Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

To og et halvt år etter en sjokkerende pressemelding om at det på en bortgjemt gravplass var funnet levninger etter 215 tidligere elever ved Kamloops internatskole i Canada, foreligger det ingen bekreftelse av eller bevis for de angivelige gravfunnene.

Pressemeldingen i mai 2021 skapte store oppslag i canadiske medier, men også i amerikanske aviser som The New York Times. Denne ”admiralen” for den politisk korrekte pressen i USA kunne skilte med et oppslag der det stod: ”Forferdelig historie: Massegrav med urbefolkningsbarn i Canada”.

Det ble flagget fra halv stang på offentlige bygninger i Canada i fem måneder etter at pressemeldingen gikk ut. Og ledelsen ved canadiske universiteter anbefalte sine ansatte om å hjelpe urfolkstudenter med å komme seg gjennom sorgen over gravfunnet ved internatskolen.

I månedene etterpå fulgte Kamloops Indianske Forbund (KIF) opp med opplysninger om at 215 barn var blitt begravd i hemmelighet i eplehagen ved internatskolen. Da politiet satte i gang etterforskning av saken, ble de kritisert for å være for ”tunge på labben” av en representant for den kanadiske Sannhets- og forsoningskomiteen (for forsoningen mellom urbefolkningsgruppene og innflytterbefolkningen fra Europa*). Ledelsen av etterforskningen ble derfor overlatt til det indianske forbundet, KIF. 

I juli 2021 ble det offentliggjort opplysninger som tydet på at det ved hjelp av jord-radar var gjort funn i eplehagen som kunne være graver eller ”targets of interest” (interessante undersøkelsesobjekter). KIF lovde at rapporten om jord-radar-undersøkelsen skulle offentliggjøres, men forbundet ombestemte seg, og rapportens detaljopplysninger ble hemmeligholdt. Forbundets advokat frårådet sterkt at det ble satt i gang gravearbeid i eplehagen for å få slått fast om det var graver med urfolksbarn der. Lederen i KIF, Rosanne Casimir, forlangte likevel at massegrav-saken skulle opp for Den internasjonale domstolen i Haag. 

Saken ble også gjenstand for et dokumentar-program i det kanadiske kringkastingsselskapet, CBC, uten at programmet kom nærmere til sannheten om massegravene og det påståtte folkemordet på indianske barn.  Kravet om undersøkelse av den påståtte gravplassen ble parert med at man ikke kunne grave i eplehagen før man hadde greid å ta inn over seg den makabre oppdagelsen. Inntil nå er det ikke foretatt noen utgravinger på den angivelige gravplassen. Ingen foreldre, som hadde hatt barn på skolen gjennom årene, hadde meldt barna savnet eller at de ikke kom hjem fra oppholdet på skolen.

JUSTIN TRUDEAU MED TEDDYBJØRN 

De forannevnte opplysningene er hentet fra en artikkel på det amerikanske nettstedet Minding the Campus, og er skrevet av tidligere professor i økonomi, rettsvitenskap og statsvitenskap ved Mont Royal University i Galgary, Canada, Frances Widdowson, og professor i antropologi ved statsuniversitetet i San José i USA, Elisabeth Weiss.   Empty Graves: The Genocide that Wasn’t — Minding The Campus 

National Post kunne i november 2021 melde at den canadiske regjeringen hadde forpliktet seg til å stille 321 millioner canadiske dollar til rådighet for å bistå indianske lokalsamfunn med å undersøke gravplasser ved tidligere internatskoler og for å holde minnestunder for døde skolebarn, etter å ha mottatt 50-60 anmodninger om hjelp til slike undersøkelser.

Til tross for at det ikke ble funnet noe belegg for påstanden om massegraver og folkemord på internatskole-elever ved Kamloops, dukket det flere historier om lignende ”gravfunn” i Canada, blant annet ved den tidligere Marieval indianske internatskole. Derfra ble det meldt om funn av 751 umerkede graver. Dette ”funnet” resulterte i et berømt bilde av den canadiske statsminister Justin Trudeau som lot seg fotografere på gravplassen med bøyd hode og med en teddybjørn i hendene. De ”umerkede gravene” ved Marieval viste seg å være en lokal gravplass der gravmarkørene var blitt tært bort av tidens tann, noe som folk i lokalsamfunnet hadde visst om i årevis.

