Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Er det et fremskritt for sivilisasjonen at det skal bli tillatt å abortere 24 uker gamle, friske fostre?

Nok en 8. mars er over, og alle medier har vært fulle av kvinner som forteller om hvor kort vi har kommet når det gjelder kvinnesak og likestilling i Norge. Så også på Dax18, der vi fikk høre at mange andre land har kommet mye lengre enn oss, f eks med fri abort til og med 24. uke i England og Wales, slik også Unge Venstre ønsker i Norge og samtykkelov i Sverige.

Slike påstander og mange andre har blitt fremsatt i mediene, helt uten noen motforestillinger eller debatt om deres berettigelse som eksempler på at kvinners rettigheter har kommet kort i Norge.

Jeg er f. eks. i tvil om det er et generelt ønske fra norske kvinner at det er et mål at helsevesenet skal kunne ta livet av fosteret deres nesten samtidig med at helsevesenet setter himmel og jord i bevegelse for å redde livet til et like gammelt foster. For å sette det litt på spissen: Er det et fremskritt for sivilisasjonen at det ene legeteamet avliver fostre på 24 uker, mens det andre legeteamet kjemper i naborommet med alle midler for å redde livet til et like gammelt barn?

Og når det hevdes at Sverige har kommet mye lengre enn oss, fordi de har samtykkelov for å ha sex og dermed unngår voldtekter, så må jeg nesten trekke oppgitt på skuldrene. Sverige er et av verdens aller verste land når det gjelder voldtekter. Utenom Lesotho, ligger faktisk Sverige på verdenstoppen over anmeldte voldtekter per innbygger. De er en versensversting. Men har kommer lengre enn oss i likestilling? Det er ganske utrolig at noen kan hevde dette. Det må skyldes uvitenhet.

Hinderet mot å kunne domfelle i voldtektssaker, er jo ikke at kvinnen ikke har sagt ja, men at det ofte ikke finnes vitner og ord står mot ord. Det er vanskelig å se for seg at det vil bli større sjanser for at en overgriper dømmes fordi kvinnen hevder å ikke ha sagt ja, mens overgriperen fastholder at offeret sa ja.

Ellers fikk vi høre det rene kvinnepanelet i Dax18 hevde at det ikke er samme lønn for likt arbeid i Norge, menn eier større deler av private formuer, det er flere menn i bedriftsstyrer og kvinner står i mindre grad frem med ekspertuttalelser i mediene osv. Alt ble påstått uten at noen fikk ta til motmæle. Skal vi tro at mediene synes at norske kvinner må få lov til å stå frem helt uhindret med sine påstander om manglende likestilling på en dag som dette? Det er jo tross alt kvinnedagen, og det tar seg vel ikke ut at noen bestrider den ensidige fremstillingen av hvor langt det er igjen før vi har likestilling i Norge.

Men for en leser og seer fremstår det som utrolig ensidig det som presenteres av kvinner på 8. mars. Jeg tør påstå at svært mye av det som påstås, er rene misforståelser eller har en helt naturlig forklaring som ikke bunner i undertrykking av norske kvinner, men snarere er et resultat av kvinners egne valg og prioriteringer, eller har en helt naturlig, historisk forklaring.

Når det gjelder den såkalte ulike betalingen for likt arbeid, så har jeg ikke sett en eneste dokumentasjon på at det faktisk er tilfelle i Norge. Om en person i samme bedrift eller virksomhet har mer betalt enn en annen, har det gjennomgående helt naturlige forklaringer, som at den ene jobber mer overtid, har søkt på og fått en mer ansvarsfull stilling, eller har mer omfattende arbeidsoppgaver. På min siste arbeidsplass tjente de aller fleste kvinnene mere enn meg for samme arbeid fordi de fleste av dem hadde lengre utdanning enn meg. Men det ville ikke falle meg inn å påstå at jeg ble diskriminert fordi lektorer tjente mer enn meg selv om vi utførte akkurat det samme arbeidet.

