Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Man ser oftere og oftere at den voksne generasjonen uttrykker sin lengsel etter fortidens oppvekstsvilkår, der det ikke fantes datateknologi eller mobiler og barna var ute og bygde hytter og lekte i gatene. Og den nye digitale verdenen avvises gjerne som en del av virkeligheten. Men er ikke den digitale verdenen likeså virkelig som litteratur, brevskriving, filmer og TV?
Det burde ikke være ukjent for noen at den eldre generasjonen er skeptisk til alle nyskapninger. Jeg er selv så gammel at jeg opplevde motstanden mot TV. Skeptikerne mente at TV ville ødelegge helt for familie-fellesskapet, og den verdifulle samtalen mellom voksne og barn ville helt forstumme fordi alle satt stumme foran TV’en.
Om det var samme skepsis mot radioen, vet jeg ikke, for da var jeg for ung, men det vil ikke overraske meg om skepsisen var like stor. For er det ikke svært typisk at alle har en tendens til å idyllisere verden slik den var da de selv vokste opp? Det er ikke uten grunn at det sies at «alt var bedre før». Svært mange er overbevist om at det er riktig. For ikke å snakke om at alle tror at været var bedre før, somrene hadde mer sol og badevær og vintrene var et eneste idyllisk «winter wonderland».
Jeg husker også da mobiltelefonene ble innført. Som lærer opplevde jeg at elevene var raske til å ta til seg den nye teknologien, mens enkelte eldre lærere kun hadde sterk mistenksomhet til nytten av mobiltelefoner og erklærte i lærerråd (som det het den gangen) at de aldri noensinne ville skaffe seg en mobiltelefon.
Nå tror jeg faktisk at de fleste av disse litt gammelmodige og forstokkede lærerne endret syn etter hvert og innså at det faktisk er svært nyttig å kunne ringe sin ektefelle når de står i butikken og har glemt pengene hjemme eller har gjort en avtale om å møtes og ektefellen ikke dukker opp.
Men er dette ikke en del av virkeligheten?
I gamle dager skrev vi brev til hverandre, vi så filmer på TV eller på kino og vi leste bøker. Jeg var en skikkelig lesehest i min barndom og min ungdom. Jeg satt ofte hjemme i timevis og leste bøker. Først var det Hjortefot og Hardy-guttene, senere ble det Morgan Kane og western-serier og lesingen gikk garantert på bekostning av hyttebygging og leking i gata vår. Men er det riktig å påstå at litteratur ikke er en del av virkeligheten, slik mange i dag påstår at den digitale verden ikke er en del av virkeligheten?
Og så var jeg en virkelig elsker av musikk, og siden vi bare hadde en radiokanal på den tiden, måtte jeg skaffe meg den musikken jeg likte ved å kjøpe vinylplater. Og jeg husker ofte at jeg ventet på at bussen til min far skulle komme dit vi bodde og jeg kunne spørre ham om å få ni kroner, som en singleplate den gangen kostet. Og slik fikk jeg etter hvert en ganske stor samling med Beatles-plater. Var ikke vinylplatene en del av virkeligheten? Hindret den oss i å bygge hytter og leke i gatene?
Teknologien utvikler seg stadig, og for de aller fleste av oss oppleves det som et enormt fremskritt. Da jeg var ung, hadde vi bøker, brevskriving og TV-serier, og ut over det brukte vi tiden til samvær med kamerater med kortspill, brettspill, bilbaner og hobbyjernbaner. I dag gjør de oppvoksende slekter dette i den digitale verden, og har helt sikkert like mye glede av deres aktivitet som det vi hadde.
Etter min mening gjør vi voksne en stor feil når vi ønsker oss at alt burde gå tilbake i tiden og innbiller oss at alt var bedre før. Selvsagt har den teknologiske utviklingen sine utfordringer, men å innbille seg at vi burde stanse den og at den utelukkende er ødeleggende får våre oppvoksende slekter er nærmest meningsløst.
Jeg har to døtre i puberteten og jeg kan se på nært hold alle de utrolige mulighetene som den moderne teknologien har å tilby dem. De kan f eks ha kontakt med sine venner døgnet rundt, og slipper å oppleve det som ofte skjedde i min ungdom: Fordi man var litt sent ute til det vanlige samlingsstedet, hadde vennegjengen dratt videre, og da var det helt umulig å få kontakt med dem, og man måtte dra slukøret hjem igjen.
For ikke å snakke om muligheten til å sende e-poster eller andre hurtige kommunikasjonsmuligheter. I «gamle dager» måtte man vente i dagevis, for ikke å si ukesvis på at et brev skulle komme frem og svaret bli returnert, men i vår tid får man ofte svar samme dag på en henvendelse. Et utrolig fremskritt, spør du meg.
Mine døtre har også utrolig mye glede at ulike typer spill, som jeg vil vurdere som svært utviklende og stimulerende for deres evner, og de elsker ulike serier som også er svært godt tilpasset unge mennesker. Jeg er utrolig glad på deres vegne at det har blitt utviklet både programvare og filmserier som er spesielt tilpasset unge mennesker.
Slikt fantes ikke da jeg var ung. Når jeg tenker tilbake, så var det kun TV-tilbud for barn og unge på lørdagen, og vi kunne se på «Vi på Saltkråkan», «Flipper», «Skippy» eller «Pippi Langstrømpe». I dag kan de unge velge mellom et stort antall tilbud og velge sine egne favoritter.
Det som kjennetegner vår moderne tid, er at våre unge har et langt større utvalg av hva de selv prioriterer, de kan ha kontakt med sine venner døgnet rundt, og de kan få trøst og medfølelse fra sine venner når de har opplevd noe vanskelig. Jeg ser akkurat det hos mine døtre, og er utrolig glad for at de har kontakt med sine støttespillere og venner hele døgnet.
Og i tillegg til det, har de oss foreldre som er klare til å snakke med dem, lytte til dem, og gi dem forståelse. I siste ende er det vi voksne som er de beste støttespillerne for våre barn, og den digitale verden er ikke noe hinder for å ha et nært forhold til sin mor og sin far. Det kommer helt an på oss voksne. Om vi er villig til å lytte, vil alltid de unge henvende seg til oss og søke støtte og råd. Den digitale verdenen vil aldri erstatte menneskelig kontakt – kun dersom de voksne ikke er villige til å lytte.
Det er opp til oss!