Det har også vært meldinger om andre, lignende ”funn” i Canada, uten at det er blitt påvist hemmelige gravplasser ved hjelp av jord-radar (også ble brukt ved Kamloops), men som er dårlig egnet til å påvise rester etter begravde mennesker. Bruk av jord-radar kan dog gi indikasjoner hvor man skal grave for å gjøre slike funn.

Denne gravplass-aktiviteten bredte seg også til andre land, til USA, der det ble satt ned et utvalg som skulle finne ut om det fantes hemmelige gravplasser ved amerikanske internatskoler for indianske barn. I en rapport fra 2022 kom det fram at det i USA var lokalisert 53 gravsteder i tilknytning til det amerikanske internatskolesystemet, som hadde vært i drift fra 1819 til 1969. Men alle disse gravplassene var knyttet til dokumenterte og ikke hemmelige dødsfall.

MEDIE-HYSTERIET

I artikkelen i ”Minding the Campus” stilles spørsmålet hvorfor disse ubegrunnede historiene om hemmelige gravplasser for indianske barn har fremmet så mye oppmerksomhet og aktivisme. Widdowson og Weiss peker på flere mekanismer som gjør seg gjeldende, blant annet det som kalles overlevernes historie, eller kanskje snarere, ofrenes historier, dvs. folk som sier de har overlevd eller vært vitne til grusomme hendelser og derfor blir trodd nettopp for at de står fram og forteller groteske historier uten bevis.

Ei slik historie fra Kamloops går ut på at Dronning Elisabeth av Storbritannia og hennes mann, prins Phillip, skulle ha bortført barn fra skolen. Andre historier går på at småbarn ved internatskoler ble kastet i fyr-ovner eller i kokende vann. Spøkelsesaktige bilder av for lengst forlatte bygninger og fortellinger om mishandlinger, slik som snauklipping av hodehår og korporlig straff, noe som var vanlig ved internatskolene, får folk til å tro at det på slike steder også må ha blitt myrdet barn. Slike historier har også en tendens til å utvikle seg når de blir fortalt videre og kan bli til en form for moderne folklore, som ikke bygger på fakta, men rykter.

I vår tid fører mediene an ved å publisere slike ubegrunnede historier og dermed mislede opinionen. Artikler og reportasjer om Kamloops internatskole i New York Times og medieselskapene CBC og NBC, har fått folk til å tro at hundrevis, ja kanskje tusenvis av barn er drept og hemmelig gravlagt ved internatskoler i Canada og USA. Den internasjonale, islamske propaganda-tv-kanalen, Al Jazeera, reklamerte nylig for en kommende reportasje om det groteske som har foregått ved Kamloops internatskole.

Al Jazeera-reklamen kan tjene som et aktuelt eksempel på hvor lett og hvor langt lokalt betinget massehysteri i dag kan spres verden rundt. Og da er man framme ved hvordan mediene kan opptre som herolder for oppdiktede historier om storstilte overgrep i de postmoderne, politisk korrekte, vestlige samfunnene. Det som særmerker mediene i dagens samfunn er nettopp at de uforbeholdent tror på de krenkede ofrenes historie, på dem som er blitt utsatt for overgrep. I den journalistiske dekningen av disse historiene suspenderes ofte regler som bør geleide all journalistikk – at man skal sjekke sannhetsgehalten av informasjon som legges fram, og ikke minst – at man tar med de momentene som er viktige for å forstå og gi et saklig bilde av den virkeligheten som presenteres.     

Widdowson og Weiss mener at Kamloops- hysteriet er en side ved woke-bevegelsen som har herjet over den vestlige verden de siste årene, særlig ved universitetene i Nord-Amerika, men også lenger nede i utdanningssystemet. Og et viktig mål for denne bevegelsen er å kunne tillegge og rette anklager mot den vestlige (”hvite”) verden, for blant annet folkemord og kolonialisme, begreper som i dag flyter nærmest fritt rundt og som stadig trekkes fram, til dømes i forbindelse med Israels krig mot Hamas i Gaza. 

SKEPSIS=VOLD 

Og det er, ifølge denne ideologien, kun ”hvite” som kan begå overgrep og undertrykke folk. I denne forestillingsverdenen, fylt av overgrep og ofre, oppstår det aktivisme – grupperinger og organisasjoner som krever statlig erstatning for overgrep, oftest begått i forgangen tid, men også i forbindelse med dagsaktuelle aktiviteter, slik som de 321 millioner dollarene, stilt til rådighet av den canadiske regjeringen ”i håp om å finne ” tusenvis” av hemmelige barnegraver og bevis for folkemord.

Overgrepspåstander kan også brukes for å få økonomisk støtte og erstatning fra kirker, universiteter og andre institusjoner for angivelige overgrep og forbrytelser mot menneskeheten. I Canada er det blitt slik at ingen kan bestride at internatskole betyr folkemord, uten å bli utsatt for sanksjoner. Det er også fremmet forslag om å kriminalisere kritikk av slike påstander, skriver Widdowson og Weiss. Skepsis til fortellingen om hemmelige massegraver blir sammenlignet med å benekte Holocaust. Eller som det heter i en uttalelse fra Det amerikanske antropologforbundet: Skeptisisme er vold!

Massehysteri er ikke noe nytt fenomen i den vestlige verdens historie. Et kjent eksempel er hekseprosessene i Salem i USA på 1600-tallet, men også religiøse og sekulære millenniums-bevegelser gjennom tidene er eksempler på massehysteri som kan skape opprør og betydelige samfunnsendringer, et emne som er for omfattende til å drøftes her. 

Et av tegnene som særpreger massehysteriske fenomener, er kampen mot det onde, mot onde tanker, mennesker og grupper. Mye av våre dagers hysteri har mange likhetspunkter med tidligere tiders ”organiserte” fanatisme – med overgripere, onde tanker og overgripere på den ene siden, og ofrene – de krenkede og sårede på den andre. Woke-bevegelsen ved universitetene i USA er typisk i så måte, der studenter lever i konstant beredskap mot krenkelser og det onde, hvite patriarkatet og koloniseringsregimet, en beredskap som har gjort slike utdanningsinstitusjoner til de reneste loony bins (galehus), med en hær av psykologer og terapigrupper som skal sørge for at studentene ikke lider mentalt skipbrudd. Woke-feminisering ødelegger USA-universiteter – Document 

Og professorer og lærere ved høyskoler sparkes over en lav sko når de ikke følger rett woke-tro og rette holdninger. Frances Widdowson er en av de sparkede universitetsprofessorene i Nord-Amerika. Hun ble fjernet fra sin stilling ved Mont Royal-universitetet i Canada fordi hun stilte seg kritisk til den woke-forståelsen som preger universitetet. Hun har særlig arbeidet med rettighetsspørsmål for urbefolkningene i Canada, et område der det er lett å tråkke woke-forståelsen ”på tærne”. Det var nettopp det Widdowson gjorde, og dermed ble hennes universitets-virke og professorat raskt avviklet. Og det er vel ikke uten grunn at hun er blitt en av de mest iherdige kritikerne i Canada av den vekkede, politiske korrektheten i vår tid, som vil dekolonisere universitetene og vitenskapene og underminere det klassiske, europeiske vitenskapsidealet (dvs.: selve vitenskapen).

TRUMP-HYSTERIET

Det amerikanske etablissementets årelange kampanje mot Donald Trump er et fenomen som har betydelig innslag av massehysteriets elementer. Det er de godes (Barak Obama, Hillary Clinton og Joe Biden) kamp mot det onde, Donald Trump, en kampanje eller ”krig” som ble påbegynt allerede før Trump ble valgt til president i 2016, og der man igangsatte en storstilt ”etterforskning” av påstandene om at Trump skulle ha samarbeidet (colluded) med Vladimir Putin og på den måten sikret seg valgseier i 2016. Mueller-rapporten, som var resultatet av dette arbeidet med en kostnad på flere hundre millioner kroner, viste at det ikke var hold i påstandene.  Dette, såkalte Russiagate, var initiert, betalt og gjennomført av Det Demokratiske Partiet i samarbeid med FBI og CIA. Kampanjen bygde (i verste fall) på løgn – og i beste fall på misforståelser. Ifølge den amerikanske journalisten Lee Smith var grunnlaget for kampanjen mot Trump, løgner og konspirasjoner uten like i amerikanske politikk. Smith legger fram en overbevisende dokumentasjon av det i boka ”The Permanent Coup”, som er ei politisk fortelling uten sidestykke i det amerikanske ”demokratiets” historie.

Kampanjen fortsatte etter Mueller-rapporten, og den er like sterk og pågående i dag, blant annet i form av en drøss med rettssaker, som ser ut til å være regissert slik at de skal hindre Trump i å drive effektiv valgkamp foran kommende presidentvalg. Kampanjen drives av en underliggende frykt i det politiske etablissementet for at Trump skal vinne valget. Og med de kreftene som er løs i kampanjen mot Trump, er det liten grunn til å tro at den vil bli innstilt, selv om han vinner valget på nytt. Det kan bli som forholdet mellom Israel og Hamas, en krig som ikke ser ut til å ta slutt før den ene parten blir politisk eller fysisk likvidert.      

Det postmoderne massehysteriet, med sitt innslag av overgripere og krenkede ofre, og der psykologer, sosialarbeidere, venstre-radikale og mediene har vært hoveddrivkreftene, kan sies å ha sin begynnelse på 1980-tallet. Boka ”Michelle Remembers” var sentral i en bevegelse som startet i USA, men som bredte seg over store deler av den vestlige verden. Michelle Smith hadde gjennomgått det som kalles hukommelsesterapi og fortalte at hun hadde blitt seksuelt misbrukt i forbindelse med satanistiske ritualer – uten at det historien ble bekreftet. Boka satte i gang en bølge av anklager om seksuelle overgrep med ledsagende moralsk panikk, noe som i løpet av 1980-tallet førte til 12.000 uverifiserte påstander om slike overgrep i USA. Det omfattet også saker der jenter og kvinner sa de hadde blitt seksuelt misbrukt av sine fedre (incest), sammen med saker om seksuelle overgrep mot barn i barnehager.

UTLØPERE TIL NORGE

I Norge var det særlig ett menneske som fikk anfektelser etter å ha vært med på å dømme en bestefar for incest på sitt 3 år gamle barnebarn. Det var pensjonert lagdommer, Trygve Lange-Nilsen. Som pensjonist og med nye kunnskaper om incest-saker, førte han som advokat saken til bestefaren på nytt i retten uten at han fikk ham frikjent. Men Lange-Nilsen fant flere saker med incest-dømte, og i sju-åtte år jobbet han som advokat for incestdømte menn. Han fikk gjenopptatt 13 slike saker, og i 12 av disse ble de tidligere dømte frikjent. Lange-Nilsen sa til Aftenposten i 2011 at disse sakene var den største rettssikkerhetssvikten i Norge siden hekseprosessene på 1600-tallet. I alt ble 31 uskyldige mennesker i Norge dømt for incest på slutten av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet, noe som sannsynligvis bare var ”toppen av isfjellet”, sa Lange-Nilsen til avisen.          

Disse sakene hadde utløpere til Vest-Europa og til Norge hvor hysteriet også manifesterte seg i den groteske Bjugn-saken, der en mannlig barnehage-ansatt ble tiltalt og seks andre personer, blant annet lensmannen i bygda, ble siktet for seksuelle overgrep mot barn. Heldigvis var det en våken jury av ”vanlige folk” i lagmannsretten, ledet av ei kvinne, som frikjente den tiltalte og fikk ryddet litt opp i galskapen. Saken ble drevet gjennom av psykologer, sosionomer, sykehusleger og en forutinntatt etterforskningsleder i politiet, og den fikk heldigvis ingen oppfølger. Bjugn-saken gikk som en sosial ildebrann gjennom det vesle lokalsamfunnet i Trøndelag der det lokale samfunnslivet lå igjen som en ruin og med sår som noen mente ville ta år før de grodde igjen.

Bjugn- og andre lignende saker viser hvordan det kan gå når profesjoner med ”overgrep som fag og levebrød” tar over styringen og påvirker i kriminalsaker. I et NTB-intervju med  undertegnede i 1994 sa statsadvokat hos Riksadvokaten, Ingunn Fossgard, at det hadde utviklet seg en ekspertkultur på det seksuelle overgrepsområdet utenfor rettsvesenet, og at denne ekspertkulturen var svært enhetlig med lite avvikende meninger.

«At psykiske symptomer hos barn kunne skyldes andre ting enn seksuelle overgrep, var fjernt i denne enhetskultur. Fra en situasjon før 1980 der man benektet seksuelle overgrep mot barn, havnet vi i en situasjon der det ble fordømt å reise tvil i slike saker. Det ene tabuet avløste det andre. Å stille spørsmål i slike saker, førte til beskyldninger om at man var barnefiendtlige, sa hun, og hun la til at den enhetlige ekspertkulturen på dette området hadde spredt seg inn i hele den offentlige forvaltningen (sic).» 

