Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Over tusener av år fram til begynnelsen av 1800 tallet var levestandarden for verdens folk uendret. De fleste levde i ekstrem fattigdom. Omtrent 85% levde på mindre enn to dollar per dag. De siste to hundre årene har verden opplevd en enorm økonomisk vekst og i dag lever færre enn 10% på mindre enn to dollar per dag. Fra slutten av 1800 tallet har forventet levealder på verdens basis økt fra litt over 30 til 72 år i 2017. Mange studier viser at det er en sammenheng mellom økt levealder og økonomisk vekst.
Ingen forutså denne utviklingen på begynnelsen av 1800 tallet. Tvert imot mente mange at økonomisk vekst ville føre til befolkningsvekst som så ville oppveie for den økonomiske veksten med det resultatet at folk var dømt til et liv i fattigdom for alltid (den malthusianske felle). Malthusianerne tok heldigvis feil.
Et viktig spørsmål er hvordan denne enorme velstandsutviklingen kunne skje. Dette har opptatt meg i en årrekke og det er overraskende å oppdage at for mange synes dette å være et ikke-problem. De tar velstandsveksten for gitt og mener at det dreier seg om en selvgående prosess som er mer eller mindre uavhengig av institusjoner og samfunnsorganisering. For disse er ikke problemet forutsetningene for effektiv produksjon, men fordelingen av produksjonens goder. Økonomer som Karl Marx og John Stuart Mill var opptatt av fordelingen av goder og ikke produksjonen. John Maynard Keynes var heller ikke opptatt av mekanismene for selve produksjonen. Han mente at det er den samlede etterspørselen som driver produksjonen. Etter dette synet er velstandsøkning en automatisk prosess som delvis kan styres av staten gjennom å øke etterspørselen ved for eksempel å senke rentene, redusere skatter eller øke overføring av penger til folk. Keynes syn er fortsatt ledende blant mange økonomer og politikere.
Hvis problemet er fordelingen og ikke produksjonen av godene, er det vanskelig å forstå hvorfor det skulle ta menneskeheten tusener av år før levestandarden for folk flest tok av. Hvorfor skjedde dette først i Vest Europa på begynnelsen av 1800 tallet og ikke i Kina som var åsted for mange viktige oppfinnelser i middelalderen? Eller hvorfor førte ikke sivilisasjonens opprinnelse for 5000 år siden til rask og varig økning av levestandarden for folk flest? Eller hva med Romerriket?
Betingelsene for økonomisk vekst er i dag forholdsvis godt avklart, men dessverre ukjent for de fleste. Det er dokumentert teoretisk og empirisk at velstand følger av arbeidsdeling, komparative fordeler, byttehandel mot profitt basert på et sunt pengesystem og privat eiendom, samt innovasjoner. Økonomen Joseph Schumpeter skilte mellom oppfinnelser (invensjoner) og innovasjoner og forklarte at innovasjoner er profitable oppfinnelser. Det betyr at innovasjoner er umulige utenfor et fritt marked bestående av uavhengige aktører som interagerer på frivillig basis.
Staten har over lang tid grepet inn med reguleringer som hemmer betingelsene for økonomisk vekst. Det kommer av at staten per definisjon har monopol på vold. Dette voldsmonopolet er ettertraktet av mange aktører som ønsker å unngå konkurransen på det frie markedet. Vi ser at staten på mange områder er kapret av sterke private økonomiske krefter som dreier statlige reguleringer til egen fordel. Dette ble særlig tydelig under coronapandemien hvor Big Pharma sikret seg hastegodkjenning av vaksinene uten å risikere ansvar for eventuelle bivirkninger. Det er også velkjent at store multinasjonale firmaer som Amazon og Ikea tjente mye penger på nedstengningene. Vi ser det samme i forbindelse med det grønne skiftet hvor vindmølleindustrien sikrer seg store subsidier. Samarbeidet mellom stat, industri og media har tiltatt i betydelig grad på bekostning av befolkningen, og det bedrives en kamp mot «desinformasjon» på bekostning av ytringsfriheten som svekkes fra dag til dag.
Jeg tror at et monopol på vold er det verste som kan ramme sivilsamfunnet. I opplysningstiden var man klar over problemet med voldsmonopol og prøvde å konstruere en maktfordeling mellom lovgivende, utøvende og dømmende makt. Dette prosjektet viser seg nå å ha vært mislykket, og kanskje var det utopisk fra starten av.
Mange så på demokratiske valg som en mekanisme for å begrense voldsmonopolets spillerom ved at det sørger for at staten må stå til ansvar for velgerne. Etter at verden gikk over til fiatpenger («papirpenger») er dette heller ikke lenger tilfellet. Staten er ikke avhengig av velgernes tåleevne for beskatning, men kan trykke opp penger eller selge gjeld til for eksempel sentralbankene. Dette fører til inflasjon, men kostnaden ved denne politikken rammer først og fremst fremtidige generasjoner.
Det hevdes at første og andre verdenskrig ville vært umulige uten fiatpenger da velgerne ikke ville ha gått med på å finansiere krigene med betydelig økte skatter dersom gullstandarden var beholdt. Empiriske studier viser at velgerne ikke lenger har innflytelse på den politikken som føres. Demokratiske valg som under gullstandarden hadde en viss disiplinerende innflytelse på voldsmonopolet, har mistet sin funksjon.
Den administrative staten har blitt arrogant og overkjører kritikk den ikke liker. Håndteringen av coronapandemien er et eksempel på det. Empiriske studier viser at nedstengninger mislyktes i å redusere smittespredningen og dødeligheten. Vaksinene har også vist tvilsom effekt på smittespredning og reduksjon av dødelighet. Men om ikke myndighetene lyktes i å slå ned viruset så har de hatt betydelig større suksess når det gjelder å slå ned på kritiske røster. Det er monopol på vold som gjør det mulig å tauslegge kritikere.
Monopol bidrar av nødvendighet ikke til økonomisk vekst som er avhengig av frie, uavhengige aktører. Monopol er ikke innovative da dette krever konkurranse mellom uavhengige aktører hvilket per definisjon er utelukket for monopol. Monopol forbruker kapital og er derfor veksthemmende. Stakeholder kapitalisme innebærer en tendens for monopolisering med redusert vekst til følge. Monopolkapitalistene sikrer seg rikdom på bekostning av resten av samfunnet.
Det er en fordel for tilhengerne av stakeholderkapitalisme at økonomisk vekst oppfattes som en automatisk prosess. Det gjør det lettere å innføre reguleringer og subsidier som er veksthemmende, men til fordel for sterke økonomiske krefter. For mange sosialister og marxister er vekst en automatisk prosess. De er dermed paradoksalt monopolkapitalismens nyttige idioter. Dette kan være en grunn til det økende samarbeidet mellom media, stat og sterke private krefter. Media er som kjent venstreorientert.
Det er sørgelige at mange mener at det må være et monopol på vold og at mange mener at økonomisk vekst er en automatisk prosess. Denne kombinasjonen er neppe bærekraftig og det er trolig uunngåelig at en samfunnskollaps vil skje. Det beroligende er at det meste av kapitalen ikke nødvendigvis vil gå tapt under en kollaps og at det raskt vil kunne oppstå nye institusjoner uten monopol på vold. Effektiv koordinering av økonomisk interaksjon vil igjen kunne dannes basert på sunne pengemekanismer og privat eiendom.