Barnekriminalitet og politisk virkelighetsvegring

Avatar photo
Arnt Folgerø
Journalist og forfatter, skribent for iNyheter
Publisert 24. august 2024 | 12:53

Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Den økende barnekriminaliteten, særlig i Oslo, har preget medieoppslagene i sommer, og ordskiftet om dette emnet nådde en heftighets-topp under partilederdebatten i Arendals-uka der SV-leder, Kirsti Bergstø, i vanlig indignert og rettshaversk stil slengte ut ordet «pisspreik» da Frp-leder, Sylvi Listhaug, påpekte at venstresiden i norsk politikk tyr til boller, brus og fritidsklubber som løsning på den voksende ungdomskriminaliteten.

I sin vanlige virkelighetsfraskrivelse avviste partiene på den mest innvandringsmobiliserende siden, at denne kriminaliteten har noe med innvandring å gjøre, mens lederne i Ap, Sp, FrP og delvis H bekreftende rakk handa i været på spørsmål fra debattlederen om det er en forbindelse mellom barne-ungdoms-kriminalitet og innvandring.

Men om det kanskje var noe uenighet om årsakene til denne kriminaliteten, så var enigheten stor om at mulige botemidler ikke skal rettes mot etniske grupper, for det er ikke her problemet stikker, mener de. Det er levekår, inntekt, boforhold, mistilpasning og utenforskap, altså sosioøkonomiske forhold som skaper kriminelle barn. Alle årsaker som kan settes i sammenheng med spesifikke grupper, kultur og etnisitet, skygget politikerne unna fordi dette innebærer stigmatisering, diskriminering og avvik fra det politisk korrekte likhetsprinsippet som gjør oss alle til en og den samme, uansett hva slags bakgrunn vi har, og uansett hvilket samfunnsområde det er snakk om.

Fra politikerne og fra politiet er det i løpet av sommeren kommet forslag om botemidler mot barne- og ungdomskriminalitet. Fra den sosialpolitiske venstresiden foreslås at de som oppdrar barna, foreldrene, må ansvarliggjøres og barnevernet styrkes, og det må settes i verk tiltak i barnehager og skoler. Høyresiden krever at minsteårs-grensen for fengselsstraff (kriminell lavalder) må senkes, og at det må bli flere ansatte i politiet. Felles for alle forslagene er at de ser bort fra at det norske samfunnet er under en demografisk og kulturell omlegging, og at dette kan ha noe med det nye kriminalitetsbildet å gjøre.

Det er særlig merkbart i de største byene der kriminalitet i praksis er blitt en ny ”næringsvei” og et ”yrke” for deler av innvandrerbefolkningen. Dette er grupper med basis i kriminelle klaner og tilhørende gjenger som bruker barn til å begå kriminalitet, enten for umiddelbar vinning eller med et litt lengre perspektiv, å trene opp en ny generasjon i ”faget”. Den skal tidlig krøkes, som god krok skal bli, som det heter i ordtaket. 

AP BØR HOLDE SEG TIL VIRKELIGHETEN

Dette nye kriminalitetsbildet vil ikke feste seg på den ”offentlige netthinnen”, fordi det bevisst tilsløres av politikerne og politiet. Men en sjelden gang sprekker denne fasaden og virkeligheten siver ut, som da de to Ap-politikerne Sarah Gaulin og Heidi Vibeke Pedersen i fjor gikk ut og fortalte at partipisken i Ap hindret dem å nå fram med opplysninger om ungdomskriminaliteten på Søndre Nordstrand, en av de mest kriminelt belastede bydelene i hovedstaden. 

 Pedersen er leder i Holmlia Ap, mens Gaulin har meldt seg ut av partipolitisk virksomhet etter i lengre tid å ha talt om kriminalitetsproblemene på Søndre Nordstrand for døve ører i Arbeiderpartiet. Hun bodde på Mortensrud, men på grunn av trusler fra kriminelle og beskjed om at ”vi vet hvor du bor”, flyttet hun og bor nå anonymt i en annen bydel. 

”Lokalpolitisk har jeg særlig blitt oppgitt av at gjengkriminalitet helst bør forklares bare sosioøkonomisk. Innspill om at vold og sosial tvang også forankres i kultur, ære, klan og rigid religion, blir ofte møtte med at man snakker ned bydelen, som en Frp-er. Bydelen er topp, byen trygg! Sånn bør det låte.” Dette skrev Pedersen i en kronikk i VG i oktober i fjor.

På henvendelser til partiet fikk Pedersen svar ” som var som tatt ut av svadabanken til et konsulentselskap – du vet sånne som regjeringen vil ha mindre av.” Og hun avsluttet kronikken slik: ”Hører jeg en gang til at politikk handler om å ”skape en fortelling”, spyr jeg. Vi må holde oss til virkeligheten.” 

Og svaret på denne offentlige kritikken av Ap? Trolig den samme tausheten som møtte en annen kronikk i VG med kritikk av partiet, som hun skrev halvannet år før: Taushet!