At det viser seg at det generelt er flere menn som innehar stillinger eller har utdanning som gir høyere lønn, er selvsagt ikke et bevis på at menn tjener mer enn kvinner selv om de utfører samme arbeid. Som på min egen arbeidsplass, er grunnene helt andre enn at menn betales mer fordi de er menn, men har helt andre og logiske forklaringer!

Og når det påstås at det er manglende likestilling som er årsaken til at flere menn søker mer krevende og ansvarsfulle stillinger, så er det også en altfor enkelt påstand. Den medfører kun riktighet dersom det kan dokumenteres at like mange kvinner søker slike stillinger, men at de forbigås, og det er overhodet ikke tilfelle.

Faktum er at færre kvinner søker karrierer som krever at de ofrer familie og barn, og at kvinner i mye større grad enn menn prioriterer sitt liv utenom arbeidsplassen. Men skyldes det manglende likestilling og undertrykking av kvinner? Nei, selvfølgelig ikke. Det er en følge av kvinners egne prioriteringer, og om man vil finne en årsak, burde det være mye mer nærliggende å spørre om det kan skyldes flertallet av kvinnenes ønske om å ha omsorg for og prioritere sine barn og sin familie.

Og at kvinner kvier seg for å stille opp som eksperter i saker som diskuteres i offentligheten, skyldes selvsagt at de ikke ønsker det selv. Man kan vanskelig påstå at det er fordi de er undertrykt. Men dessverre er det et ikke uvesentlig trekk ved feminismen, at kvinner anser seg selv som ofre, i stedet for å glede seg over alt det kvinner har oppnådd i vårt samfunn.

En ting som slår meg, når jeg hører alle de kvinnene som hevder at det er dårlig likestilling i Norge, er at de helt mangler forståelse for at man må ta i betraktning at menn historisk sett har dominert kraftig i arbeidslivet, mens kvinners deltagelse i arbeidslivet har en relativt kort historie.

Og når noen bruker det faktum at menn eier større deler av norske formuer enn kvinner, kan de neppe ha skjønt at menn har hatt mange flere generasjoner på å bygge opp disse formuene enn kvinner. Det kan synes som om en del feminister krever at kvinner skal overta alt det som menn gjennom historien har tilkjempet seg, og glemmer at det kanskje ligger hardt arbeid og mange ofre gjennom flere generasjoner for å oppnå det mange menn har oppnådd.

Man ser det samme innen idrett, som også var et tema på kvinnedagen. Kvinner krever likestilling øyeblikkelig, og ser helt bort fra at mange av de godene som menn har oppnådd, har de måttet kjempe for i generasjoner. Norske kvinnelige fotballspillere mener f eks det er fryktelig urettferdig at de tjener mindre enn sine mannlige kolleger, og ser helt bort fra at fotball for menn har brukt mer enn et århundre på å bygge opp den populariteten de har i dag, og tilsvarende har brukt like lang tid på å skaffe seg en økonomi som tillater at de i dag kan ha ganske gode lønninger.

Og disse lønningene krever nå også kvinner å få, selv om kvinnefotballen fremdeles er langt mindre populær og genererer langt mindre inntekter enn herrefortballen. Men lønna skal de ha – i likestillingens navn. Alt annet vil i dere øyne være diskriminering. Men er det det? Er det ikke egentlig ganske rimelig at kvinnefotballen selv bør bygge opp sin popularitet og generere inntekter som gjør at de kan lønnes bedre? I mange tiår fikk ikke de mannlige fotballspillerne fem øre i lønn fordi det var forbudt å være profesjonelle i den norske amatøridretten. De hadde derfor fulle stillinger ved siden av idretten.

Og så har vi kvinnehelsen, som ifølge mediene er så grovt underprioritert i vårt samfunn. Igjen er det ingen som nevner et eneste ord om hva som er bakgrunnen for at kvinners helseproblemer historisk sett ikke er like høyt prioritert som menns. Men ser vi historisk på det, er altså kvinners inntreden i arbeidslivet av relativt ny dato. Det er ikke veldig mange tiår siden, så var det mennene som måtte ta belastningen med å arbeide i krevende yrker. Mens mødrene var hjemmeværende med barn.

