Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Trenger vi pedagogiske forskere som forsker i mange år for å «oppdage selvfølgeligheter»? Gjennom mine 40 år som lærer i norsk skole har jeg hatt mange opplevelser med pedagogiske forskere. Og det har slått meg igjen og igjen hvor fjernt de virker fra skolens virkelighet.

I en artikkel i VG, forteller pedagogisk forsker, Professor Thomas Nordahl, at forskjellen mellom norske elever øker jo eldre elevene blir. Og ikke minst, så presenteres det som en skremmende nyhet, at elevenes prestasjoner og resultater i skolen, har sammenheng med foreldrenes utdanningsnivå.

Og dette synes han er fryktelig urettferdig.

– Vi ser ut til å ha en grunnskole der det er en klar fordel å ha de rette foreldrene, sier Nordahl, som er professor og leder for Senter for praksisrettet utdanningsforskning ved Høgskolen i Innlandet.

– Er måten vi driver skolen på egentlig rettferdig? sprø Nordahl.

Og Marius Chramer, utvalgsleder i Foreldreutvalget for grunnskoleopplæring (FUG) følger opp med påstanden: «Vi kan ikke være bekjent av å ha en skole og et samfunn som har denne typen forskjeller.»

Det er da jeg stiller spørsmålet: Bør vi lage en skole som fører til at alle elever får karakteren fem i alle fag? Da må vel disse herrene mene at skolen vår er fullkomment rettferdig og har klart å utjevne alle forskjeller mellom elevene.

Men er dette virkelig målet med norsk skole? At alle skal være «like flinke» og få de samme karakterene, slik at samfunnet oppfyller målsetningen om å utjevne alle forskjeller? Og er det i det hele tatt mulig å utjevne alle forskjeller mellom elevene?

Det professor Nordahls undersøkelse viser, er noe som er en selvfølgelighet for de aller fleste lærere. At det er sammenheng mellom foreldrenes bakgrunn og skolegang og elevenes prestasjoner på skolen, er noe en lærer oppdager etter få måneder i jobben som lærer.

Gjennom en stor mengde samtaler med foreldre gjennom 40 år, har jeg fått høre dem fortelle om hvor mye deres avkom ligner på dem selv da de selv gikk på skolen. Det ble veldig tidlig åpenbart for meg som nyutdannet lærer, at elevene arver svært mye fra sine foreldre hva angår både faglige evner og interesse for teoretisk kunnskap.

Og de arver ikke bare evner, men de arver også en familiekultur, der det legges vekt på egenskaper, interesser og oppfølging på områder som ligger i familiens kultur.

Hva med det store norske stjerneskuddet innen fotball, Erling Braut Haaland, som går sin seiersgang i forballeverdenen, og åpenbart at lagt til side all annen utdanning for å rendyrke sine enorme egenskaper som fotballspiller. For de fleste er det vel ganske åpenbart at han har arvet både sin fysikk, sine ferdigheter og sine forballevner fra sin far, som også var en fantastisk fotballspiller. (Jeg vet ikke noe om morens bakgrunn).

Og da kan man jo spørre: Er det urettferdig overfor andre ungdommer at Braut Haaland har den faren han er født med og at han har arvet farens egenskaper?

På samme måten er det med elever i skoleverdenen. Det er særdeles søkt å påstå at det er urettferdig at elever med gode evner for akademiske fag er født inn i en familie hvor slike egenskaper verdsettes, støttes og bygges opp om.

Eller at andre elever er født inn i familier med håndverkere, der akademiske evner aldri har vært utpregede eller verdsatt, men der familieverdien er at avkommet skal få seg en god håndverksutdanning og et yrkesfag de kan leve godt av gjennom hele sitt liv.

Og et annet spørsmål: Trenger virkelig samfunnet at alle unge utdanner seg innen akademiske fag? Hvordan vil de da gå med veiutbygging, husbygging, rørleggerfaget, elektrikerfaget osv?

Sannheten er at vi er helt avhengig av at våre unge velger mellom alle typer utdanning. Det bør aldri bli noe mål at alle skal bli akademikere og få femmere i norsk og samfunnsfag i skolen.

Og hvordan i all verden skulle vi skape en slik «rettferdig skole» der alle får like gode resultater i teorifag? Den eneste måten å gjøre det, er vel den metoden norsk skolevesen har vært inne på i flere tiår allerede: Å senke nivået, slik at alle presterer like godt. Med det resultatet at alle blir like middelmådige.

Vi trenger en skole som faktisk skiller ut elever som passer best til å ta akademisk utdanning mens andre passer best til å ta en yrkesutdanning. Og det er ikke noen urettferdighet i at noen har evner på noen områder enn andre. Og det bør aldri bli noe mål at alle elever skal prestere på skolen på samme nivå.

Skolen skal lære elevene opp til å innse hvor de har sine styrker, og la det avgjøre deres videre utdanning og yrkesvalg. Det bør aldri bli noe mål at alle skal prestere like godt i teoretiske fag. Samfunnet trenger det ikke og den enkelte elev trenger det ikke.

I stedet bør vi fremsnakke yrkesfagene! Alle kan ikke bli leger, tannleger, ingeniører, psykologer og prester.