Dette innlegget er en kommentar og gir uttrykk for skribentens mening.
I dag er det valg i Danmark. Det er fortsatt åpent.
Dansk politikk kan fremstå forvirrende, men samtidig befriende og forfriskende hvis man sammenligner med den norske, stive konsensus-baserte politiske virkelighet. Å se debatter fra Folketinget er nesten like underholdende som de i House of Commons i Storbritannia. Det finnes åpenbart ingen kleskode, og språkbruken kan betegnes som betraktelig mer fargerik enn det som regnes som parlamentarisk kutyme her hjemme i Norge. Så dansk som man får det, rett og slett.
Siden Danmark har en sperregrense på 2 %, finnes det i det danske Folketinget hele 17 partier. Fire av dem er partier fra Færøyene og Grønland som fremdeles er underlagt Danmark. Borgerlig side i dansk politikk har gjennomgått en rekke fragmenteringer i årenes løp og per dags dato befinner det seg hele 7 partier på dansk høyreside – mot venstresidens 4 partier.
Dette er partiene på den danske høyresiden.
Radikale Venstre kan regnes som et sentrumsorientert sosialliberalt parti ganske sammenlignbart med Venstre her hjemme. Men de har i motsetning til sitt søsterparti i Norge skiftet side, og støtter per dags dato den sosialdemokratiske regjeringen.
Og så har man danske Venstre, som best kan sammenlignes med Høyre her hjemme, og Det Konservative Folkeparti som er en slags miks av Høyre og Krf. Disse to regnes som de tradisjonelle borgerlige partiene i Danmark. Begge er EU-vennlige, moderate borgerlige partier. Det Konservative Folkepartiet har dog en mer konservativ verdipolitisk profil enn Venstre.
Videre har vi Dansk Folkeparti – grovt sett ekvivalenten til FrP.
Deretter de to nasjonalkonservative partiene Nye Borgerlige og Danmarksdemokratene. Fellesnevneren her er sterk innvandringsmotstand, i ulike fasetter, samt ønsket om en sterk og robust velferdsstat.
Dansk Folkeparti har blitt hjemsøkt av en rekke skandaler den siste tiden, og har radikalt mistet oppslutning siden sin storhetstid ved folketingsvalget i 2015 da de fikk hele 21,1 % oppslutning. I 2019 fikk de kun 8,7 %. Etter dette har en rekke av de gjenværende folketingsmedlemmene meldt seg ut av partiet og blitt såkalte «løsgængere». Dansk Folkeparti satte i sin tid innvandringspolitikk på dagsorden, noe som har smittet over på hele det politiske landskapet i Danmark.
Nå fører til og med Sosialdemokratiet en like streng innvandringspolitikk som Sverigedemokratene ønsker i vårt naboland. Deretter ble behovet for et innvandringskritisk parti mindre, og de som ønsket å gå enda lenger i sin innvandringsmotstand startet nye partier i en ren konkurranse om hvem som hadde den strengeste innvandringspolitikken.
Dette var årsaken til at Nye Borgerlige ble dannet i 2015 og de kom for første gang inn i Folketinget i 2019 der de fikk 2,4 % og 4 mandater. Partiets dannelse var også en reaksjon på at man mente at Dansk Folkeparti førte en alt for sosialdemokratisk økonomisk politikk. De profilerer seg som et parti langt til høyre hva angår synet på stat og økonomi, samt en meget streng innvandringspolitikk. De er også sterke EU-motstandere.
Danmarksdemokratene er det nyeste partiet på borgerlig side, og ble stiftet i juni 2022 av tidligere Venstre-statsråd Inger Støjberg som ble dømt til 60 dagers ubetinget fengsel i riksrett-saken mot henne. Hun meldte seg etter hvert ut av Venstre og startet sitt nye parti. Danmarksdemokratene fikk raskt følge av Dansk Folkepartis 7 «løsgængere». De har dermed 8 representanter i Folketinget. Partiet har enda ikke utformet et partiprogram, men ønsker selvsagt en stram innvandringspolitikk.
Et annet parti som også er helt nytt er Moderatene, som ble stiftet kun 18 dager etter Danmarksdemokratene. Dette partiet ble stiftet av tidligere Venstre-statsminister Lars Løkke Rasmussen. Han ønsket et noe mer sentrumsorientert borgerlig parti, og valgte fargen lilla for å illustrere krysningen mellom rød og blå blokk.
Noen skiller seg mer ut enn andre.
I min mening er kanskje det mest interessante partiet på dansk høyreside nå, et som også skiller seg radikalt fra de øvrige partiene: Liberal Alliance. Et aldri så lite liberalistisk mirakel i nordisk sammenheng. Dagens Liberal Alliance ble stiftet i 2008, og kom inn med 9 mandater ved folketingsvalget i 2011. Dette partiet er et klassisk liberalistisk parti, og kan best sammenlignes med det lille partiet Liberalistene her i Norge.