Heller ikke Sarah Gaulin er blitt hørt på av sitt parti, Ap, etter gjentatte ganger å ha advart om gjengkriminalitet, sosial kontroll, æreskultur og tegn til parallellsamfunn. Gaulin er leder i organisasjonen LIM (Likestilling, integrering og mangfold) og har skrevet flere innlegg i mediene, blant annet i Nettavisen i fjor: ”Det er påfallende å se at gjengrekruttering fortsatt forklares kun med trangboddhet og barnefattigdom av enkelte politikere. Uttrykket ”man må begynne i barnehage og skole” er blitt et mantra. Hadde det bare vært så enkelt.”

Videre kom hun inn på at mange av gjengmedlemmene har familiebakgrunn fra land der klanen går foran staten og storsamfunnet. Når de kommer til Norge, lever mange i parallellsamfunn med klanverdier. For noen blir den kriminelle gjengen et svar på fraværet av klansamfunn i Norge, ”et nytt, men denne gangen et ødeleggende fellesskap”.

KRIMINELL REKRUTTERING

En av dem som best kjenner til de kriminelle gjengmiljøene i Oslo, er journalist Einar Haakaas, som i sin tid fikk SKUP-prisen for å ha skrevet om storstilt skattesvindel blant drosjesjåfører i Oslo, mange av dem av utenlandsk opprinnelse. For noen år siden skrev han boka ”Advarsel: Svenske tilstander i Norge.” Da boka kom ut, var reaksjonen fra politikere og politi å skjønnmaling av situasjonen i Norge, og de kom heller ikke inn på kriminelle forbindelseslinjer mellom (klaner) Norge og Sverige. Først nå blir det av politiet åpent snakket om slike forbindelser. 

”Det som ofte diskuteres i Norge, er gjengene. Men det er bare det ytre vi ser. Det som mer alvorlig, er de sterke kriminelle nettverkene som bruker gjengene som et redskap for forbedre organisert kriminalitet”, sa Haakaas til Akershus Amtstidende i fjor.

I ordskiftet om ungdomskriminalitet har man trukket fram at det er farlig å tyste eller å snakke med politiet om kriminelle forhold. Den offisielle forklaringen går ofte på at dette er atferd og  kultur som ungdommene har tatt med seg fra nettet eller fra film.

”Mange tror at dette ikke å tyste eller vitne om kriminalitet er noe ungdommer har plukket opp fra moderne filmer. Kravet om taushet er dypt forankret i klankulturene. Det som skjer innen klanen, enten det dreier seg om familieforhold, vold eller andre forhold, skal forbli innen klanen. Der ordner man opp sjøl. —- Politiet har etter min mening en vegring i forhold til å rydde opp i gjengmiljøene for å hindre rekruttering. Det er ingen tvil om at de driver rekruttering når foreldrene kommer fra kulturer hvor det er klansamfunn, og de vokser opp i Norge delvis i parallellsamfunn, på siden av det norske samfunnet og dets verdier, sa Haakaas til avisa.

På bakgrunn av uttalelsene til Haakaas og Gaulin er det altså liten hjelp for myndighetene å trekke foreldrene inn arbeidet med å avkriminalisere barna når det er snakk om bevisst rekruttering, for da er det foreldrene som er problemet.  At det legges arbeid og innsats i å øve opp den nye generasjonene i ”kriminalitetsfaget”, kan ei historie i Aftenposten fra John Roger Lund i Oslo-politiet tidligere i år vitne om: ”To mindreårige gutter er dømt etter at det ble avdekket at de ble med en ung mann inn i et skogholt på Ellingsrud i Oslo. Begge guttene avfyrte skudd fra skytevåpen inne i skogen. Det var først da politiet pågrep mannen og gikk gjennom telefonen hans, at de fant ut om denne saken.” 

Å si at barne- og ungdomskriminalitet i Norge i sin alminnelighet er et resultat av bevisst rekruttering, er nok en klar overdrivelse. Og slik rekruttering har neppe samme omfang som i Sverige der barn under kriminell lavalder blir brukt av klanene til å begå alvorlige forbrytelser, som drap, fordi at man med så lav alder slipper unna fengselsstraff eller milde former for straff . Mye av knivstikkingene og barneranene her i landet har nok andre årsaker enn kriminell rekruttering, men at klanene indirekte er en viktig premissleverandør til denne kriminaliteten, er det nok ingen særlig grunn til å tvile på.   

POLITIET TÅKELEGGER

Det som er skrevet til nå i denne artikkelen om barne- ungdomskriminalitet, bygger i all hovedsak på kilder i norsk presse, og man kan vel ikke på det grunnlaget beskylde pressen for å ha bagatellisert problemet med barne- og ungdomskriminalitet. Men denne artikkelens vinkling av problemet, er en sjeldenhet i mediene. De som virkelige skygger unna dette perspektivet på saken, er politikerne, i samlet flokk helt fra Rødt, på venstresiden, til FrP på høyresiden, for hvem den problemstillingen, som trekkes opp av Ap-politikerne Gaulin og Pedersen og journalist Haakaas, er tabu og ikke eksisterende. Politikerne driver altså med bevisst virkelighetsfraskriving, selv om de, ifølge Gaulin, underhånden og uoffisielt blir orientert av politiet om kriminalitetsutviklingen i Oslo og dens årsaker.

