Det er i NRK Ytring den ramsalte kritikken fra filosofi- og psykologstudent Adam Njå kommer frem.

Den er utypisk for et innlegg på NRK å være.

Njå startet slik:

«For et par uker siden ble min 63 år gamle far slått ned av to unge somaliske menn. Han hadde gitt deres yngre bror tilsnakk for å kaste stein på vinduet hans, og så hadde de kommet for å hevne seg.

Den ene hadde snakket til han, og så slo den andre til han bakfra. Det resulterte i en blåveis og en politianmeldelse. Min gamle arbeiderklassefar ble slått ned utenfor sitt eget hjem.

Min arabiske innvandrerfar, vel å merke, bor på Lindeberg, har ikke utdannelse, arbeider i Posten og har ødelagt skulderen sin med å løfte pakker i over 30 år.»

Da hans far startet var det var det bedre arbeidsbetingelser, flere faste ansatte, og det var mange norske kollegaer som jobbet der. «Nå er det bare utlendinger på gulvet. Mange kjenner ikke sine rettigheter, forblir ringevikar på heltid og er ikke vant til å kunne stille krav.»

Om oppvekstmiljøene i deler av Norge skriver han dette:

«Det vokser frem gjengmiljøer og unge gutter med pistol. Klaner, hevn og sexisme. Min lillesøster sier at hun ofte blir spurt av gutter om hun er jomfru. Hun forteller at gutter snakker om «horete» norske jenter de skal ha det gøy med, før de finner et «wifey-emne», altså konemateriale med samme bakgrunn.»

«Det er mange barnevernssaker, læringsvansker og urolige klasserom. Noen ble skutt rett utenfor huset til pappa.»

Hans far var glødende kommunist i sin ungdom og stemte Arbeiderpartiet. Nå blir han angivelig «mer og mer konservativ». Han føler seg som arbeider – og mann – sett ned på.

«Venstresiden har sviktet min far og arbeidere som han. Det nye venstre har blitt partier for statsansatte, prateklassen og omsorgsarbeidere. Så progressive at de helt uten å merke det har gått fra arbeiderklassen, mens de ser ned på alle som er igjen for at de ikke lærer seg de «riktige» verdiene fort nok,» skriver Njå.

I stedet for å inkludere både innvandrere og arbeiderklassens demokratiske stemme, har det nye venstre ført ensidige, idealistiske kampanjer etter boken til de rettroende med utdannelse. Heltrealistiske innvendinger fra arbeiderklassen, som ikke passer inn i statsviternes modeller, blir systematisk undertrykt.

Innvandring er bare et eksempel. «Mange utlendinger kommer med en tredjeverden-mentalitet, basert på å gi tjenester til familie, lav tillit til staten og lav aksept for norske verdier. Det er det samme hjemme i Marokko», sier min far.

Njå mener der er åpenbart at innvandrere tar med seg sin kultur fra land med «dårligere rettsvesen, klanbasert sosiale strukturer, gjennomgående korrupsjon og æreskultur.»

Verdier som åpenbart kolliderer med norske, ignoreres av venstresiden i et forsøk på å være tolerante. 

For den progressive venstresiden av «statsansatte, prateklassen og omsorgsarbeidere» rammes ikke selv av problemene. De bor ikke i de innvandrertette områdene. 

Den progressive «prateklassen bor i Ullevål hageby», mens arbeiderklassen bør i Groruddalen.

Njå mener det har «blitt nærmest umulig å føre en saklig samtale om innvandring, kjønn, verdier og tradisjon. Venstresiden har marsjert med fanen om at alle skal med, dysset ned andre synspunkter og lekt moralpoliti til den grad at mange nå ikke tør å si hva de mener.»

Helt uten å stille seg det enkle spørsmålet: Nøyaktig hvor i befolkningen er det vi finner de mest «utdaterte», tradisjonelle og politisk ukorrekte meningene? Hvorpå svaret ganske enkelt er at det er hos arbeiderklassen og innvandrere. De samme gruppene som venstresiden opprinnelig kjempet for.

Når den nye venstresiden med myk makt forsøker å reformere samfunnet gjennom skam, selvsensur, pekefingre og tiltak, for å tvinge voksne mennesker til å dele den øvre middelklasses meninger, vil dette rimeligvis produsere en viss bitterhet.

Ingen liker å bli snakket ned til, og enda færre liker å bli snakket stygt om. Spesielt når de påstått riktige meningene først og fremst støtter opp under makten til vårt nye kommentator-borgerskap, politiske aristokrati og det stadig økende byråkratiske «presteskap».

Men meningen blir ikke borte selv om de blir undertrykt, skriver studenten. «Snarere tvert imot vokser de seg til store, bitre hauger som lengter etter dagens lys. Meninger som ekskluderes fra vår demokratiske dialog, under påskudd av å forsvare demokratiet.»

Så spørs det om prateklassen tar kronikken til seg.