Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
På 80-tallet var den såkalte Lafferkurven et yndet tema på høyresiden i politikken. Ikke minst i USA.
Kurven har fått sitt navn etter den amerikanske økonomen Arthur Laffer. Kurven viser en sammenheng mellom skattenivået og statens inntekter. Ved skattesats 0 er skatteinntektene 0.
Men skatteinntektene er også 0 ved 100 % beskatning ettersom det ved 100% skatt ikke er noe poeng i å arbeide. Rent økonomisk er kurven nærmest en selvfølgelighet. Men politisk var den svært nyttig. Den kunne brukes til å forklare hvordan politikere kunne love både kutt i skatter og øket forbruk av penger, ikke minst til forsvar.
Etter hvert gikk gikk kurven av moten ettersom man innså at dette er noe alle vet, og at alle land derfor utformer skattesystemet slik at man plasserer seg til venstre for toppen på kurven. Der vil skattekutt ikke resultere i økte skatteinntekter, men reduserte skatteinntekter.
Den norske formuesskatten er imidlertid nå så høy at mange formuende flytter ut av landet. Folk som betaler f.eks 5 millioner i årlig formuesskatt finner ut at det koster mer enn det smaker å være bosatt i Norge. Dermed blir skatteinntektene fra disse 0.
Etter at regjeringen Støre tok makten i 2021 er satsene for formuesskatten hevet. Økt verdsettelse av eiendom og aksjer har bidratt til en ytterligere økning av formuesskatten. Resultatet er at en svært mange rike skatteytere flytter til Sveits. Det er grunn til å tro at det lønner seg å flytte for alle med formue over ca. 150 millioner kroner. Når de formuende flytter ut, faller formuesskatten de betaler til Norge til 0.
Det at vi nå har sett et slik ras av utflyttinger tyder på at formuesskatten nå er så høy at vi er plassert til høyre for toppen på Laffer-kurven. Lavere sats for formuesskatt vil i så fall gi økte inntekter til det offentlige fra formuesskatt.
Når folk som Røkke flytter ut forsvinner ikke bare formuesskatten. Skatten han betaler på utbytter reduseres også. Det samme gjør avgiftene han betaler på sitt skyhøye personlige forbruk i Norge. Og ikke minst blir hans fokus flyttet fra Norge ettersom han ikke lenger kan oppholde seg i landet i mer enn 60 dager pr år.
Røkke er en mester i å skape lønnsomme bedrifter. Når han nå bor i utlandet er det fare for at flere av disse lokaliseres utenfor landets grenser. Hvem er egentlig tjent med det?
Endret skattesystem
Det er et stort flertall i folket for at også rike skal bidra med skatter og avgifter. Det gjør mange av dem også. Røkkes selskaper vil fremdeles betale mye skatt til Norge. Ikke minst gjelder dette oljeselskapet Aker BP.
Det norske myndigheter burde gjøre var å endre skattesystemet slik at investorer bosatt i andre land ikke lenger slipper langt billigere unna skatten enn de som bor i utlandet. Det kan oppnås ved å redusere formuesskatten og øke skattene på bedriftsoverskudd og eiendom noe. Da vil investorer bosatt i utlandet bli likebehandlet med investorer bosatt i Norge. Hvilket antagelig vil resultere i at norske investorer foretrekker å bo i Norge.
Ulempen ved å kreve inn skatt basert på overskudd og eiendom er at denne skatten ikke fremkommer av skattelistene. Folk som eier bedrifter som betaler milliarder i skatt, vil i skattelistene kunne fremstå som nullskatteytere.
Dette kan imidlertid løses for eksempel ved at skattelistene endres slik at det opplyses om all skatt som en skatteyter har gitt opphav til. Dvs. både skatt betalt av skattyteren direkte og den skatt som er betalt indirekte av aksjer som skatteyteren eier i selskaper som skatter til Norge.
En slik måte å rapportere skatt på vil gi et mer korrekt bilde av den enkeltes bidrag til fellesskapet.
Og et slik skattesystem vil sørge for at alle som eier norske bedrifter må ta sin andel av skattebyrden. Også de som er bosatt utenfor landets grenser.