I Riksadvokatens granskingsrapport om Bjugn-saken i 1994 heter det i konklusjonen: ”I den første fasen av Bjugn-saken – fram til høsten 1992 ­– skjedde det en ukontrollert faktainnsamling og vurdering av barnehagebarna i regi av RiT (Regionsykehuset i Trondheim), som langt på vei drev alternativ etterforskning. Påtalemyndighet og politi burde ha fått denne virksomheten under kontroll ved å uforme klare spørsmål om hvilke informasjoner man ønsket fra RiT, ………, Ved den framgangsmåte som ble valgt, var det ikke først og fremst politiet og påtalemyndigheten som avdekket saken.”      

EN VIDEREFØRT  ENHETSKULTUR

Bølgen av overgrepssaker på 1980- og 1990-tallet var, som sagt, dominert av psykologer og sosialarbeidere på stadig jakt etter overgrepstegn hos barn. Disse yrkene fylles vanligvis av folk som knyttet til den politiske venstresiden, der man oppfatter seg som mer moralsk gode og våkne enn i samfunnet for øvrig.

Dagens woke-bevegelse ekstrapolerer datidens overgrepshysteri og forståelse, men alvoret og omfanget av massehysteriet er betraktelig forsterket. Det er i stor grad de samme venstreorienterte gruppene og enkeltpersonene som står bak og driver fram dagens overgrepsfortellinger. Til forskjell fra før har de ofte organisasjoner og advokater bak seg, meningselitære grupper som ofte i samarbeid med offentlig byråkrati utnytter det emosjonelle og intellektuelle kaoset, som ledsager woke-aktivismen, og som kan brukes til å melke det offentlige for penger og ressurser.

Det som statsadvokat Ingunn Fossgard i 1994 sa var en enhetskultur, begrenset til seksuelle overgrep mot barn, er blitt en totaliserende, politisk korrekt enhetskultur i vestlige samfunn, og ikke minst i Norge. Og denne enhetskulturen legitimeres uten særlige anstrengelser siden det politiske etablissementet og mediene i dag i stor grad er underlagt og sympatiserer med woke-bevegelsens virkelighetsforståelse. I Norge er en underliggende woke-forståelse rådende på den politiske venstresiden og langt inn i høyresiden. Den manifesterer seg sterkest ved universiteter, høgskoler, tenketanker, i offentlige utredninger og institusjoner som driver med samfunnsforskning. Kierulf-rapporten: En gjenklang av det politisk korrekte ekkokammeret – Document

Woke-virkelighetsforståelse formidles gjennom de etablerte mediene og gjennom læreplanene i skoleverket på et slags avdempet (noen vil si tilsløret) vis, og den kanaliseres ut i opinionen på en måte som gjør at folk oppfatter den som naturlig. Denne ideologien ligger som en understrøm i det hverdagslige livet der den siver ut gjennom NRK, avisene og det offentlige ordskiftet, der man aldri slipper til dem som har kritiske innvendinger til den etablerte forståelsen og politikken. På den måten indoktrineres befolkningen til å ha de politisk korrekte meningene, og det norske samfunnslivet går sin gang med en kritikk som er henvist til marginale nettsteder. Disse nettstedene har en leserkrets av en bagatellmessig størrelse sammenlignet for eksempel med blogger til såkalte influensere, unge kvinner og jenter som forteller om sitt liv med klær, sminke, velvære og skjønnhetsartikler, mens det ”brenner” ute i verden og mens vestlige samfunn og det vestlige demokratiet er i ferd med å legges i grus av en totalitær, politisk korrekt wokeism.

*Jfr. den norske sannhets- og forsoningskommisjonen for samer, kvener og skogfinner som kom med innstilling tidligere i år. Hovedbudskapet til kommisjonen er at flertallsbefolkningen i Norge skal sette seg inn i og forstå den uretten som de nevnte folkegruppene har gjennomgått på grunn av majoritetsbefolkningens politikk. Nylig annonserte regjeringen at det skal lages en handlingsplan mot mobbing av samer. NB! Det er ikke oppdaget hemmelige gravplasser for samiske internatskolebarn i Norge.

INYHETER TRENGER DIN STØTTE. TEGN ABONNEMENT ELLER STØTT OSS PÅ VIPPS 763291 BANK 1506.80.92768 ELLER PAYPAL

Journalist og dissident, Bjugn-saken, politisk korrekthet, innvandring, NTB, NRK