I Nydalen i Oslo ble det i fjor startet opp en festival som heter Langs Akerselva. Så i år er det altså bare andre gang festivalen arrangeres. Det må sies å være ferskinger når det gjelder festivaler. Er markedet stort nok til nye små festivaler spør jeg meg selv? Det vil tiden vise.
Festivalen foregår i Nydalen, men planen er at den skal spres nedover Akerselva i fremtiden, med forskjellige musikksjangere på de forskjellige stedene langs elva. Det virker som et spennende prosjekt. Men svært slitsom for oss som skal dekke dem. Blir mye jogging oppver og nedover. Men jogging er jo sunt har jeg hørt. Er ikke så sikker på om det er sant forresten.
Langs Akerselva er heller ikke den eneste festivalen i Oslo denne helgen 18 og 19 august. To andre som
Jeg kjenner til foregår også i denne perioden. Så arrangørene har sterk konkurranse her. Største konkurrent er vel Findings på Bislett. Festivalkjennere vet at Findings har en god del store artister på listen.
I tillegg arangerer Vulkan Arena noe som heter Vulkan Open Air. Her har arrangørene sikret seg navn som Åge Aleksandersen og Sambandet, The Struts, Valentourettes, Bjørn Eidsvåg og Di Derre. Undertegnede skal overvære denne i morgen.
Langs Akerselva kan skilte med Bugge Wesseltoft, Luke Elliot, Slowgold og Starpower fra Sverige, John Olav Nilsen, Trentemøller og M.Byrd fra Danmark blant annet. Det gjenstår å se om disse kan konkurere med de andre festivalene.
Slowgold åpner festen med å spille på hovedscenen som har fått navnet Brua. Navnet henspeiler på det faktum at den ligger rett under brua på Ring 3 i Nydalen. På festivalens nettsider omtaler de denne beliggenheten som idyllisk, men der må jeg si meg ganske uenig. Men smak og behag altså.
Dette er klokka 15:30 på ettermiddagen. Det er nok mange som fortsatt er på jobb en fredags ettermiddag. Kanskje vært bedre med en senere start på festivalen ? Ikke så veldig morsomt å stå på scenen med så få tilhørere. Men slike konserter som holdes i områder i tettbygd strøk har jo en sluttid som må overholdes også. Så det blir nok vanskelig.
Slowgold er artistnavnet til Amanda Daniela Scholtbach Werne, en ung dame av 1989-årgang. Fra Sverige altså. Den unge damen er ganske rutinert, med 7 utgivelser under beltet. Musikken er vel det man kan kalle pop egentlig. Rolig og stemningsfult. Jeg liker det, og de fåtallige publikumerne setter også pris på det ser det ut til. De få som har kommet da. Det er vel en 30-40 stk nå litt ut i seansen. Bandet har dessverre litt utfordringer med lyden, og det stoppes opp litt i begynnelsen for å gi meldinger til lydteknikerne.
Alle bilder er tatt av Pål Holden.
Fra scenen kalt Brua jogget jeg opp til den lille scenen med navnet Torget. Å ja, den ligger på, du gjettet riktig, torget.
Jeg ville ha med meg Herkedal m/band.
At denne unge mannen vant Idol i 2018 hadde jeg ikke fått med meg.
Herkedal har en veldig behagelig stemme som er en fryd å høre på. En svært god sanger er dette. Fortjener helt klart et større publikum. Her er forresten lyden klart bedre enn på den store scenen av en eller annen grunn.
Bugge Wesseltoft, ja jeg er enig, veldig spesielt navn. Men han heter egentlig Jens Christian Bugge Wesseltoft. Da er vi enige om at det er mer normalt.
Bugge Wesseltoft har lang fartstid i det norske musikkmiljøet. Tidlig på 90-tallet gikk det i tradisjonell jazz, men Wesseltoft bevegde seg etterhvert i retningen som kjennetegnes som nu-jazz, som har mer innslag av elektroniske elementer.
Herr Wesdeltoft er født i det herrens år 1964. Flott år det der. Samme som meg, for å være litt flåsete.
Nå er jo denne typen musikk ikke for hvermansen, og jeg er usikker på om dette publikumet helt viste hva de gikk til her. Det er jo ikke musikk akkurat for å sprite opp stemningen på festival.
De som kjenner Wesseltofts musikk fra før vet nok hva jeg mener. Musikeren har sitt studio kun 50 meter fra scenen han opptrer på, så kanskje det har vært «noen som har snakket sammen» som jo er et gammelt kjent begrep. Jeg tror kanskje musikk som dette passer bedre i andre settinger. Det er ganske sært for å si det sånn. Men en amerikaner som kom til meg å spurte hvorfor Wesseltoft fikk så kort scenetid (ca 30 min eller så) syntes å like det han hørte i alle fall.
Amerikanske Luke Elliot tar over stafettpinnen fra Bugge Wesseltoft, noe jeg tror publikum setter pris på. Det var ganske laber stemning under denne seansen.
Elliot bor og arbeider i dag i Norge, og har norsk kone.
Musikkstilen er americana, og artistens ispirasjonskilder sies å være folk som Hank Williams, Big Joe Turner, PJ Harvey og Nick Cave. Hans tidligere utgivelser har høstet mange god-ord, spesielt i Europa og Norge. Han har også hatt flere roller i norske TV-serier.
Som f.eks. Helt Perfekt med Thomas Giertsen.
Nå har det kommet en del publikum, kanskje et hundretalls av dem. Selve konserten er en god del forsinket. Dette har forplantet seg helt fra første artist, så publikum er litt utålmodige nå. Så da bandet først setter i gang blir det godt motatt.
Luke Elliot føyer seg inn i tradisjonen med folkelig god americana som går hjem hos lytterne. Så også på denne konserten. Det er god stemning.
Ora The Molecule har du kanskje aldri hørt om. Ikke jeg heller. Så dette er et nytt bekjentskap. Hun opptrer med sitt band på den lille scenen, og spiller vistnok en blanding av space disco og retro electronica, hva nå enn det er for noe. Men det swinger av musikken. Jeg liker det. Og damen har veldig godt humør. Det er latter og skrøner på scenen. Trommisen hennes får en del oppmerksomhet med sitt noe eiendommelig hodeplagg. Dette var et positivt nytt bekjentskap. Dette kommer jeg til å høre mere på fremover. Hun heter foresten Nora Schjelderup.
Jeg tusler nedover elva til hovedscenen hvor John Olav Nilsen skal på scenen. Hvis det ikke er forsinket da. Alt på hovedscenen har vært forsinket fra første stund. Da jeg snakket med arangøren om dette kunne han fortelle at alt begynte tidligere på dagen med et strømbrudd. Og dette har da forplantet seg utover dagen og kvelden.
Vel, omsider er det i gang da. Jeg kjenner ikke noe særlig til artisten, men etter antallet tilhørere foran scenen å dømme så er det vist mange som kjenner denne artisten. Jeg kom jo nettopp fra Ora The Molecule og dette er noe HELT annet. Men desverre ikke i positiv forstand. Det hele er tamt og tregt. Det mangler energi og innlevelse. Og sangene/tekstene er det jeg ville kalle litt infantile egentlig. Vokalprestasjonene kan ikke sammenlignes med for eksempel Herkedal fra tidligere på dagen. Herkedal er en utmerket sanger. John Olav Nilsen er på det beste en middelmådig vokalist.
Synes jeg da, men heldigvis er publikum av en annen oppfatning. De liker dette og synger med på tydeligvis kjente sanger. