Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Noen ganger opplever vi mennesker virkeligheten så forskjellig, at man lurer på om vi befinner oss i samme verden. Linn Isabel Eielsen, forfatter, illustratør, skuespiller, tegneserieskaper og musiker beskriver en verden i NRK som minner meg om den verdenen mine foreldre eller besteforeldre vokste opp i. Vet hun ikke at det norske samfunnet har endret seg voldsomt på viktige områder de siste tiårene?
Lill Isabel Eielsens ytring er et svar på kronikken«Menn i dameland» skrevet av den mannlige psykologistudenten Adam Njå.
Les også: Psykologistudent mener menn er veldig annerledes enn kvinner
Eielsen startet friskt med å erklære at «vi» ikke trenger menn, men vil ha dem likevel. Javel? Jeg lurer veldig på hvem disse «vi» er. Alle kvinner i min verden tror jeg vil si at de trenger menn. Både som kjæreste, venn, kollega, samtalepartner eller sexpartner. Jeg mistenker at disse «vi» som hører til i Eilesens verden, må dreie seg om en ørliten klikk av feminister som er seg selv nok.
Og så tror jeg vi alle i samfunnet skal være glade for at vi har menn som er villig til å ta på seg de tyngste, mest utsatte og slitsomme fysiske jobbene i samfunnet, som f eks bygningsarbeidere, veiarbeidere, taktekkere, stillasemontører osv. I disse yrkene dør det over 40 mennesker hvert år i arbeidsulykker, og kvinne-andelen i disse yrkene er omtrent ikke-eksisterende. I 2016 døde 43 menn og 2 kvinner i arbeidsulykker.
Eielsen kommer stadig tilbake til at det er patriarkatet som har skapt samfunnet vårt, og mener åpenbart at ingenting har endret seg etter at kvinnene gjorde sitt inntog i yrkeslivet i politikken og i mediene.
Hun påstår f eks helt kategorisk at «Skolesystemet vårt er ikke feminisert. Både skolesystemet og akademia ligner seg selv fra gammelt av.»
Og hvordan begrunner hun dette? Ikke med et eneste argument. Det er nesten sjokkerende at en oppegående ung kvinne ikke har klart å oppdage at skolen har endret seg radikalt siden «patriarkatet» var det dominerende. Kvinner har gjort sitt inntog i skolen, og mennene har i stor grad forsvunnet ut, og samtidig har skolepolitikerne endret skolen i en retning som jenter profiterer stort på.
Kort sagt har skolen blitt mer teoretisk, det har blitt mer stillesitting, mindre fysisk aktivitet, større vekt på å ta ansvaret for egen læring, lærerens bidrag er ofte å dele ut lange, tettskrevne ukeplaner, og alt dette favoriserer veloppdragne og leseflinke jenter. Guttene, som gjennomgående er mer fysisk urolige, ikke like ansvarsfulle, trenger at læreren strukturerer lærestoffet for dem og gjerne må ha mye større variasjon for å trives, er svakere lesere taper stor på denne omleggingen av skolen.
Jeg tør påstå at norsk skolevesen i dag er skapt av matriarkatet. Og det skyldes ikke kun at kvinnene er i stort flertall i skoleverdenen, men at også de mennene som har styrt skolepolitikken de siste tiårene, har bygget på feminine verdier.
Resultatet av denne skolepolitikken, er at guttene gjør det dårligere, og flere av dem faller ut i løpet av skoleløpet, og kvinnene kommer i flertall i akademiske utdanning innen stadig flere yrker. Fortsetter denne utviklingen, vil vi nesten ikke lengre ha mannlige psykologer, tannleger, leger, advokater, prester osv.
Og det pussige er at der det anses som et stort problem når kvinner er dårlig representert på et område, og det settes inn tiltak for å hjelpe frem kvinnene, har visst kvinner som Eielsen bare et skuldertrekk til overs når guttene sakker akterut, og påstår ganske enkelt at det er fordi jentene er flinkere til å utnytte systemet slik det er.
«Det er ikke kvinnen sin feil at hun endte opp med å komme best ut av det da hun endelig fikk skolegang, lenge etter mannen.»
Det burde være en kjent sak for alle som følger med i mediene og samfunnsdebatten, at gutter og menn kommer svært dårlig ut på alle negative statistikker, som f eks selvmord, kriminalitet, innsatte i fengsel, frafall i skoleverket, dårlig psykisk helse, dødsulykker, osv. Men det slår meg at Eilesen helt synes å mangle innlevelse med disse guttene og mennene som faller utenfor, dør og lider av dårlig psykisk helse.
For hva er hennes svar på dette? Jo det er at det er vår egen skyld. Det er vi menn som har skapt dette samfunnet – altså patriarkatet. Og så skjønner hun ikke at samfunnet har endret seg radikalt de siste tiårene, der stadig mer feminine verdier dominerer samfunnet.
Det er i det hele tatt veldig typisk for de mer «militante feministene» at de fraskriver seg ethvert medansvar for å legge til rette for at også gutter kan lykkes bedre. Samfunnet har i flere tiår løftet kvinner frem på mange måter for at de skal lykkes bedre, gjennom kvotering, prioritering og framsnakking og endringer, men når det nå viser seg at dette kanskje kan ha gått på bekostning av guttene, burde vi ikke forvente at også kvinnene bryr seg om dette?