”Vi må heller ikke glemme at lokalpolitikere ved jevne mellomrom får informasjon om kriminalitetsbildet i Oslo sør. Dette er informasjon som er unntatt offentlighet med sterke beskrivelser om den dårlige utviklingen”, skriver Gaulin i en artikkel om sitt oppgjør med Ap. 

Det betyr at politiet i sine offisielle uttalelser om saken driver med tåkelegging og tilsløring av en utvikling som i Sverige har ført til en utvikling av parallellsamfunn dominert av kriminelle klaner, og der statens autoritet er frakoplet og klanenes autoritet tilkoplet i geografiske soner der klanene har kontroll. Det svenske samfunnet har blitt til noe som har en klar likhet med mafia-styrte områder i Italia.

Partilederdebatten i Arendalsuka ble regissert av NRK, og man kan lure på om det er forklaringen på hvorfor ikke de kriminelle klanene ble trukket inn i ordskiftet om barne- og ungdomskriminalitet. Disse sidene ved den økte kriminaliteten blir helt oversett av den skattefinansierte mediekanalen, og det virker helt utenkelig at folk som Einar Haakaas og Sarah Gaulin spesifikt kan bli intervjuet av NRK om denne problematikken.

Nå skal det sies at Gaulin, så vidt jeg husker, var med i et panel i NRK-Debatten i fjor (?), hvor hun kom inn på temaet uten at det skapte noen særlige reaksjoner. Men ellers fortsetter NRK på sin stødige og politisk korrekte indoktrineringsvei der de unnlater å komme inn på klanenes betydning for den utviklingen vi ser i Norge. Og det gjelder også de to ferskeste eksemplene der den statlige mediekanalen har vært inne på denne kriminalitetsutviklingen, ”Helgemorgen” sist lørdag og ”Politisk Kvarter” sist tirsdag.

NATTERAVNER OG BARNEKRIMINALITET

Helgemorgen med programleder, Arne Egil Tønset, viser gang på gang nærmest kontinuerlig en mangel på journalistisk dugelighet, særlig i spørsmål som har med innvandring og samfunnskulturelle forhold å gjøre. Nok en gang demonstrert til overmål sist helg der han maktet å ”koke ned” barne- og ungdomskriminalitet til et spørsmål om at det er for få ”natteravner” i gatene, om et sviktende barnevern og den vanlige svadaen om trangboddhet, dårlig råd og mangel på fritidstilbud.

Nicolai Østeby fra Unge Høyre og Ane Breivik fra Unge Venstre liret av seg de vanlige flosklene om å senke den kriminelle lavalderen (Østeby), mens Breivik snakket om barn og unge trenger å ha trygge voksne rundt seg, og at man ikke får ned barnekriminaliteten ved å sette barn i fengsel. Tønset, med sine NRK-journalistiske innsikter, kunne forkynne at det ofte er nok med en voksen person til rett sted og til riktig sted for å gjøre forholdene bedre, før natteravn, Egil Paulsen, kunne fortelle at gjennomsnittsalderen på natteravnene er 70 år, og at det er mer ampert blant ungdom nå enn før. Førsteamanuensis Inger Marie Holm fra Universitetet i Tromsø sa at ungdommene først og fremst trenger omsorg. Foreldrene er kjempeviktige, deres primære ansvar er at barna vokser opp i et trygt miljø, påpekte hun med all sin sosionomklokskap. 

Aps justispolitiske talsperson, Hadia Tajik, sa seg enig i at natteravnene er viktig konfliktløsere, mens Helge Andre Njåstad fra Frp var bekymret for at det blir færre polititjenestemenn her i landet, og Tajik etterlystet større muligheter for politiet til å gripe mer inn i narkotikatrafikken til organiserte kriminelle.   

Tajik møtte sammen med Sylvi Listhaug opp i NRKs Poiltisk Kvarter sist tirsdag for å nøste videre på tråden fra partilederdebatten i Arendalskuka.

I likhet med debatten i Arendal sto også denne gangen de politiske flosklene i kø, og Tajik strakk seg til å bekrefte at giftig æreskultur, utrygge nabolag og skoletapere er en farlig blanding. Da programleder Lilla Sølhusvik spurte om å begrense innvandringen fra land med klankultur, svarte ingen på spørsmålet, men Tajik benyttet anledningen til å kritisere Listhaug og Frp for å ville minske integreringstilskuddet. Da ble også ordskiftet penset inn på det mest vanlige temaet i norsk politikk når det gjelder å løse problemer; mer eller mindre (helst mer) penger på statsbudsjettet, og kriminelle klaner ble ikke nevnt med ett ord.

Sånn går no dagan i det politiske Norge, og Sølhusvik viste seg like udugelig som enhver annen NRK-journalist når det gjelder å belyse den politiske korrekthetens følger for samfunnsutviklingen i Norge.    

iNyheter trenger din støtte. Tegn abonnement eller støtt oss på Vipps 763291 bank 1506.80.92768 eller PayPal

Venstresiden er moralsk og politisk dummere enn høyresiden

mest lest