Vi må vel ikke lengre tilbake enn til 1950-tallet for å finne denne fordelingen mellom kjønnene. Den gangen var det mennene som måtte ta de harde takene i yrkeslivet, mange måtte jobbe ute i all slags vær, få helsa ødelagt av kulde, stress og mange timer i tunge yrker.

Er det rart at mennene fikk ødelagt helsa og ble rammet av sykdommer som samfunnet måtte bøte på? Slitasjesykdommer, sviktende hjerte, forgiftninger, forfrysninger, høyt blodtrykk, generelt ødelagt helse osv. Og ja, faktisk er det menn som fremdeles er overtallige i de yrkene der folk dør. Bare i 2022 døde nærmere 30 menn i farlige yrker.

Når jeg leser om alle de døde mennene, kommer jeg i tanker om de siste årene da jeg var yrkesaktiv. Langs veien jeg kjørte, ble det gravd grøfter og skiftet ut vannrør, og arbeidet tok flere år. Arbeiderne var ute og slet i all slags vær, kulde, snø, vind og regn. Jeg så ikke en eneste kvinne der. Man kan jo spørre: Hvorfor krever ikke feministene 50 % kjønnsfordeling i farlige og svært belastende yrker der mannfolk dør på jobb?

Når jeg hører og leser om alle de tidligere ukjente kvinnesykdommene, preget av diffuse smerter og usikre diagnoser, som har oppstått de siste tiårene, så må jeg nesten spørre meg selv: Har kvinner egentlig vunnet noe på den såkalte «frigjøringen», der de både skal jobbe full dag og i tillegg føler stort ansvar for barn og hjem? Og fantes disse sykdommene i det hele tatt tidligere, da kvinnene var hjemmeværende med barna? Jeg kan ikke huske da jeg vokste opp at min mor og nabokonene hadde slike plager.

Og når feministene hevder at de er så undertrykt i dagens Norge og at likestillingen har kommet så kort, kan det være verdt å ta en titt på ansettelsene i store, viktige stillinger i samfunnet de siste årene: Norges bank – kvinne. NRK – kvinne. Redaktører – Kvinner i nesten alle de store riksavisene. Kommentatorer i de store riksavisene – svært mange kvinner. LO-leder  – kvinne. Partiledere: Høyre – kvinne. Venstre – kvinne. SV – snart kvinne. FrP – kvinne. KrF – kvinne.

Som man ser: Kvinnene dominerer stort i det offentlige Norge, innen politikk, arbeidsliv og medier. Når skal det trekkes frem? For moro skyld sjekket jeg VG, Norges største avis, for kjønnsbalansen her om dagen. Der sto det ikke en eneste artikkel skrevet av en mann den dagen. Og det er ikke uvanlig.

Vel, dette var bare et lite utvalg påstander som har blitt fremsatt i mediene i dag fra enkelte kvinner, helt uten motforestillinger og kommentarer. Det kan ikke herske mye tvil om at der menn dominerer innen det økonomiske Norge, så dominerer kvinner stort innen politikk, journalistikk, det offentlige kommentariatet og innenfor helsevesenet og utdanning.

Dessverre ser ikke kvinnene i det offentlige Norge hvor mye de dominerer, men har kun fokus på de områdene der de enda ikke har klart å fravriste mannens hans domene. Men det kommer snart, sann mine ord. Snart har vi et lovverk som vil føre til at kvinnene også overtar dominansen innen økonomi og bedriftsliv.

Enda en sint, eldre, hvit mann som har pushet 50, tenker kanskje noen. Vel, særlig sint er jeg ikke, heller relativt godslig og humoristiske, og jeg elsker kvinnene rundt meg. Men jeg opplever at kvinner flest er ganske fornøyd med sin tilværelse som mødre og familiekvinner selv om de jobber halvdag, ikke har store formuer, stillinger som adm. dir. eller er medlem av diverse styrer. Takke meg til at det fremdeles finnes kloke og omsorgsfulle kvinner!

De fleste kvinner kommer til kort når det gjelder å forstå gutters behov