Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Det måtte en pyroman i nabolaget til før Storting og regjering åpnet opp for å høyne vår felles forsikringspremie. I lang tid har det vært et misforhold mellom årlig forsikringspremie og de verdiene man ønsker å forsikre. Sånn kan det ikke fortsette.

Forsvarskommisjonen har nylig lagt fram sin rapport, og det tegnes et dystert bilde av det norske Forsvaret. Det er for lite av alt, og det som er fungerer heller ikke som det skal. I etterkant av kommisjonens framlegging er det få tegn til selvransakelse hos stortingspolitikerne. Eksemplene har imidlertid vært mange på at tingenes tilstand i Forsvaret slett ikke er bra.

Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet satt med regjeringsmakta i perioden 2005 til 2013. Disse 8 åra lå forsvarsbudsjettets andel av BNP på mellom 1,4 og 1,6 prosent. Det var i denne perioden, nærmere bestemt i 2008, man vedtok å legge ned marinebasen Olavsvern i Tromsø. Logistikken i Sjøforsvaret skulle over på kjøl. Basen ble solgt for småpenger til private investorer.

I 2008 uttalte generalinspektør for Hæren, Robert Mood, at den norske Hæren har blitt så liten at den kun kan forsvare én bydel i Oslo.

Opposisjonen på Stortinget krevde mer penger til Forsvaret, og pekte på at alle signalene fra alle deler av Forsvaret tydet på en grov underfinansiering. Forsvarsministeren, Anne-Grete Strøm-Erichsen (AP), avviste kravene og sa at Forsvaret har nok å rutte med.

I 2023 gjentar Robert Mood sin uttalelse fra 2008.

De borgelige partiene vant stortingsvalget i 2013. Høyre og Fremskrittspartiet fant sammen i regjering. Seinere ble også Venstre og Kristelig folkeparti en del av Solberg-regjeringen.

På NATO-toppmøtet i Wales i 2014 forpliktet Norge seg til å bruke 2 prosent av BNP på forsvar innen 2024. Så kan man selvsagt mene mye om hvor fornuftig det er å styre etter et prosentmål i bevilgningene til Forsvaret. Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) peker på utfordringer knyttet til dette i et notat fra 2020.

Faktum er likevel at Norge er bundet av vedtaket fra Wales i 2014.

På Solberg-regjeringens vakt fra 2013 til 2021 var forsvarsbudsjettets andel av BNP på mellom 1,4 og 2,0 prosent. Bevilgningene til forsvar gikk opp, selv om det kun var i 2020 man var oppe og nikket på 2,0 prosent. Forsvaret er i denne perioden preget av reformer og ulike innsparingstiltak som det må være legitimt å stille spørsmålstegn ved:

• Ordning for militært tilsatte (OMT) ble vedtatt i Stortinget i 2015. Man ønsket en tilpasning til andre NATO-lands befalsordninger, og samtidig sørge for at ansatte stod lenger i stilling. Stillinger ble justert ned i grad, og man sparte følgelig lønnskostnader. Med OMT fikk man offiserer og spesialister. Enhetsbefalsordningen var med dette avviklet.

• I 2016 vedtok Solberg-regjeringen å konkurranseutsette reinholdet i Forsvaret. Tapte pensjoner og økt arbeidsmengde for reinholderne ble konsekvensen. Klagene på reinholdet har vært mange.

• I 2018 vurderte man mulighetene for å låne eller lease nye stridsvogner. Man landet på at en slik løsning ikke var realistisk.

Jeg har ikke kompetanse til å vurdere om det er fornuftig at stridsvogner er en del av framtidas norske hær. Gitt at det er fornuftig, noe stortingspolitikerne åpenbart mente i 2018, har jeg store problemer med å se at lån eller leasing er en ideell løsning. Når stilte man seg så pass dårlig at man ikke kunne finansiere dette over budsjettene?

I denne sammenhengen bør det nevnes at Forsvarsdepartementet (FD) i 2001 inngikk kontrakt med Nederland om kjøp av 52 brukte Leopard 2 stridsvogner. Det er de samme stridsvognene Hæren opererer i dag. Vognene er produsert tidlig på 1980-tallet, og det er utfordrende å drive vedlikehold på så gammelt materiell. Dette er vogner som nabo og nå NATO-alliert Finland har stående på museum.

