinnelige kolleger som holder dem i tømmene med metoo og kvinnenettverk i ryggen. Både mannlige og kvinnelige politikere må tekke kvinner for å nå opp og frem, og ofte skjer det ved å ofre menns rettigheter. Den ferske britiske statsministeren, Liz Truss, måtte fri til kvinnelige velgere ved å love å fengsle menn som plystret etter kvinner.
Det er ingen tvil om at samfunnet er gjennomfeminisert. De samme kvinnene som har støttet denne utviklingen, spør nå hvor den sterke mannen er blitt av, som kan redde oss. Vel, kvinnene avskaffet ham, og kan takke seg selv for at han ikke lenger finnes.
Det er i lys av dette at menn er blitt deres egen verste fiende. I stedet for å stå sammen mot woke-samfunnet som vil dem til livs, så dolker menn hverandre i ryggen. Jeg ser med gru hvordan ting utvikler seg i Russland akkurat nå. Putin har varslet tvangsmobilisering, og menn flykter fra landet mens de fortsatt kan. Enorme demonstrasjoner pågår i russiske byer, men de blir knallhardt slått ned på. Vi ser Putins sikkerhetsstyrker – bestående av menn – bære mannlige demonstranter inn i
lastebiler, som frakter dem bort til hva som antakelig er rekrutteringsleire. Demonstrantene må nå delta i det de protesterte mot – krigen i Ukraina.
Det er med undring jeg ser bildene. Hva får menn til å tvinge andre menn til å underlegge seg et regime, med stor sjanse for å bli drept? Hva tenker mennene i Putins sikkerhetsstyrker? Forakt mot andre menn er åpenbart en nødvendighet for å kunne utføre dette arbeidet uten å bli revet i filler innvendig av moralske kvaler og dårlig samvittighet.
Men dette er intet nytt. Det samme har skjedd i hver eneste krig før denne. Det var menn som nektet andre menn å gå i livbåtene på Titanic. 16 år gamle gutter ble holdt tilbake, for at 80 år gamle kvinner skulle reddes. Det synes å være regelen snarere enn unntaket at menn utsetter andre menn for livsfare i krisetider. Selv når krisene delvis eller helt er skapt av kvinner. Ett eksempel er menn som har myrdet andre menn fordi en kvinne har hevdet seg voldtatt, som senere ble avdekket som løgn.
Menns forakt for andre menn er heller ikke begrenset til Russland. Det holder å lese kommentarfeltene i dagens norske aviser. Mange kaller russiske menn som flykter for «feige» og «landssvikere». Noen er til og med sikre på at de samme mennene som nå flykter, støttet krigen i Ukraina frem til de selv ble innkalt, som om norske sofakommentatorer vet hva som rører seg inni hodet på russiske menn.
En mann jeg snakket med, mente at russiske menn fikk holde seg hjemme fordi det var «for mange menn i Norge», og at det ble kamp om damene. Derfor kunne ikke Norge ta imot noen. Hans mulighet for å få seg et ligg, var altså viktigere enn å redde andre menn. Og dette tror jeg er symptomatisk for hvordan mange menn tenker. De er i konkurransemodus. Faktisk tror jeg mange menn drømmer om å være den siste gjenlevende mannen, i en verden full av kvinner, uten å reflektere over at de samme mekanismene som da måtte tre i kraft for å utrydde alle andre menn, likegodt kunne rammet dem selv.
Empati for andre menn er nærmest fraværende. Vi har sett det i sosiale eksperimenter der et par krangler i full offentlighet. Først er det mannen som skriker til kvinnen. Uten å kjenne til omstendighetene, så gikk fremmede mennesker, både menn og kvinner, verbalt til angrep på mannen for hans opptreden mot kvinnen. Så snudde man på rollene, og kvinnen stod og skrek til mannen, som kuet seg under henne. Ingen kom bort for å støtte mannen. Alle gikk forbi, selv om det var fare for fysisk vold mot mannen (det var det ikke, for det var skuespill, men kvinnen spilte svært truende).
Både kvinner og menn fordømmer russiske menn for å flykte fra landet. Men da ukrainske kvinner flyktet, så var konsensus at nå måtte Norge ta imot og hjelpe. Enda disse kvinnene aldri var i fare for å bli tvunget i krigstjeneste. Mange kom sågar fra vestlige deler av Ukraina, som hittil ennå ikke er direkte berørt av krigen.
Dette avslører vidt forskjellig verdisyn på menn og kvinner. Og det har ingenting med politikk å gjøre. For hvis man fordømmer Russland for krigen, så bør man bare være glad for at færre menn møter opp på slagmarken, især russiske menn.
Nei, det handler om kjønn, og er intet annet enn dårlig fordekt misandri. Misandri er så innarbeidet i oss, at jeg tror ikke engang vi tenker over det.