Andelen nyfødte i England og Wales med minst én forelder født utenfor Storbritannia har passert 40 prosent for første gang. Samtidig faller det totale antallet fødsler til det laveste nivået siden 1977 – og fruktbarheten er nå på rekordlavt nivå.
Det viser nye tall fra det britiske statistikkbyrået Office for National Statistics (ONS), først omtalt av The Telegraph.
Passerte 40 prosent
Tallene forteller to historier samtidig: Britene får stadig færre barn, men blant barna som faktisk blir født, har en stadig større andel innvandrerbakgrunn målt gjennom foreldrenes fødeland.
Det gjør fødselsstatistikken til mer enn en familie- og helsehistorie. Den viser hvordan nye årskull i England og Wales endrer sammensetning – mens landet samtidig står overfor en voksende eldrebølge.
I 2025 ble det født 585.396 barn i England og Wales. Det er en nedgang på 1,6 prosent fra året før.
Samtidig hadde 40,2 prosent av de nyfødte minst én forelder født utenfor Storbritannia. I 2024 var andelen 39,5 prosent. I 2008 var den 30,1 prosent.
Det betyr at andelen har økt med 10,1 prosentpoeng siden 2008. Regnet relativt er økningen i minoritetsfødsler på rundt 34 prosent.
Omregnet til antall barn betyr 2025-tallet at over 235.000 nyfødte i England og Wales hadde minst én utenlandsfødt forelder.
Laveste fødselstall siden 1977
Samtidig som andelen med utenlandsfødt forelder setter rekord, faller fødselstallene kraftig.
De 585.396 fødslene i 2025 er det laveste antallet i England og Wales siden 1977, ifølge ONS. Også The Telegraph omtaler tallene som en del av en større demografisk endring i Storbritannia.
Dette er kontrasten som gjør tallene politisk potente: Det fødes færre barn totalt, men blant de barna som faktisk fødes, blir andelen med utenlandsfødt mor eller far stadig større.
Det betyr ikke nødvendigvis at hele befolkningen endrer seg i samme tempo. Men det betyr at sammensetningen av nye årskull endres raskere enn totalbefolkningen.
Den samlede fruktbarhetsraten i England og Wales falt fra 1,41 barn per kvinne i 2024 til 1,39 i 2025, ifølge ONS. Det er lavere enn noen gang i statistikken.
Les også: Wiborg til iNyheter: – Vi ble stemt ned i årevis. Nå får vi rett
Nivået ligger også langt under det som normalt regnes som nødvendig for å opprettholde befolkningen over tid uten innvandring. I rike land brukes ofte rundt 2,1 barn per kvinne som et omtrentlig erstatningsnivå.
England og Wales har ikke hatt en fruktbarhetsrate over 2,1 siden 1972, ifølge The Telegraph.
Tallene styrker den kontroversielle teorien om «The great replacement» hvor etniske beboere blir utbyttet med migranter, spesielt i Europa.
Les også: Innvandringsskepsisen øker: Flertall vil ha færre – frykter mer kriminalitet
India og Pakistan dominerer
Blant utenlandsfødte mødre var India største fødeland i 2025. Kvinner født i India fødte 27.601 barn i England og Wales i fjor.
Deretter fulgte Pakistan med over 22.000 fødsler, Nigeria med rundt 15.500 og Romania med rundt 10.600. Andre store grupper var mødre født i Bangladesh, Polen, Ghana og Afghanistan.
ONS har publisert egne datasett over fødsler etter foreldrenes fødeland.
Utviklingen er heller ikke jevnt fordelt geografisk.
Kartene over lokale myndighetsområder viser store forskjeller mellom ulike deler av England og Wales. London og flere større byområder skiller seg særlig ut med høye andeler nyfødte der én eller begge foreldre er født utenfor Storbritannia.
Det er viktig fordi gjennomsnittstallet på 40,2 prosent skjuler store lokale forskjeller. I noen områder er barn med utenlandsfødt forelder et klart mindretall. I andre områder er de et stort flertall av nye fødselskull.
Dermed handler tallene ikke bare om nasjonal demografi, men også om hvordan skoler, lokalsamfunn og offentlig tjenester i ulike deler av landet vil se svært forskjellig ut i årene fremover.
Les også: Dobling siden 2010 – én av fem har nå innvandrerbakgrunn
Innvandring som demografisk motor
Tallene kommer samtidig som Storbritannia har hatt høy innvandring de siste årene.
India, Pakistan, Nigeria, Bangladesh og Ghana har også vært blant landene som har bidratt med mange innvandrere til Storbritannia i nyere tid, ifølge The Telegraph. Dermed blir fødselstallene også et indirekte uttrykk for nyere migrasjonsmønstre.
Mange innvandrere kommer i yrkesaktiv og fertil alder. Når den innenlandske fruktbarheten faller, får innvandring og barn av innvandrere større betydning for befolkningsutviklingen.
Det er en demografisk mekanisme som allerede preger flere vestlige land: lave fødselstall blant majoritetsbefolkningen, kombinert med høyere innvandring og en økende andel barn med minst én utenlandsfødt forelder.
Lave fødselstall får også økonomiske konsekvenser.
På kort sikt kan færre barn bety mindre press på barnehager og skoler. På lang sikt betyr det færre unge arbeidstakere til å finansiere pensjoner, helsevesen og offentlige utgifter.
Det britiske budsjettorganet Office for Budget Responsibility advarte i sin siste Fiscal Risks and Sustainability Report om negative langsiktige konsekvenser for statsfinansene når fødselstallene faller lenger under erstatningsnivå enn tidligere ventet.
OBR peker på at lavere fruktbarhet kan gi lavere utgifter til barn og utdanning på kort sikt, men øke presset på offentlige finanser senere når forholdet mellom eldre og yrkesaktive svekkes.
Kort sagt: Færre barn kan se billigere ut nå, men bli dyrere senere.
Les også: Først mødre og barn, nå unge menn: Ukrainsk innvandring har snudd
Den nye befolkningsdebatten
Tallene må samtidig leses presist. Det er ikke slik at fire av ti nyfødte hadde to utenlandsfødte foreldre. ONS måler barn der én eller begge foreldre er født utenfor Storbritannia.
Gruppen inkluderer dermed både barn der begge foreldre er født i utlandet, og barn der én forelder er født i Storbritannia og én er født i utlandet. Foreldrene kan også være britiske statsborgere selv om de er født utenfor landet.
ONS-tallene viser samtidig en dobbel utvikling.
England og Wales får færre barn enn på flere tiår. Samtidig har rekordmange av barna som fødes minst én forelder født utenfor Storbritannia. Det gjør tallene politisk sensitive, men også vanskelige å komme utenom.
For innvandringsdebatten handler dette om hvor raskt nye generasjoner endrer sammensetning. For velferdsdebatten handler det om hvem som skal finansiere en aldrende befolkning. For integreringsdebatten handler det om hvordan skoler, arbeidsliv og lokalsamfunn skal håndtere stadig større demografiske forskjeller.
Det mest oppsiktsvekkende er derfor ikke bare at andelen har passert 40 prosent. Det er at rekorden kommer samtidig som fødselstallene ellers faller til 1977-nivå – og fruktbarheten er lavere enn noen gang.