Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
De dypt tragiske begivenheter i Israel og de tilstøtende områder reiser en lang rekke interessante og skremmende spørsmål, også langt borte fra begivenhetenes sentrum.
Antisemittismen har fått en voldsom oppblomstring også på våre breddegrader, den doble standard med forskjellige krav til de stridende parter og den subtile forskjell i ordbruk er kun to temaer som nok vil bli fyldig omtalt i årene som kommer.
Jødehat, selektiv indignasjon og historieløshet er tre ting som umiddelbart vekker bekymring.
Hamas er blitt sammenlignet med nazistene for sine grusomheter 7. oktober. Men det er en forskjell. Nazistene var faktisk litt beklemt over det de gjorde, de forsøkte å skjule sporene og SS-soldatene måtte noen ganger skjenkes fulle etter å ha begått sine grusomheter.
Hamas jublet, filmet det hele og dokumenterte for all verden hva de gjorde og skrøt av seg selv. Og en del av verden jublet med dem, og jøder over hele verden føler seg truet. Det moralske kompass er borte, vi er satt 80-90 år tilbake i tid og vi ser at vi ingenting har lært. Det er tragisk, og det er meget bekymringsfullt.
Den 19. oktober meldte NTB at “krig og angrep på helsetjenester i Sudan kan koste 10.000 unge mennesker livet innen nyttår”. 7,1 millioner sudanesere er blitt interne flyktninger, 4,5 millioner av dem barn, siden krigen startet tidligere i år. En krise som målt i antall berørte mennesker overstiger krisen i Gaza.
Hvor er FNs generalsekretær, hvor er utenriksministeren, hvor er demonstrantene, og ikke minst, hvor er journalistene? Hvorfor må sudaneserne i lide i stillhet? Fordi de er svarte? Fordi de ikke har fremprovosert et israelsk motangrep?
Når man skal velge hva man skal la seg opprøre av (selektiv indignasjon) blir ikke Sudan sexy nok, men der hvor religion og politikk kommer sammen i en eksplosiv blanding og hvor noen også kan få utløp for renspikket jødehat, der utfolder både media og politikere seg på en måte som viser at de ikke kan klare å ha to tanker i hodet på samme tid.
Hvor var de samme demonstrantene da Russland og Syria teppebombet sivilbefolkningen i Syria i årevis og viste en spesiell interesse for sykehus, forøvrig helt uten tunneler og militært utstyr? Syria drepte i et bombeangrep hundrevis av palestinere i en flyktningeleir i utkanten av Damaskus. Det norske flyktningråd var taust og det samme var palestinernes president Abbas som var den som burde ha reagert først og kraftigst. Skylden kunne ikke legges på Israel, var det derfor man var taus?
7 uker etter Hamas angrep på Israel er Hamas forunderlig langt borte fra overskriftene. Hamas tok gisler, det er ikke i tråd med krigens lover slik de nå en gang er. Hamas gir ikke Røde Kors tilgang til sine fanger/gisler, akkurat som Russland ikke gir Røde Kors tilgang til ukrainske krigsfanger. Det gjorde forresten ikke Fidel Castro heller til sine politiske fanger. Dette bekymrer ikke dem som støtter Hamas.
Hamas har valgt slagmarken for de pågående krigshandlinger, formodentlig etter det maoistiske prinsipp om at geriljaen skal svømme i sivilbefolkningen som fisken i vannet. Dette valget blir de ikke utfordret på. Og formodentlig har aldri FN, Røde Kors eller Leger uten grenser advart Hamas om at det å gjemme seg og utstyret sitt i sivilbefolkningen er en totalt uakseptabel risiko for sivilbefolkningen.
For mange andre var dette en varslet katastrofe, villet og skapt av Hamas. Ingen krever noe svar av Hamas. Da en palestiner forleden på Al Jazeera forsøkte å si noe om Hamas skyld for elendigheten snudde journalisten seg bort og avbrøt samtalen. På BBC fikk en palestiner et vanskelig spørsmål og svarte “du kan ikke stille det spørsmålet” og kom med et langt svar på et spørsmål som ingen hadde stilt ham.
Duplisiteten er påfallende, reglene (slik de nå en gang er) skal kun gjelde for den ene part. Begreper som folkemord og proporsjonalitet slenges ut uten hensyn til definisjoner eller nærmere forklaring. Tapstallene er tragisk høye, men man kan ikke bebreide fienden når man selv har valgt slagmarken. Det er en permanent baby boom på Gaza, og noe folkemord kan man uansett ikke definere seg frem til.
Men når ingen utfordrer påstanden, gjør det seg godt på TV. Det er overhodet ikke noe rasjonale for at Israel skulle ha noe å vinne på å påføre sivilbefolkningen store tap, tvert imot. Og betyr proporsjonalitet at man kun kan ta livet av, voldta og halshugge samme antall mennesker som i det opprinnelige angrepet? Hva er “proporsjonalitet”? Og hva betyr det for proporsjonaliteten at den ene part har som erklært mål å fjerne den andre fra jordens overflate, helt bokstavelig?
Det skjuler seg holdninger og politiske standpunkter i valg av ord og uttrykk. Det militæret tilsvaret fra Israel etter angrepet 7. oktober ble umiddelbart omtalt som hevnangrep, men det er helt åpenbart et rent militært svar på en militær utfordring og målet er å eliminere en militær trussel, både personell og utstyr. Hevn kommer også, men den blir nok målrettet og mot enkeltpersoner.
