Professor Stig S. Gezelius ved Universitetet i Sørøst-Norge går ut i et innlegg i Aftenposten og advarer mot hvordan offentligheten og deler av mediene behandler den kontroversielle professoren Glenn Diesen.

Gezelius understreker at han slett ikke deler Diesens verdensbilde, men reagerer kraftig på debattklimaet rundt ham.

– I stedet for informativ kritikk fortoner den seg som en skole i hersketeknikk, skriver han. – Alvorligst er at selve ytringsfriheten trues.

Gezelius mener det er en farlig utvikling når ledelsen ved et universitet blir presset til å bruke arbeidsgivermakt mot en ansatt for ytringer gjort i det offentlige rom. Han kaller det «autoritært og antivitenskapelig», og viser til et grunnleggende prinsipp:

– Kun argumenter kan bevise at noen tar feil.

I innlegget refererer han også til Grunnloven og utvalgsarbeidet bak ytringsfrihetsparagrafen: «Feiloppfatninger bør komme frem i lyset slik at de kan underkastes fornuftig kritikk.»

Han reagerer særlig på et utspill fra Aftenpostens mediekritiker Anki Gerhardsen, som i en kommentar i Aftenposten beskyldte Diesen for å spre russisk propaganda. Det «er akkurat den samme virkelighetsbeskrivelsen som russiske Kreml pumper ut, og som de gjør hva de kan for å spre i den vestlige offentligheten,» hevdet Gerhardsen om Disen og partiet FOR.

Videre pekte Gerhardsen på Diesen arbeidsgiver ved Universitetet i Sør-Norge der han er professor.

«Spør henne [USNs rektor] dette: Hva er forskjellen mellom akademisk frihet og akademisk uetterrettelighet?» Til det har Gezelius et klart svar:

– Akademisk frihet er en institusjon som sikrer forskerens rett til å gjøre sin plikt: å være tro mot sin faglige overbevisning uansett hvor upopulær den måtte være.

– Akademisk uetterrettelighet er ingen institusjon. Det er praksiser som fører til faglige feil, og slikt skal avdekkes gjennom kritikk. Det er det vi har offentlig debatt til.

Han skiller også tydelig mellom uetterrettelighet og vitenskapelig uredelighet: sistnevnte er ifølge ham «å hevde noe man selv mener er usant», og det omtaler han som «en dødssynd i vitenskap».

Gezelius avslutter med å understreke hvorfor den akademiske friheten må beskyttes:

– Den skal beskytte forskere mot at maktmennesker presser dem til å snakke eller tie i strid med egen overbevisning.

 Loading ...