Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.

Sentralbanken rettferdiggjør sin serie med rentehevinger som å bekjempe inflasjon, men har de forstått hva inflasjonen kommer av?

Renter forklares ofte som prisen på lån. Sagt på en annen måte er lånerenter ganske enkelt inntekt til utlåner eller banksektoren. Dermed er ikke bankenes egne sjefsøkonomer, og IMF for den saks skyld, upartiske når de stadig har gått ut og anbefalt heving av styringsrenten.

Sentralbanken setter opp styringsrenta med det uttalte formål å bremse inflasjonen og dempe en såkalt overopphetet økonomi. Bankene tillater seg da å ta en større bit av produksjonsøkonomien, men uten å definere hva inflasjonen kommer av.

Problemet nå er at vestlig økonomi har vært skadelidende av den svært kostbare korona-responsen, påført både næringsliv, befolkning og statskassa. Mye av pris-inflasjonen skyldes tidligere flaskehalser og utfordringer med forsyningssiden. Det skyldes ikke en uvanlig høy etterspørsel som må bremses via renter.

Unntaket er det økte forbruket som følge av politiske insentiver, slik som å kjøpe nye elbiler og etterisolere hus, og statlige milliardprosjekter med deres notoriske budsjettsprekker. Konsulentbruken sitter også løst i politiske og statlige virksomheter, så deler av næringslivet tjener godt hvorav pengestrømmen kommer fra skatteinntekter.

Minst to regjeringer og lobbyister har gradvis sørget for å overføre Norges selvforsyning av grønn og rimelig strøm til et europeisk kasino med amerikanske medeiere. Dermed har det blitt en betydelig nedgradering av konkurransefortrinnet og kompensasjonen ved å drive industri og næringsliv i Norge. Ikke minst forblir norske strømregninger høye. Økte strømkostnader er klart også inflasjonsdrivende.

I tillegg settes verdien av valuta, herav den dalende norske kronen, på et uklart grunnlag. Med all-time-high inntekter fra olje og gass, og noenlunde normalisert hverdag, skulle kronekursen vært relativt sterk og ikke rekord-lav. Som Øystein Stray Spetalen er inne på er nok også grunnlaget for prisingen bunnet i en risikabel økonomisk politikk. Oljefondets utenlandske oppkjøp handles i dollar – og da må kroner selges.

Som omtalt i undertegnedes kronikk «Pengesystemets Absurditet» fra 2015 er vårt gjeldsbaserte pengesystem i seg selv en driver av inflasjon. Gjennom nye lån økes pengemengden som igjen medfører prisinflasjon. Det er som en ekstra beskatning ved at kroneverdien vannes ut. Siden 2020 har pengemengden (M2) i Norge økt med hele 33% i følge SSB og siden 2008 med 240%.

Dersom prisinflasjonen kommer av de ekstreme utgiftene ved koronaresponsen, grønt skifte-politikken, økte energipriser, økte rentekostnader samt økning av pengemengden, hvordan skal da ytterligere økte rentekostnader hjelpe mot dette?

Konklusjonen er at det ikke er husholdningenes og næringslivets forbruk som driver inflasjonen.

Det er likevel de som tar støyten av både bankenes økte renter, strømkartellets økte strømkostnader, Sentralbankens nedsalg av kroner og økning av pengemengden. De økte utgiftene til bedriftene prises inn i varer og tjenester, sannsynligvis med margin. Til tross for denne tyngende cocktailen settes renten likevel opp og gir bonusfest til banksektoren på bekostning av den nasjonale økonomien. Begrunnelsen for rentehevingene virker villedende, og inflasjonspolitikken virker dermed enten misforstått eller svært kynisk.