Kong Haralds død vekker både sorg og takknemlighet hos Dagen-redaktør Vebjørn Selbekk. Han mener kongen holdt fast ved løftet han hadde gitt Norge helt til det siste.
– Det er liksom to følelser som konkurrerer litt hos meg. Det ene er jo åpenbart sorgen over å miste en folkekjær konge som har fylt store deler av, for ikke å si hele mitt voksne liv, og som har betydd mye for Norge og for det norske folket, sier Selbekk i en podkastsamtale med journalist og kriserådgiver Jarle Aabø og Ole Asbjørn Ness.
Samtalen finner sted bare timer etter at kong Harald er død.
For Selbekk, som beskriver seg selv som monarkist og royalist, er det særlig én ting han sitter igjen med:
– Det vi også ser i dag, på kongens dødsdag, er jo et fullført løp, et oppfylt løfte.
Han viser til at Harald betraktet kongegjerningen som en oppgave for livet.
– Kong Harald var veldig klar på at det løftet han hadde gitt, den gjerningen han hadde tatt på seg som monark, var for hele livet. Det var aldri aktuelt for ham å abdisere.
De siste årene ble belastningen stadig mer synlig, påpeker Selbekk.
– Det kostet noe å stå i det han gjorde. Det kostet noe å holde løftet. Men han gjorde det. På en veldig, veldig verdig og sterk måte.
Derfor er følelsene denne dagen en blanding av sorg og takknemlighet.
– Det er et helt folk som er i sorg nå. Men jeg føler også på en dyp takknemlighet for det han har gjort.
Aabø: – Den vanskeligste podkasten
Jarle Aabø beskriver dødsbudskapet som sterkt personlig.
– Jeg tror dette kanskje er den vanskeligste podkasten jeg noen gang kommer til å være med i, fordi kongen vår er død. Lenge leve kongen.
Aabø forteller at han ble overrasket over hvor sterkt han reagerte da meldingen kom.
– Jeg ble plutselig fylt med en sånn tristhet inni her. Selv om jeg hadde en anelse om at det kom til å skje, så var det akkurat som det var et eller annet som skjedde i følelseslivet.
Kort tid etter ringer han sin 94 år gamle mor, som ifølge Aabø har fulgt kong Harald tett gjennom fjernsynet og «elsket Kong Harald fra bunnen av sitt hjerte».
Moren reagerer med sorg, men også med en form for lettelse.
– Hun sier til meg: «Det var jo fint at han fikk slippe på den måten han fikk slippe.»
Aabø sier de to blir enige om at avslutningen, hvor trist den enn er, også fremstår verdig.
– Selvfølgelig er det trist, men det er også på en måte en lettelse over at han fikk en verdig avslutning på en kongemåte.
Selv har Aabø felt «en tåre eller to».
Republikaneren Ness begynte å gråte
Også Ole Asbjørn Ness reagerer sterkere enn han hadde ventet.
Det overrasker ham særlig fordi han ikke er monarkist.
– Jeg er jo født som republikaner, som jeg pleier å si. Men i dag så gråter jeg. Og det er noe jeg veldig sjelden gjør. Det går år mellom hver gang.
Ness stiller spørsmålet om hvorfor dødsfallet til en mann han aldri personlig har møtt, treffer ham på denne måten.
– Hvorfor i all verden sitter jeg som republikaner, og som aldri har møtt denne mannen, og gråter over at den snart 90 år gamle mannen er død?
Svaret finner han delvis i kongens rolle som symbol.
Harald var ikke en slektning eller nær venn.
– Utover sånn symbolet for Norge.
Ness trekker også frem at den nye kongen satt ved farens side den siste natten.
– Jeg ble veldig rørt over, og takknemlig over, at Kong Håkon satt ved hans side natten igjennom. At han ikke var alene da han gikk det siste.
Han mener det også ligger noe sterkt i at sønnen deretter umiddelbart må tre inn i sin nye rolle som konge.
– Det synes jeg var veldig vakkert. Og så synes jeg det er noe heltemodig at han da går rett fra sin fars dødseng og inn i vervet og statsdraget. Det må jeg ta av meg hatten for.
