Aftenposten-kommentator Frank Rossavik avviser forestillingen om et tidligere harmonisk Norge med sterk enhetskultur. I dagens kronikk skriver han at landet alltid har vært preget av dype og langvarige konflikter – også før innvandring ble et sentralt tema.

Rossavik tar utgangspunkt i lengselen etter et påstått samstemt 1980-tall. Han beskriver tiåret som alt annet enn idyllisk, med harde fronter i sikkerhetspolitikken, gatekamper, ekstreme politiske miljøer og kulturkriger. Ifølge kommentatoren var det mer bråk enn samhold, selv om NRK-monopolet samlet folk rundt enkelte felles arenaer.

Betviler den norske enhetens eksistens

Han utvider perspektivet og spør når den norske enheten egentlig skal ha eksistert. Gjennom historien peker han på strid om union, masseutvandring, arbeiderbevegelse, religion, språk, by–land-konflikter, overvåking, EU-strid og minoritetspolitikk. Forholdet til samer, kvener, romfolk og jøder trekkes frem som eksempler på langvarige spenninger.

– I den grad Norge har en enhetskultur, ligger den i summen av konflikter som alle setter spor, skriver Rossavik.

Videre argumenterer han for at forestillingen om et klart flertall som undertrykker ulike minoriteter er misvisende. Minoriteter og majoriteter går på kryss og tvers, mener han, og viser til hvordan ulike grupper samtidig kan være både undertrykte og dominerende i forskjellige sammenhenger.

Hvem er majoriteten?

Rossavik retter også kritikk mot dem som hevder å representere en norsk flertallskultur. Han viser blant annet til debatten om Asle Toje og kristne verdier, og stiller spørsmål ved hvem som egentlig kan hevde å tale på vegne av et slikt flertall.

– Alle er minoriteter, også hvite, heterofile menn, skriver han.

Avslutningsvis erkjenner Rossavik at høy innvandring og integreringsutfordringer kan sette samholdet under press. Likevel mener han situasjonen føyer seg inn i rekken av tidligere konflikter – og at også denne kan håndteres gjennom politikk, samtale og tid.