Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det er skremmende og tilsynelatende uforklarlig å se titusener av vest-europeere demonstrere til fordel for Hamas og støtte en fanatisk religiøs-politisk bevegelse med det uttalte politisk mål å slette en hel nasjon fra kartet.
De fleste av demonstrantene ville ikke funnet nåde om de hadde levd under et Hamas-regime, og skulle de attpåtil vise seg å være homofile ville deres forventede levealder synke dramatisk. Det selvmotsigende i å demonstrere for noen som dypest sett vil utslette deres eget levesett går dem tilsynelatende hus forbi. Det er en besynderlig allianse mellom den ugudelige venstresiden og en fundamentalistisk religiøs bevegelse. Mon ikke det er noe nær religiøst over engasjementet på venstresiden også?
Hvordan kan denne til tider fanatiske sympati, med sin intoleranse og et voldelig tilsnitt, forklares?
Noen er opplagt rent antisemittiske, fyrt opp av et renspikket jødehat av klassisk merke. Andre drives tilsynelatende av et negativt syn på våre vestlige verdier som gjør at de føler liten eller ingen tilhørighet til det samfunnet de lever i, de lever i et slags utenforskap som dessuten er totalt historieløst. Og de lar seg ukritisk rive med. Det sterke engasjement de føler for det de opplever som urett har ikke noe positivt spor, men blir kanalisert inn i en voldskultur hvor alt er svart og hvitt, og dialog er et fremmedord som oppfattes som en svakhet. Og med en besynderlig mangel på konsistens, perspektiv og konsekvens.
Kinesernes behandling av uighurer og tibetanere, iranernes henrettelsesstatistikk hva angår politiske motstandere, frafalne muslimer og homoseksuelle, syrernes massemord gjennom flere år av egne innbyggere, med russisk hjelp, ingenting av dette utløser hverken demonstrasjoner eller krav om boikott, økonomisk, kulturelt eller akademisk. Men Israel skal boikottes og nåde dem som ikke slutter opp om dette. De må fjernes fra sine stillinger, umiddelbart. Er det egentlig noen annen forklaring på dette enn en dyp og inderlig antisemittisme?
Kan noe av forklaringen på adferden være at i tillegg til de to første mulighetene er de også fascinert av enkle løsninger på store problemer, en fascinasjon av det autoritære som tilbyr en samlet løsning slik som de tradisjonelle kommunistpartiene leverte for en generasjon eller tre siden? Og som den katolske kirke gjorde før. Det er ikke uten grunn at frafalne kommunister som konverterte til kristendommen i det store og hele foretrakk den katolske kirke. Der fant de alt de trengte, fra vugge til grav, og behovet for å tenke selv var ikke spesielt påtrengende. Det føltes trygt, man ble ivaretatt.
Ligger det en tiltrekning til det autoritære bak det hele, kombinert med en dehumanisering av dem som ikke deler deres syn og som oppfattes som fiende? Benektelsen av overgrepene (eller påstanden om at dette var arrangert av den angrepne part!) 7. oktober er opplagt en dehumanisering, og et par episoder i Norge 8. mars viste det samme. Og tydeligvis fant det ikke sted noen refleksjon i de fem månedene mellom de to datoene.
Det er ingen evne eller vilje til dialog, det er demonisering, konfrontasjon og en klart uttalt vilje til vold som vi ikke har sett hos europeere på europeisk jord i fredstid på lenge. Italiensk og tysk bygerilja på 70 og 80 tallet var marginale bevegelser som ikke kunne mobilisere titusener, knapt et hundretall. Men en slik massemobilisering klarer i dag en ekstrem og særdeles voldelig religiøs bevegelse som hører hjemme på et annet kontinent. Er det slik at fundamentalistiske islamister og moderne kommunister/venstreradikale har funnet hverandre i en felles tiltrekning til autoritære og totalitære systemer som gir dem alt de trenger for å orientere seg i tilværelsen? Finner de alle svar på de store spørsmål i den verdensanskuelse de slutter seg til og så havner de i trygghet i et fellesskap av likesinnede?
Og da blir spørsmålet: Dersom venstresiden lider av en slik autoritær eller totalitær fristelse, strengt tatt en gjenoppfriskning av gamle revolusjonære dager, men nå med en ny og bisarr alliansepartner (bisarr fordi kommunismen slik vi kjenner den er gudløs), hvordan er det på høyresiden? Er den totalitære fristelse til stede der også? Hvis svaret er nei, hvorfor ikke? Hva er det som holder fristelsen på avstand?
Og hvis svaret er ja, hvilken fremtid går vi da i møte? En polarisering som vil utvikle seg fra verbal til fysisk konfrontasjon, en ødeleggelse av normal politisk debatt i et demokratisk sentrum slik som vi har kjent det i et par-tre mannsaldre og et politisk liv preget av konfrontasjoner hvor diverse utenlandske aktører vil kjenne sin besøkelsestid? Vi er jo allerede kommet dit hen at folk kvier seg for å flagge sine egne synspunkter, både i sine private sosiale liv og i offentligheten, delvis vil de ikke skille seg ut, delvis frykter de at det kan være karrierehemmende.
Våre medier vil være «korrekte» og vil unngå skarpe meningsutvekslinger, med det resultat at de er blitt tannløse og uinteressante og nærmer seg glorete ukeblader, og det er oppstått diverse nettsteder som alternative nyhetskilder. For dem som behersker et eller flere fremmedspråk faller det helt naturlig å søke seg til utlandet og ikke kaste bort abonnementspenger på en vassen politisk korrekt norsk avis. Pressekrisen stikker kanskje dypere enn vi tror? En ytterligere svekkelse av tilliten til vårt nåværende politiske system og til våre politikere vil kunne få langt alvorligere konsekvenser, raskere, enn vi i dag evner å forestille oss.