Har skolen skyld i økningen av ADHD-diagnoser blant norske elever?

Avatar photo
Sverre Avnskog
Pensjonert lærer
Publisert 19. januar 2023 | 14:32

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det har pågått en debatt på NRK.no om hva som kan være årsaken til at antallet ADHD-diagnoser hos barn og unge er sterkt økende. Det har blitt pekt på årsaker som koronapandemien, skolens normalitetskrav, for strenge grenser og lignende.

Felles for de første kronikkene, var at de advarte mot at barn urettmessig fikk diagnosen ADHD på grunn av disse faktorene, og at samfunnet velger den billigste og enkleste løsning ved å alt for hyppig sette diagnosen ADHD på elever med atferdsvansker selv om de egentlig ikke har det. Denne ytringen har jeg, som lærer og spesialpedag tilbakevist i en tidligere replikk.

I en ny kronikk om denne saken, bringer Sigurd Namstad Ruud, psykolog, BUP inn et annet perspektiv. Han hevder at en mer teoretisk skole med mindre lek, kan medføre at flere elever vil få vansker med sin adferd og bli mistenkt for å ha ADHD, ikke fordi de ikke kvalifiserer til diagnosen, men at det økte kravet til stillesitting og teoristudier utløser en latent ADHD, som ellers ikke ville blitt oppdaget.

Dette er et synspunkt jeg absolutt kan bifalle, men i likhet med de andre fagfolkene, kan det virke som Namstad Ruud ikke har særlig stor innsikt i hva som egentlig kjennetegner utviklingen i norsk skole.

Det har aldri vært noen tradisjon i norsk skole for at elevene leker i skoletiden, og dette argumentet har egentlig kun relevans for 1. klassingene, som tradisjonelt har gått i barnehagen. Da elevene før i tiden begynte på skolen som 7-åringer, var det stort sett slutt på all lek, og elevene måtte lære seg å sitte stille ved pulten sin gjennom hele skoledagen.

Det er derfor vanskelig å se at argumentet om for lite lek i skolen fører til en økning i ADHD-diagnoser, utenom for 6-åringene. Men når det gjelder argumentet om at skolen har blitt mer teoretisk, mener jeg Namstad Ruud har et meget godt poeng.

For å vurdere endringene i norsk skole og hva de kan ha hatt å si for den økende forekomsten av ADHD-tilfeller, mener jeg vi må helt tilbake til reformen som ble innført i 1997. I mine øyne representerer denne reformen et avgjørende tidsskille i norsk skole.

For å oppsummere Reform 97 i noen få setninger, så skulle lærerne nå bli veiledere og ikke klasseledere, elevene skulle selv avgjøre hva de ville lære, elevene skulle være selvstendige forskere fra første stund, og all undervisning skulle være prosjektbasert.

Skolen gikk i grove trekk over fra å være en lærerstyrt skole, der læreren styrte undervisningen, strukturerte lærestoffet og gjorde det lettere tilgjengelig for elevene, og valgte ut hva som var viktig og hva som var mer uvesentlig i komplisert læringsstoff.

I forlengelsen av dette, ble lærerne pålagt å lage detaljerte planer med målstyring, og jeg kan huske at elevene ofte fikk utdelt tettskrevne planer på flere A4-sider hver mandag, og dette dokumentet måtte de lese og følge gjennom uken. Jeg husker også at lesesvake gutter ofte bare krøllet sammen planen og stappet den ned i sekken, for ikke mer å bry seg om den. Dette var den reelle følgen av det nye slagordet i norsk skole: «Ansvar for egen læring».

Jeg, og mange lærere med meg, opplevde denne omleggingen som en katastrofe for lesesvake elever, og i særdeles for faglig svake gutter, som falt fullstendig gjennom i dette nye regimet. Jeg hadde stor medfølelse med disse guttene, som ble skolens store tapere, fordi de manglet det som kreves av selvdisiplin, utholdenhet og oversikt over fagstoffet for å kunne fungere på de nye premissene.

For å sette det litt på spissen: Skolen ble en skole for de flinke pikene, med sterk utviklet ansvarsfølelse og selvdisiplin.

Samtidig skjedde det en endring i praktisk-estetiske fag og fag som sløyd, håndarbeid, tegning og matlaging ble på mange måter omgjort til teoretiske fag, der man nesten avskaffet den praktiske delen av faget. Disse timene, som tidligere hadde vært en oase i skolehverdagen for faglig svake elever, ble ytterligere noen plagsomme teoritimer.

For ikke å snakke om matematikk-faget. I mine øyne ble faget ødelagt av velmente ønsker om å konkretisere og gjøre faget mer forståelig. Men resultatet av det, ble at mattebøkene ble fulle av tekst. Tekstene skulle beskrive dagligdagse situasjoner, og gjøre faget mer «konkret». Men resultatet ble at lesesvake elever, som tidligere hadde vært gode regnere, nå ikke klarte å tilegne seg problemstillingene, og dermed også ble dårlige i matematikk. Ikke fordi de var dårlige til å regne, men fordi de er dårlige til å lese.

Er det rart at de elevene som mislyktes kapitalt i den nye norske skolen, ble fortvilet, urolige, rastløse og utagerende? Og at dette kunne føre til at lever som tidligere hadde hatt sin adferd stort sett under kontroll, måtte kanalisere ut sin følelse av mislykkethet på en eller annen måte, burde være svært forståelig. Og at dette kunne utløse latent ADHD burde være selvinnlysende, egentlig.

Som om denne nedbrytningen av alt som gjorde skolen til et levelig sted for de umodne elevene, som i tillegg var svake lesere, med dårlig utviklet selvdisiplin ikke var nok, fikk skolen i tillegg pådyttet en helt ny lærerrolle. Idealet skulle nå være at elevene skulle styre sin egen hverdag og læreren skulle kun være tilgjengelig som en faglig veileder som kunne hjelpe elevene i deres forskning.

Og myndighetene har fulgt opp gjennom årene siden, med å ta fra lærerne stort sett alt av de verktøyene de tidligere rådde over for å disiplinere elever som bryter regler og normer. Dette rammer også i særlig stor grad de utagerende guttene, som trenger langt mer kontante og tydelige konsekvenser av sine regelbrudd. Elever flest er ikke sårbare persilleblader som ikke tåler irettesetting eller konsekvenser av sin eventuelle dårlige oppførsel. Resultatet av denne villede utviklingen i norsk skole, er at særlig guttene faller utenfor, uønsket adferd er sterkt økende, og flere og flere får sterkere og sterkere symptomer som minner om ADHD. Allerede få år etter innføringen av Reform 97, viste de fleste parametere en økning av uønsket adferd, forstyrrende uro og andre problemer i norsk skole.

Nå har det blitt innført flere reformer i norsk skole etter Reform 97, men etter hva jeg kan registrere, preger stadig vekk idealene fra den reformen hvordan norske lærere underviser. For meg, som lærer gjennom 40 år, har det vært temmelig opprørende å være vitne til denne utviklingen.

Tjener det Sumaya Jirde Ali å stadig bli fremstilt som et slags «nasjonalt rasistoffer»?

mest lest