Norge står overfor et økende spenningsforhold mellom ambisiøse klimamål og vern av samiske rettigheter, ifølge Universitetet i Oslo. Utbygging av vindkraft, kraftlinjer og mineralutvinning krever store arealer, og kommer stadig oftere i konflikt med urfolks tradisjonelle bruk av naturen.

Førsteamanuensis Katrine Broch Hauge ved Nordisk institutt for sjørett mener problemstillingen ofte blir fremstilt feil.

– Løsningen er verken å svekke urfolks rettigheter eller å senke klimamålene, sier hun i en artikkel fra Universitetet i Oslo.

Samiske rettigheter lov- og konvensjonsfestet

Samene har særskilte rettigheter til sine tradisjonelle områder, både gjennom norsk lov og internasjonale avtaler som ILO-konvensjon nr. 169 og FNs menneskerettigheter. Regelverket forplikter staten til å unngå inngrep som truer grunnlaget for samisk kultur og næringsutøvelse.

Utfordringen er at mange tiltak som er ansett som nødvendige for det grønne skiftet også er sterkt arealkrevende.

Reindriften er avhengig av store, sammenhengende beiteområder og fleksibilitet over tid. Klimaendringer og utbygging gjør denne balansen mer sårbar, ifølge UiO. T

ilsvarende utfordringer ses også i kystsamiske områder, der havbruk og tradisjonelt fiske kan komme i konflikt.

Fosen-dommen satte juridiske grenser

Høyesteretts dom i Fosen-saken har blitt stående som et tydelig eksempel på hvor grensene går når klimautbygging kolliderer med urfolks rettigheter. I 2021 slo Høyesterett fast at to vindkraftanlegg på Fosen i Trøndelag krenket sørsamiske reindriftsutøveres rett til kulturutøvelse etter FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter.

Dommen innebar ikke et automatisk krav om riving, men prosessen i etterkant har vist seg krevende. Fire år senere er saken fortsatt ikke ferdig ryddet opp, og forslag om å flytte reindrift til andre områder har skapt nye konflikter med eksisterende bruks- og eiendomsrettigheter, ifølge Universitetet i Oslo.

Hauge mener likevel at saken ikke nødvendigvis viser manglende respekt for urfolks rettigheter.

– Både dommen og aktivismen som fulgte har skapt en enorm læring i forvaltningen og hos andre aktører, sier hun i saken fra UiO.

Peker på systemsvakheter i planleggingen

Ifølge Hauge er det feil å fremstille urfolk som en hovedbrems for grønn omstilling. Norge sliter med rask kraftutbygging også i områder uten samiske interesser. Det mer grunnleggende problemet er manglende overordnet planlegging.

Hun mener de store prioriteringene må tas tidligere i prosessen, og ikke overlates til enkeltsaker når konkrete søknader allerede ligger på bordet. I dag forventes det at både statlige og kommunale planer prioriterer fornybar energi, men uten at det alltid tas hensyn til eksisterende arealbruk og tålegrenser.

Fosen-dommen viser ifølge henne at disse grensene blir mer absolutte i områder der samiske rettigheter er berørt.

Konflikten mellom klima- og urfolkshensyn er ikke unik for Norge. I mange land ligger viktige mineral- og energiressurser i urfolks tradisjonelle områder. Ifølge Hauge er bred involvering av berørte lokalsamfunn avgjørende for å unngå konflikt og forsinkelser.

Et virkemiddel hun trekker frem, er såkalt urfolksvederlag. Ordningen bygger på ILO-konvensjon nr. 169, og går ut på at urfolk både skal involveres i beslutninger og få del i verdiskapingen når naturressurser utnyttes i deres områder.

I Norge er dette blant annet tatt i bruk i arbeidet med ny minerallov.

– Målet er at samiske lokalsamfunn får reell innflytelse og faktisk nytte av prosjektene, sier Hauge i UiO-artikkelen.