Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Torsdag døde Shabana Rehman, 46 år gammel. I det jeg står opp etter en lang natts søvn får jeg dødsbudskapet av min samboer før jeg leser det på sosiale medier. Han vet veldig godt hvor bekymret jeg har vært for min venninne, og hvor forferdelig trist jeg ville bli. Umiddelbart slår det inn. En lysende flamme har sloknet.
Jeg ringte Shabana våren 2022 for å snakke om treningsplanene vi hadde. Hun svarte ikke telefonen, men sendte en melding og sa hun hadde en dårlig nyhet å fortelle. Lily Bandehy skulle videreformidle denne beskjeden til meg med tillatelse fra Shabana. Shabana var allerede i gang med å kjempe sitt livs store kamp. Hun hadde to måneder igjen å leve. Hun hadde uhelbredelig kreft. Den dagen gikk jeg tur i skogen og alt jeg kan huske er ordene «kreft» og «uhelbredelig».
Den solbrune skjønnheten
Vi spoler et halvtårs tilbake. Torsdag 9. september er det min bursdagsfeiring. Shabana er en av mange venninner som er invitert for å feire meg. Denne dagen hadde hun to show, og en del avtaler. Hun forsikrer meg om at om det så er det siste hun gjør, så skal hun komme. Det løftet holder hun. Et par timer forsinket, men hvem bryr seg. Shabana kommer når Shabana vil. Shabana Rehman tar drosje fra Oslo til Asker for å feire meg. Det ringer på døren, og alle vet hvem som snart skal trippe inn døren. Shabana har en del fans i min krets, og alle glemmer hvem sin dag det er. Helt ok.
Inn døren kommer det en lysebrun kvinne, med sort, langt bølgete hår. Ikledd nydelig knelang blå sommerkjole. I den ene hånden holder hun en nydelig rosebukett, i den andre en flaske vin. Hun har blitt sluppet inn av de andre kvinnene, og det store nydelige smilet, med de glansfulle leppene og de kritthvite tennene fyller hele rommet. Kvelden er perfekt.
Artikkelen fortsetter.
Den var like perfekt som Shabanas 40-årsdag. Der vi danset til Bollywood-musikk, spiste god mat og var skamløse hele kvelden. Det spesielle med disse to kveldene er at den ene var min første fest med Shabana, og den andre var den siste. Hun hadde gått gjennom en del mellom disse årene. Men lyset i henne hadde ikke blitt sluket. Tvert imot, hadde Shabana mer livsglede og kampspirit enn noen gang.
Utfra denne fortellingen om Shabana kan det kanskje virke som at det var fest og musikk som samlet oss. Det var ikke slik det startet. Jeg hadde hatt Shabana som Facebook-venn i noen år før jeg endelig turte å skrive til henne i 2017. Den gang var jeg under massivt press, drapstrusler og hets. Hvem andre enn selve dronningen av mulla-løft, ytringsfrihetens kvinne og minoritetskvinnenes største heltinne er det som kunne hjelpe meg, liksom? Ingen.
Shabana sendte meg nummeret hennes og ba meg ringe. Dag og natt ringte jeg, og hun svarte. Ikke en eneste gang sa hun at hun var for opptatt. Ikke en eneste gang. Fascinerende hvor tålmodig og ivrig hun er på å ta disse samtalene med ikke bare meg, men en god del andre kvinner i samme situasjon, tenkte jeg.
I dag vet jeg hvorfor. Hun ønsket ikke at vi skulle føle oss like alene og utsatt slik hun følte seg da hun startet og førte kampen alene. Hun kjente på kroppen hvor mye ord kan provosere frem og hun gjorde banebrytende arbeid for oss. Det er de kampene vi mest sannsynlig kommer til å kjempe i mange tiår så lenge det finnes innvandrere i Norge. Men vi er tøffe, vi.
La oss sende hverandre gode tanker mens vi lever
Så er vi her da. Vi skriver varme ord om Shabana. Flere av oss foreslår at hun blir begravd på statens bekostning eller får en verdig begravelse betalt av Fritt Ord. Men hvor mange var det som ytret all denne beundringen mens hun levde og kjempet mot patriarkatet og mullaene? Hvor mange svar det som applauderte hennes kompromissløse kamp mot negativ sosial kontroll? Jeg kan garantere deg at det ikke er like mange som nå hyller henne.
Vi blir hyllet og belønnet med blomster når vi dør. Vi blir løftet frem som frihetsgudinner når vi blir overfalt og skadet. Og så blir vi rost og forsøkt løftet opp igjen når patriarkatet og andre krefter knekker oss. Men vi må akseptere trakassering, hets og drapstrusler mens vi lever. Vi må også tåle å bli utsatt for rasismeanklager, mistenkeliggjøring og andre unødvendige karakteristikker. Og med vi mener jeg i denne omgang minoritetskvinner som kjemper for sin rett til bedre liv. Ikke bare for seg selv, men for våre medsøstre og brødre. Vi tar denne kampen på alvor fordi vi ikke har noe annet valg. Vi kjemper for elementære rettigheter andre får utdelt ved fødsel.
Denne teksten kommer dagen etter Shabanas bortgang. Første dagen var rett og slett for vanskelig.
Jeg takker deg for samtalene Shabana, jeg takker deg for de modige valgene du tok for oss. Jeg takker deg for alt du har ofret og all den tiden du har viet til saker som har bedret vår situasjon. Jeg kalte deg en heltinne da du var blant oss, og jeg kaller deg heltinne nå som du har dratt videre til et evig sted.
Takk for den banebrytende jobben du har gjort, kjære vakre venninne.