Dette er en kommentar.

Det er sjokkerende å lese om konsekvensene av norsk asylpraksis. Barn og ungdom, helt ned i 11–12-årsalderen, blir sendt alene – eller med såkalte «verger» – fra Midtøsten, Afrika og Afghanistan og helt til Norge, hvor de søker asyl.

Og asyl får de, nettopp fordi de regnes som sårbare.

I tilfeller der barn faktisk mangler et nettverk i hjemlandet, eller der dette ikke kan dokumenteres, er det mulig å forstå dilemmaet for UDI. Å returnere et barn til uavklarte eller farlige forhold harmonerer dårlig med en human selvforståelse i et rikt land som Norge.

Men det er her systemet kollapser.

For i en rekke saker viser det seg at barnet slett ikke er alene i verden. Det oppgis foreldre og søsken i hjemlandet – og kort tid etter innvilges familiegjenforening. Plutselig er norske myndigheter fullt ut i stand til å identifisere familiemedlemmer, med identitetspapirer og adresser, i det samme landet man tidligere mente barnet ikke kunne returneres til. Hele familien hentes til Norge.

Hvordan kan et barn være uten nettverk, men samtidig ha en fullt identifiserbar storfamilie?

Her blir begrepet «enslig mindreårig» tømt for mening. Kommuner forteller at så mange som ti familiemedlemmer kan komme i etterkant av én «enslig» mindreårig. Det betyr bolig, livsopphold, utdanning, helsehjelp og omfattende offentlig oppfølging – ikke midlertidig, men i praksis for resten av livet i Norge.

Det er også vanskelig å komme unna at det ofte er nettopp disse foreldrene som har sendt barnet sitt ut på en ekstremt risikofylt reise gjennom flere land, ofte med menneskesmuglere. Det burde i seg selv reise alvorlige spørsmål – både om foreldrenes dømmekraft og om hvilket insentiv dette systemet skaper. For ordningen fungerer ikke bare som en belønning i ettertid, men som en klar oppmuntring til at flere gjør det samme.

Tallene understøtter dette. Fremskrittspartiets innvandringspolitiske talsmann Erlend Wiborg sa i Stortinget før sommeren at Norge de siste ti årene har gitt familiegjenforening til hele 136 733 personer. Samtidig skiller Norge seg kraftig ut når det gjelder andelen som kommer som enslige mindreårige. Tall for 2025, frem til juni, viser at 8,4 prosent av asylsøkerne til Norge tilhører denne gruppen. I Sverige er andelen 1,6 prosent, mens snittet i EU27 ligger på 3,0 prosent.

Dette er ikke tilfeldigheter. Det er resultatet av politiske valg.

UDI-sjefen har på sin side uttalt at direktoratet ikke vurderer bærekraft, men kun anvender regelverket. Det er sikkert korrekt. Men da er det regelverket – vedtatt av politikerne – det er noe fundamentalt galt med.

Stortingsrepresentant Trond Giske uttalte nylig i en podkast hos iNyheter at han mente innvandringsdebatten i Arbeiderpartiet i praksis er avgjort, og at de strenge har vunnet. Hvis det stemmer, bør det få konkrete konsekvenser. Da holder det ikke med erkjennelser og retoriske justeringer. Da må også regelverket endres.

Et åpenbart første skritt er å støtte forslaget Fremskrittspartiet fremmet før sommeren: at enslige mindreårige asylsøkere ikke skal ha rett til familiegjenforening.

Det må nå være slutt på prat om at innvandringen må bremses. Den må faktisk bremses – og det umiddelbart.