De ønsket å ta en kraftig oppgjør med det tungrodde danske byråkratiet, samt gjøre noe med de skyhøye skattene i landet. Danmark har som kjent kanskje verdens høyeste inntektsskatt. Man følte at det var behov for et parti som faktisk ønsket en radikal redusering av offentlig sektor, lavere skatter og mer økonomisk frihet. Og kutt skulle finansieres med i første omgang 10 % reduksjon av offentlig sektor ved hjelp av effektiviseringer, privatiseringer og andre besparelser.
Ikke minst kjemper LA mot sosialdemokratiske tendenser i EU, og vil reformere unionen for å fremme mer frihandel og liberal økonomisk politikk, samt å arbeide mot økende europeisk integrasjon, felles valuta og bankunion.
Partiet gjorde sitt beste valg i 2015 med 7,5 % oppslutning, men tok ifølge mange en fatal feil ved å gå inn i den borgerlige regjeringen. Mange av velgerne deres mente de sviktet sin prinsipielle politikk ved å gjøre dette. De dalte derfor ned til 2,3 % oppslutning ved valget i 2019.
Etter dette ønsket de igjen å rendyrke sin klassiske liberalistiske profil og valgte den dyktige, men svært unge politikeren Alex Vanopslagh som leder i 2019, og partiet har etter det stått kompromissløst opp for hva de mener. Vanopslagh er et herlig frisk pust i den danske poltikken. Han tok partiet ut fra en massiv krise til å bli det største partiet blant de under 35 år. Han er karismatisk, retorisk dyktig, nytenkende og villig til å gå sin egen vei.
Liberal Alliance var også sterke kritikere til mye av korona-politikken som ble ført under pandemien og sto relativt alene i dansk politikk ved å stille spørsmålstegn ved lockdown-doktrinen som vi alle vet har hatt en stor ødeleggende effekt for de vestlige økonomiene. Ingen av stortingspartiene her hjemme gjorde det samme.
Uansett hva man mener om korona-håndteringen, er det viktig at en regjering alltid har et kritisk søkelys mot seg når de velger å innskrenke borgernes grunnlovfestede friheter – selv om begrunnelsen ivaretakelse av folkehelsen. Særlig Liberal Alliance og Nye Borgerlige tok den rollen i Danmark, og man fikk en mye sunnere og mer nyansert debatt rundt det hele.
Forvirrende mangfold eller nødvendig utfordring av det etablerte?
Nå har det blitt utlyst nyvalg i Danmark og i skrivende stund er det dødt løp mellom blokkene. Det blir spennende å se hvilken siden som stikker av med seieren. Det unike med dansk politikk, er at partier og politikere utfordrer det man kan kalle «den nordiske konsensus», noe man totalt mangler på Stortinget her hjemme i Norge. Noen av partiene er kanskje mer nødvendig og ulike enn de andre, og det kan for oss nordmenn være vanskelig å holde følge med de raske oppdateringene.
Danmark har helt annen kultur for partipolitikk enn Norge, der befolkningen er langt mer villig til å prøve noe nytt og å følge dagsånden. I Norge er det nesten som om selv partiene i seg selv er låst fast i et byråkrati der endringer internt skjer alt for sent. Ikke minst er ikke befolkningen villige til å bytte parti i frykt av å «kaste bort stemmen sin».
Det kan virke kaotisk og uoversiktlig å ha så mange partier å velge mellom, og det kan være utfordrende å danne levedyktige regjeringer. Men samtidig kan man argumentere for at dette fører til bevegelse i politikken, og at ingen regjering kan ta sin støtte i parlamentet for gitt. Hele poenget med parlamentarismen er jo at regjeringen hele tiden skal stå til ansvar for de folkevalgte. I Norge har dette viktige prinsippet uteblitt – i særdeleshet etter 2005 – siden man har to definerte blokker.
I Danmark kan politikken vanskelig deles inn i kun venstre, sentrum og høyre. Dette kan føre til at flere velgere lettere finner sitt parti, og unngår å stemme på et av de etablerte partiene av ren vane. Hvor mange av oss har ikke stemt på Høyre og Frp i et fåfengt håp om at de faktisk skal få høyrepolitikk, men ender opp med en pregløs grå suppe der kompromisser er viktigere enn prinsipper?
Dansk politikk er like spennende som Danmark selv; frilynnet, ukonvensjonelt, og rett på sak. Som halvt dansk er jeg nok inhabil, men det ingen tvil hva jeg fortrekker. Norsk politikk kunne hatt godt av litt «danskifisering».
Det er et yndigt land.