Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Magnar Gjertsen har underholdende tanker om menn og kvinner i «En tålmodig kjærlighetserklæring fra oss menn«.

Jeg tror han har helt rett i at det er en forskjell der, i oppfatningen av følelser og hva man vil bruke tiden til.

En gjennomsnittlig forskjell, selv om mange individer befinner seg på en glideskala mellom to ytterpunkter og noen er atypiske i forhold til begge de vanligste typene. Flere menn vil skaffe seg en partner og så ferdig med det – la oss utforske livet utenfor og fremtiden. Flere kvinner sirkler rundt følelser, ja: «Ser du ikke at Småen har vokst to centimeter? Det er så utrolig. Og vet du hva han gjorde i dag? Men mon melketennene er sent ute?» (Jf de evige sammenligningene mellom barn i Prøysen: «Æille har et syskenbån på Gjøvik».)

Men Gjertsen berører evolusjon, og da stiller han seg lagelig til for hogg.

Han mener at menn har evolvert lengst, er best tilpasset: «Evolusjonen går sin gang, så ikke fortvil. Om to-tre tusen år vil også kvinner nå målet som skapninger med fullt utviklet og verdig mestring av eget følelsesliv, med like verdig kommunikasjon.»

Han synes altså at kommunikasjon om følelser er kjedelig og unyttig. Men for å si det salvesesfylt om «verdighet»: For hvert individ, hva er livet vi er plassert i med begrenset levetid? Er Gjertsen kanskje enøyet?

Det har seg slik, Gjertsen, at en viktig drivkraft for individene i alle arter er muligheten til å formere seg. For arter som har bevissthet og følelser, har disse utviklet seg slik at de er rimelig tilpasset denne muligheten, slik at individene:

i stor grad er tilfreds eller fungerer bra når det går godt for eksisterende og potensielt avkom (og for foreldre og kommende foreldre som skal greie opp for avkommet), og:

føler det som faresignal når så ikke er tilfelle.

Hvis individer utviklet seg slik at instinkter og følelser ikke holdt nogenlunde tritt med disse praktiske behovene, ville slike slektslinjer dø ut.

Det vil ikke forandre seg, Gjertsen.

Når det gjelder mennesker, så trenger denne artens barn utrolig mange år med fôring, beskyttelse og opplæring for å klare seg. Og det ligger forskjellig an for menn og for kvinner. En mann kan, for å si det høflig, spre sine gener over et stort felt, og selv om mange kvinner som han begunstiger ikke vil klare seg særlig bra hvis de ikke får hans støtte til å klare avkommet, vil ihvertfall en del av de barn han produserer slik, klare seg.

En kvinne har smale muligheter i forhold. Det er begrenset hvor mange barn hun kan bringe frem, og hun trenger stabil støtte over flere år for hvert av dem. Slik var det «i jungelen», og slik er det fortsatt, når det gjelder de følelser vi har utviklet som støtter opp om suksess med produksjon av avkom. Derav «Men elsker du meg? Elsker du meg fremdeles?» som et sentralt behov hos kvinner, og stor grad av opptatthet av avkommet i praksis. Hun trenger å vite og forutse, for mange år fremover. Og slike følelser er nærmest varige, de eksisterer ikke bare i fasene av livet mellom 15 og 40. Da blir det mindre rom og tid for å bygge båter og utforske jungelen i Venezuela, selv om spredningen av interesser i befolkningen er stor.

Jeg husker et festlig innslag på tv – det kan ha vært Norge Rundt e.l.: Vi så 3-4 kraftige mannfolk, jeg tror det var et sted på Hedmarken. De lo og sa at de hadde dannet en forening: «Foreningen av menn som vil at ekteskapet skal vare!» De var alle sammen skilt, og så gift på ny (én av dem gjen-gift med samme kone, men med ny overenskomst om hva ekteskapet skulle være). De hadde lært: De ville ta seg ordenlig av den type ting de første konene hadde sagt hadde drevet dem fra hverandre og skapt havari. De var enige om at blant ulike ting var det én som var sentral: Konene hadde sagt at mennene ikke snakket med dem. Så nå ville de gjøre det i sine nye ekteskap. En av karfolka sa noe sånt som: «Jeg kom hjem en dag og ante ikke noe. Da var hun reist. Jeg skjønte ingen ting!»

Nei, det er klart, når han bare hadde «romstert på gutterommet» og sagt «ja da ja da» til kona (omtrent som gutter sier til sine mødre). Han hadde altså ikke synes det var viktig å kommunisere med henne, for han hadde intet slikt behov. Men en familie består av flere individer, og det hjelper lite å praktisere den mening at en selv er den eneste som vet hva som er nødvendig og verdifullt, og at «verdifullt» er ens for alle.

Den amerikanske tv-psykologen Dr Phil har ofte hatt gjester i studio som ikke kommuniserer ordentlig familiemedlemmene imellom. Han sa om seg selv: Hver eneste dag han hadde vært på arbeid og hans kone hadde vært hjemme eller annensteds, så var det første han gjorde når han kom hjem, å snakke på tomannshånd med henne de første 10 minuttene. Satt på spissen – Selv om det er jordskjelv og huset står i brann, gjør jeg ikke noe annet før jeg har snakket med henne om hvordan dagen har vært for hver av oss.

En anekdote til: Jeg husker det slik at det var tidligere forsvarsminister Kristin Krohn Devold som sa omtrent dette: – Kvinner er å ligne med en romferge, menn er som en traktor.

Da det ble oppstyr om dette som journalisten syntes var en nedvurdering av menn, sa hun: – Å nei da, det er masse godt å si om en traktor. Men like avanserte, finstemte registrerings- og styringssystemer har de ikke!