• I 2019 la daværende forsvarssjef Haakon Bruun-Hanssen fram sitt fagmilitære råd. Fire alternativer tilpasset ulike ambisjonsnivåer ble presentert for politikerne. Alternativ A var det forsvarssjefen beskrev som en robust løsning. Alternativ D ble regnet som et minimum.

Med fasiten i hånda vet vi i dag at valget falt på et alternativ D-. 5 år etter Russlands okkupasjon av Krim, og kun måneder etter forliset til KNM Helge Ingstad, velger politikerne på Stortinget å gå for minimumsløsninger.

• I juni 2021 uttalte forsvarsminister Frank Bakke-Jensen at regjeringen ville ha markedspris på utleie av forsvarsboliger. Man ønsket ikke å ødelegge for det lokale leiemarkedet gjennom å subsidiere forsvarsboligene. Hensikten var ikke å skulle spare penger, sa man den gangen.

Denne lista er på ingen måte uttømmende, men illustrerer noe av politikernes gjøren og laden de siste åra.

I juni 2023 legger forsvarssjef Eirik Kristoffersen fram sitt fagmilitære råd. Seinere samme måned presenteres arbeidet til Totalberedskapskommisjonen. Med rapportene fra Forsvarskommisjonen, Totalberedskapskommisjonen og forsvarssjefens fagmilitære råd, har Storting og regjering fått tilstrekkelig med lektyre til å stake ut en ny kurs for Forsvaret. Det er på tide å trekke hodet opp av sanda, og stikke fingeren i jorda.

Det er en mager trøst når statsminister Jonas Gahr Støre uttaler at Norge er det NATO-landet som etter USA bruker mest penger på forsvar per innbygger. Med Forsvarskommisjonens rapport friskt i minne burde man i så fall se nøye på hvordan disse pengene er brukt. Har man fått valuta for pengene?

Til tross for utredninger og kvalitetssikring knyttet til materiellanskaffelser i Forsvaret, har man altfor ofte endt opp med materiell som ikke holder mål. Hvor godt kjøp var egentlig Nansen-klasse fregattene? Kjøpte man kvantitet framfor kvalitet? Investeringen i de spanske fregattene var i alle fall så pass dårlig at Sjøforsvaret i 2023 ønsker å skrote de 4 gjenværende skrogene og anskaffe 6 nye fregatter.

NH90 maritime helikoptre til marinen og kystvakta var aldri i nærheten av å levere den operativiteten man hadde lagt til grunn. I stedet ble det en årelang oppøving og utprøving, høring i Stortinget og krasse tilbakemeldinger fra Riksrevisjonen, før nåværende regjering omsider satte foten ned. Hvor mange kroner og hvor mye personell som har gått tapt i denne prosessen, er det trolig ingen som kan redegjøre for.

Med viten og vilje har skiftende regjeringer og stortingspolitikere sørget for en kronisk underfinansiering av Forsvaret.

Det er trolig ingen politiske partier som vil tape et valg ved å kutte en milliard eller to i forsvarsbudsjettet. Ei heller er det noen sikker vinneroppskrift å bevilge en milliard eller to ekstra.

Det må i tida framover, og nokså umiddelbart, satses tungt på materiell og personell i Forsvaret. Gammelt og slitt materiell må erstattes med nytt, reservedelslagrene må fylles opp og det må være tilstrekkelig med personell til å drifte og vedlikeholde.

Det må i større grad gjøres anskaffelser av hyllevarer. Egne fikse kravspesifikasjoner kan skrotes der andre lands løsninger er fullgode.

Insentivene for et langt arbeidsforhold i Forsvaret må styrkes, snarere enn stadig å bli presset. Det må vises i praktisk politikk at personellet faktisk er Forsvarets viktigste ressurs.

Politikerne må legge tiår med naivitet og tannløyse til side. Forsvaret må rustes i kvalitet og kvantitet til et veldimensjonert og troverdig forsvar. Som Forsvarskommisjonen påpeker, dette vil koste. Er det noe land som har rygg til å bære denne kostnaden må det være Norge.

Det er fristende å låne noen ord fra programleder Thomas Felberg i NRK-programmet ”Tidsbonanza”, og spørre stortingspolitikerne: Et veldimensjonert og troverdig forsvar. Hot or not?