Motangrepet var en helt naturlig militær respons med enorme utfordringer, og krav om full og varig våpenhvile kan kun gavne den ene part. Det er forstemmende å se politikere i trygge land som mangler historiekunnskaper la seg rive med av hva de ser i TV-ruten miste et strategisk overblikk (som de neppe noen gang har hatt). Dersom Churchill hadde inngått våpenhvile-avtaler med Hitler hadde vi kanskje i et fortsatt okkupert Norge måttet løfte høyrelabben og hilse?
Etter 7. oktober ville media ha bildebeviser for at det virkelig var så ille som israelerne hevdet, men når Hamas hevder at 700 ble drept i et bombeangrep mot et sykehus, så er “nyheten” spredd umiddelbart med dramatiske konsekvenser mange steder i verden. Nyhetsbyråene kastet ikke bort tid for å verifisere. Senere korreksjoner kan ikke rette opp skaden. Nok et eksempel på duplisitet.
Hamas omtales som en motstandsbevegelse, men det er en religiøs bevegelse som har som uttalt mål å utslette staten Israel og alle jøder, og etablere et verdensomspennende kalifat. Hamas eget charter klargjør dette:
«The Day of Judgment will not come about until Muslims fight Jews and kill them. Then, the Jews will hide behind rocks and trees, and the rocks and trees will cry out: O Muslim, there is a Jew hiding behind me, come and kill him».
Slektskapet til ISIS og Ayatollah´ene i Teheran er tydelig. Og da Hamas stormet inn i kibbutzene 7. oktober var krigsropet Allahu Akhbar. Hvorfor hører vi ikke hva de sier?
«Partene må snakke sammen» forlanger naive politikere. Men hvordan snakker du med noen som har som uttalt mål å fjerne deg og dine fra jordens overflate? Og dette er ikke en talemåte, det er helt bokstavlig ment. Ayatollah´ene har hevdet dette i årevis, men ingen vestlig politiker har mannet seg opp og sagt dem i mot.
Skal egen eksistens bli et forhandlingstema??
Media har frem til oktober i år yndet å fortelle at Gaza var under blokade, men da blokaden ble total som et resultat av angrepet 7.oktober måtte man motvillig vedgå at flere hundre (850?) lastebiler kom inn hver dag tidligere, noenlunde jevnt fordelt fra Israel og Egypt. Noen media har behendig glemt i årevis at Israel forlot Gaza i 2005 og har vedvarende snakket om «okkupasjonen av Gaza». Og verden har tilsynelatende helt glemt at i alle år etter at Israel trakk seg ut av Gaza har pasienter fra Gaza kunnet få behandling på israelske sykehus, inkl. slektninger av kjente Hamas-ledere.
Gaza har vist at den palestinske evnen til å styre seg selv har vært «beheftet med begrensninger» og Hamas har etablert et terrorregime (etter et valg!) som pussig nok omfavnes av vestlige venstre-orienterte som på hjemmebane iherdig støtter LHBT-bevegelser og likevel klarer å se gjennom fingrene med at Hamas har den uvanen å kaste homoseksuelle ned fra høye bygninger, helt i tråd med iranske synspunkter og praksis. Hamas ledere sitter selv trygt i andre land og opplever ingen konsekvenser av sin forbryterske politikk for seg selv og sine nærmeste. De leder ikke fra fronten, det er sikkert, og de har meget fete personlige bank-konti i vestlige land, land som de hater og vil utslette og inkludere i fremtidens kalifat.
Jeg vet det er mye forlangt, men kritiske spørsmål til politiske ansvarlige, også i Hamas, er langt mer nødvendig enn endeløse reportasjer om død og elendighet. Hamas må som alle andre få kritiske spørsmål, ikke bare få utlevert en mikrofon og ubegrenset taletid. Det må synliggjøres hva de egentlig representerer og deres menneskerettighetsagenda (!) slik den er utformet må opp i dagen.
Og våre egne ledere må også utfordres kritisk. Dersom de har meninger om måten krigen blir ført på må de kunne si noe om hvordan de vil løse de militære utfordringene Israel står overfor og ikke bare skyve et udefinert krav om proporsjonalitet foran seg.
Historieløsheten er påfallende og også evnen til å google bakover i tid synes begrenset. Nå skal to-statsløsningen plutselig løse alle problemer.
Den lå faktisk på bordet i 1948 og var grunnen til at Israel, med FNs (og Norges) velsignelse erklærte sin selvstendighet. Men de omkringliggende arabiske land avviste den og gikk til krig, en krig som de tapte. Siden er tostatsløsningen avvist av palestinerne tre ganger.
I 1948 oppstod et flyktningproblem som er blitt holdt kunstig vedlike i 75 år. Palestinerne ble generelt oppfordret til å flytte på seg inntil araberlandene hadde seiret, noen ble fysisk fordrevet, men land som Libanon, Syria og Egypt slapp dem aldri inn for å integrere dem i sine samfunn hvor de lett kunne ha blitt absorbert. Palestinerne har i Libanon i dag effektivt yrkesforbud og holdes i leire og er avskåret fra å arbeide i en rekke yrker og bidra til samfunnet. En flyktningebølge av jøder fra araberlandene (i årene etter 1948, flere enn palestinerne på den tid) ble umiddelbart mottatt og integrert i staten Israel og de lå aldri verdenssamfunnet til byrde.
I en ideell verden kan man se for seg to stater hvor det bor noen palestinere i Israel (som nå) og noen jøder i en palestinsk stat. På den måten kan f.eks. de ustyrlige og rabiate settlerne uskadeliggjøres, de kan få bo der de vil og få lov til å bidra økonomisk til et moderne Palestina. Ulempen er bare at Midt Østen for noen skal være Judenrein og helst også fri for kristne som nå forlater den arabiske verden i hopetall.
Det er lov å håpe, men lett skal det ikke bli.
Og glem ikke Sudan!