Dette er et eksternt innlegg og gir uttrykk for skribentens meninger.
Det finnes en del kristne ledere som etter min mening driver med elfenbensteologi (det som på engelsk gjerne kalles «ivory tower theology»).
Dette er teologi som klekkes ut i diverse «elfenbenstårn», langt unna menneskers hverdagsliv, praktiske utfordringer og samfunnsspørsmål, og uten særlig hensyn til konsekvensene.
Ta f.eks. tyske Heinrich Bedford-Strohm, leder i Kirkenes Verdensråd, som nylig var i Norge «blant annet for å snakke om kirkens stemme i det offentlige rom», og i Dagens nettavis 16. mars siteres på at «Nasjonalisme er synd», intet mindre.
Vi kan ha en viss forståelse for at begrepet «nasjonalisme» har en helt egen klang i tyske ører, men med et slikt utsagn blir viktige nyanser borte.
Det finnes både sunn og usunn nasjonalisme (både pragmatiske og ekstreme varianter), hvilket betyr at en kategorisk avvisning av enhver form for nasjonalisme er uklokt. La oss ikke glemme at så å si alle velfungerende demokratier i verden springer ut fra nasjonalstater.
Samtidig er det nettopp i de landene hvor elitene har kommet lengst i sin ideologiske nidkjærhet for å demontere nasjonalstaten, at man strever mest med å bevare viktige verdier som frihet, trygghet og demokrati. Dagen ga oss 17. mars et eksempel fra UK, der fundamentalistiske muslimer hvert år styrker sin posisjon, og noen skoler nå i praksis styres etter sharia-lover.
Tran er sunt, men ikke en hel flaske om dagen. Mangfold kan være fint, men ikke så mye at sammenhengskraften i samfunnet forvitrer. Vi trenger nok nasjonalisme til at landet vårt ikke ødelegges, men ikke så mye at vi blir oss selv nok.
Vi er kalt til å elske alle mennesker, uansett kultur, religion og etnisitet. Samtidig må vi ha klart for oss at det finnes grupper av innvandrere som hater Vesten og/eller kristne og/eller hvite mennesker, og de vil rive samfunnet vårt i stykker med kriminalitet, vold og terror om de får muligheten.
Som kristne er hver enkelt av oss kalt til å stå for sannhet, godhet og skjønnhet, samt arbeide for Guds rikes fremme både her hjemme og ute i verden. Også når det får personlige omkostninger (Luk 9,23).
Men vi er ikke kalt til å utvise en hodeløs «generøsitet» som først og fremst vil ramme andre enn oss selv, nemlig våre etterkommere.
Argumentene for å videreføre den politikken som de siste tiårene har skapt enorme problemer i en rekke europeiske land (Sverige, UK, Frankrike, Tyskland m.fl.), og som om noen år kommer til å skape tilsvarende problemer også i Norge, er velkjente. La meg kort nevne tre av gjengangerne.
«Vi må være tolerante». Toleranse er viktig, men om vi tolererer de som ikke tolererer oss, da vil vi oppleve det filosofen Karl Popper kalte toleransens paradoks, nemlig at for mye toleranse kan resultere i toleransens avskaffelse.
«Mangfold er vår styrke». Vel, visse typer mangfold kan være berikende og fint, men for mye mangfold er destruktivt. Når ulike innvandrergrupper forakter det liberale Vesten og alt dens vesen, og de blir store og sterke nok til at de langt på vei etablerer sine egne parallellsamfunn, samt krever å ha kontroll i «sine» områder (noe de gjerne håndhever med grov vold), da er noe gått alvorlig galt.
«Vi må ikke bli autoritære». Ærlig talt, er det ikke ganske innlysende at vi må være så autoritære som nødvendig for å opprettholde lov og orden (Rom 13,1-7)? Nok en gang er stikkordet balanse; ikke for mye, ikke for lite. Men jo lengre vi holder på å forfølge anti-autoritære og utopiske idéer om at alle mennesker vil bli liberale og gode demokrater om de bare får mat, klær og tak over hodet, jo mer autoritære vil vi tvinges til å bli den dagen det demrer for folk at vår multikulturelle Titanic må legge om kursen dersom katastrofen skal unngås.
Så jo mer tolerante vi er nå, jo mer intolerant kommer samfunnet til å bli etter hvert; og jo mer anti-autoritære vi er nå, jo mer autoritært vil samfunnet før eller siden bli. Dette er enkel logikk, og gjelder enten det er gruppe x eller y som etter hvert kommer til makten.
Et påfallende trekk hos mange elfenbensteologer er at de viser få eller ingen tegn på at de kjenner til de beste argumentene hos sine meningsmotstandere. Ja, de nedverdiger seg knapt til å referere dem. Leser de i det hele tatt kronikker, reportasjer og artikler som drøfter og analyserer utviklingen på en seriøs måte, eller lytter til ditto podkaster? Tilsynelatende ikke.
Inntrykket er dessverre at de sitter i sine elfenbenstårn i akademia, organisasjoner eller kirkesamfunn, og utaler seg på helt generelt grunnlag, formodentlig fordi de ikke ønsker debatt; de nøyer seg med å formane den gemene hop. Dette er useriøst.
I dette innlegget nevnes kun Bedford-Strohm ved navn. Grunnen er at antallet elfenbensteologer som figurerer i norske medier er så stort; ingen nevnt, ingen glemt.
Men min oppfordring til dem alle er at de blir mer forsiktige med å uttale seg om ting de ikke har satt seg inn i, samt at de avstår fra bombastiske generaliseringer om hva som er riktig og galt på et felt der de etiske dilemmaene er mange og alvorlige.
Dette innlegget ble først publisert i Dagen.