– Vi glemmer hvor ung nasjon vi er
For Selbekk handler dagen også om de lange historiske linjene.
Han mener nordmenn bør stoppe opp og reflektere over hvor tett kong Haralds eget liv var vevd inn i moderne norsk historie.
– Som pressefolk bruker vi å uttrykke «historisk» kanskje litt for ofte. Men dette er en historisk dag.
Selbekk peker på at Harald bare var Norges tredje konge etter at landet fikk sin fulle selvstendighet i 1905.
– Det er ganske rart å tenke på. Det er bare tre slektsledd. Jeg tror vi ofte glemmer hvor ung nasjon vi egentlig er med full selvstendighet, og hvor viktig kongehuset har vært for vår nasjons korte moderne historie.
Gjennom Harald hadde Norge dessuten fortsatt en levende forbindelse tilbake til andre verdenskrig, mener han.
Harald var et lite barn da krigen kom til Norge og måtte forlate landet. Senere kunne han vende tilbake til et fritt Norge.
– Alt dette hadde han opplevd i sine barneår.
Selbekk mener nettopp denne historiske kontinuiteten er en viktig del av monarkiets betydning.
– En stor fordel å være et monarki
Som overbevist monarkist mener Selbekk kongehusets viktigste funksjon er evnen til å stå utenfor den daglige politiske striden.
– Det er masse som skiller oss. Vi står til høyre og venstre i politikken. Men vi har heldigvis et statsoverhode som ikke er politisk.
Det gjør at kongen kan ha en samlende rolle som er vanskeligere å fylle for en partipolitisk figur, mener han.
– Et kongehus og en familie skal samle det norske folk, og helt øverst monarken.
Selbekk mener dette er blitt stadig viktigere.
– Jeg tror det har gjort mye for landet vårt. Jeg tror det har gjort det inn til i dag, og jeg tror også at det skal hjelpe nasjonen vår i årene fremover. Det er en stor, stor fordel å være et monarki, ikke minst i den polariserte virkeligheten som vi lever i i dag.
Vil huske ham som «samlingskongen»
Aabø er mindre begeistret for uttrykket «hele Norges bestefar», som allerede brukes om den avdøde kongen.
– Kongen har jeg aldri opplevd som noen bestefar.
Han mener Harald bør huskes for noe større.
– Jeg skulle gjerne tenkt meg at vi husker Harald som samlingskongen, fordi han har tydelig gjort det mulig for alle å kunne føle seg hjemme i landet vårt.
Aabø trekker frem kongens evne til å bruke enkle ord som fikk ekstra tyngde fordi de kom fra statsoverhodet.
Harald snakket om et Norge med plass til mennesker med svært forskjellig bakgrunn og liv.
– Han inkluderte jo både de sterke og de svake i hele sin retorikk.
For Aabø var dette noe av kjernen i Haralds kongsgjerning:
– Når kongen sier det, så blir det enda mer sant på en måte. Det blir som: Dette er historien om Norge, at her er det plass for alle.
– Monarken er mer enn en bestefar
Selbekk mener samtidig at betegnelsen «hele Norges bestefar» har noe for seg, særlig når det gjelder Haralds siste år.
Men han understreker at kongerollen var langt større enn dette.
– En monark er jo mer enn bare en bestefar. Han er vårt statsoverhode. Han representerer Norge.
Og akkurat det mener Selbekk at Harald gjorde med stor verdighet.
– Han har regjert lenge, og han har satt sitt preg på Norges historie. Det er jeg i hvert fall dypt takknemlig for.
Mot slutten av samtalen vender Selbekk tilbake til historiens lange linjer.
Haralds tid er over. En ny kongegjerning har begynt.
– Kongen er død, leve kongen, som man bruker å si på en dag som dette. Monarkiet fortsetter. Det er de lange linjene. Det er Norges histories vingeslag vi har følt i dag.
Selbekk beskriver tronskiftet som begynnelsen på et nytt kapittel.
– Vi har tatt farvel. En konge er død, men en ny konge har kommet. Nå starter sagaen om Håkon den åttende, et nytt kapittel i Norges historie.