Folk begynner å få Pride opp i halsen

Avatar photo
Helge Lurås
Ansvarlig redaktør
Publisert 7. juni 2023 | 19:47

Dette er en kommentar.

Kampen som har stått for homofile og lesbiskes rettigheter har vært viktig og nødvendig. At slik praksis var ulovlig helt frem til 1972, forteller sitt om stigmaet. At andre varianter av seksuell legning og «kjønnsidentitet» også får mer alminnelig aksept, er også bra. Det inkluderer mennesker som er ukomfortable med sitt biologiske kjønn.

Men spørsmålet er virkemidlene for å fremme denne aksepten. Med tanke på hvor langt vi allerede har kommet i Norge når det gjelder aksept for annen legning, har det virkelig noe positivt for seg å skulle flagge med Pride-flagg på skoler, offentlige bygninger og fylle side opp og ned i media om «Pride-måneden»?

Jeg tror ikke det.

På sosiale medier og i kommentarfelt ser man motviljen øke på. Og det er ikke bare fra innvandrere som kommer fra mer homofobe kulturer at sinnet og forakten gir seg uttrykk over Pride, det gjelder også hos etniske nordmenn.

Mye av denne motviljen og endog hærverket viser nettopp hvorfor aktivismen for Pride er viktig, sies det. Og det er selvfølgelig riktig at det er fra de med minst toleranse at motreaksjonene er sterkest. Men det følger likevel ikke at det smarteste man kan gjøre er å presse Pride gjennom med enda større standhaftighet. Det kan tvert imot føre til enda større motkraft, og til at de som ellers ville vært nøytrale faller ned i leiren med fordommer og aggresjon.

Metastudier tyder på at omtrent 1-5% av voksne menn og 1-3% av voksne kvinner identifiserer seg som homofile, lesbiske eller biseksuelle.

Når det gjelder personer med kjønnsdysfori, altså mennesker som opplever at de er noe annet enn sitt biologiske kjønn, dreier det seg trolig om mindre enn 1:30.000. At det i disse dager hvor transideologien nærmest fremmes som en naturlig forklaring på alle identitetsubehag for de unge, synes å være flere, endrer ikke på det. Vi snakker om en svært liten gruppe, og vi snakker om en psykologisk forstyrrelse. Det er knapt noe å «feire» som sådan.

Det er mange grupper i samfunnet som har det mindre enn bra. Folk med fysisk funksjonshemming, for eksempel. De blir av mange heller ikke fullt ut akseptert. Men de har likevel ingen slik massiv feiring og påtrykk og flagging på offentlige bygg og skoler på sine vegne. Pride har blitt noe helt spesielt.

Les også: Politifolk reagerer mot etatens «Pride-glorifisering»

Det er i ferd med å utvikle seg en polarisering rundt Pride hvor det blir en del av kulturkampen. I USA har det blitt et dilemma med aktualitet innen business. Bruk av transmodeller og moralsk posering på vegne av Pride, slår nå tilbake i form av boikott fra høyresiden. Tidligere var det venstresiden som maktet å mobilisere boikott for det motsatte. I Norge har Thon Hotels nå fått fokus rettet på seg for å sette ned foten for Pride-flagg ved sine hoteller. Det gikk under 24 timer før de følte seg tvunget til å snu.

At lesbiske, homofile og de uendelig få reelle transpersonene skal bli objekt for en slik kulturkamp, vil neppe tjene deres sak. Reell aksept skjer når vi kommer dit at fenomene ikke lenger er like bemerkelsesverdig og oppsiktsvekkende. Det er det som burde være målet deres. At vi simpelthen skal trekke på skuldrene over de med en annen enne heterofil legning.

Det er derfor på overtid at Pride-markeringene roes ned. Det har gått for langt. Det er ingen grunn til å flagge for Pride på norske skoler. Elevene har masse eksponering som det er på TikTok og andre kanaler og det finnes plenty med miljøer for norsk ungdom med disse tilbøyelighetene. Slik det også gjør for voksne.

Legning og seksualitet er en privatsak og folk må få gjøre som de vil. Det er ikke statens oppgave å tre en viss type seksualitetspraksis ned over hodene på folk. Statens jobb er å la den forbli lovlig og slå ned på aktiv trakassering.

Dit har vi allerede kommet, og vel så det. At det finnes innvandrermiljøer hvor man «henger igjen», vil neppe påvirkes positivt av å flagge på barnas skoler heller. Her må det nok mer subtile virkemidler og mer generell bedring i integrering til. Å frata moskeene statsstøtte er et slikt mulig tiltak.

For oss øvrige, tror jeg toleransen for LHBTQ+ fenomenen vil utvikle seg langt bedre om vi simpelhen normaliserer det ved å ikke lage et så fordømt stort nummer ut av folks legning og seksualitet.

Det er mer enn nok Pride nå.

Setter du pris på denne artikkelen? iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

mest lest