Det er nedslående å se at enkelte feminister helt ser ut til å mangle medfølelse. Jeg må nesten si at ytringer som Linn Isabel Eielsens, oser av maskuline verdier. Noen kvinner har faktisk fått mere mannlige verdier enn det de fleste menn selv har.
Det er ganske typisk for Eielsens kronikk at hun er veldig opptatt av å påpeke at det ikke er kvinnens skyld dersom gutter og menn opplever ting som vanskelig. Da jeg leste den kronikken Eielsens ytring er et svar på, «Menn i dameland» skrevet av den mannlige psykologistudenten Adam Njå, kan jeg ikke si jeg la merke til en eneste gang at Njå påstår at det er kvinnens skyld at verden har blitt som den er.
Han beskriver tvert imot en verden der de feminine verdiene har blitt mer fremherskende, og det er vel en ganske naturlig utvikling, når kvinnene etter hvert tar del i det offentlige liv i større og større grad. Og jeg mener at vi menn gjennomgående har vært svært imøtegående overfor kvinners deltagelse, og f eks har alle politiske partier egne kvinneutvalg som utelukkende jobber med «kvinnesaker» og jeg tør påstå at de har stor gjennomslagskraft. Finnes det noen slike mannsutvalg? Tror ikke det.
Eielsen har en egen evne til å snu Njå sine meninger på hodet for å få dem til å høres urimelige ut: «Det kan ikke være et krav at kvinnen skal være sosialt og økonomisk hjelpeløs, for at mannen skal føle seg nødvendig, skriver replikkforfatteren.» Dette er jo en forvrengt karikatur av Njås uttalelser. Han har da overhodet ikke ønsket noe slikt. Men det viser hvor lite Eielsen egentlig har skjønt av Njås beskrivelser.
Og Eielsen kommer stadig tilbake til hvem sin feil ting er: «Det er ikke kvinnen sin feil at mannen ikke tør å snakke om følelser. Dette er et resultat av århundrer av patriarkatet.» Igjen: Jeg kan ikke se at Njå hevder dette noe sted, men han beskriver en rolle som nok har tynget mange menn, og hvem som i utgangspunktet krevde av menn at de skal være tause og tøffe, kan man jo diskutere. Jeg vil anta at kvinnene hadde sin rike andel i å ville ha tøffe gutter og menn. Hvor mange kvinner har ikke i fortiden sagt at gutter må ta seg sammen og ikke gråte, eller hundset menn de mente var feige og svake? Men det var fortidens idealer, og det tjener ingen å forsøke å finne ut hvem sin feil det var.
Eielsen er ikke fremmed for å bruke akkurat de virkemidlene hun selv kritiserer. F eks skriver hun: «Aller først vil jeg ta for meg whatabout-ism. Fenomenet hvor man kan snakke om et problem, som for eksempel psykisk sykdom hos kvinner, hvor noen stopper samtalen og spør «men HVA MED MENN?».»
For så skrive litte lengre ned: «At kvinner synes uttrykking av følelser hos menn er lite attraktivt, er en myte jeg ikke skjønner hvorfor dere fortsetter å puste liv i.
Noen kvinner vil sikkert synes det er uattraktivt, men det finnes også menn som mener kvinner skal være under 60kg. Hverken det ene eller det andre er representativt. Slutt å holde liv i disse mytene, og hvis dette er typen kvinner du omgås – så finn andre kvinner.»
Dette er jo klassisk, whatabout-isme.
Eielsen avslutter slik:
«Det er på tide at mannen skjønner at patriarkatet ikke engang gagner ham selv, og at det må brytes ned før vi kan finne et samfunn hvor alle mennesker får utnytte sine evner til det fulle.»
Til det vil jeg svare: Patriarkatet er brutt ned for lengst og erstattet med et matriarkat. Det er bare Eielsen som ikke har vært i stand til å se de store endringene som har foregått gjennom mange tiår. Kvinnene har gjort sitt inntog i det offentlige liv, i politikken og i mediene, og deres feminine verdier har langt på vei blitt akseptert også av mennene.
Men Eielsen vil altså ikke ha noe av at menn forsøker å komme til orde med sin opplevelse av endringene. Og hun vil ikke høre noe om at gutter sakker akterut. Og hun vil for all del ha seg frabedt at kvinner skal ha noe medansvar for dette.
Men jeg ser ingenting i Njås kronikk om at han gir kvinner skylda eller påstår at alt som er galt er deres feil. Han forteller tvert imot hvordan han som mann opplever tilværelsen i det samfunnet vi har skapt. Og det må vel være lov å være kritisk til endringer man mener ikke gagner gutter og menn?
Men hva er Linn Isabel Eielsens svar på dette? Det kan vel sammenfattes i noen få setninger: Vi kvinner bryr oss ikke. Vi trenger ikke menn. Skal tro om Norges mødre og kvinner ellers er enige i dette? Jeg tror ikke det.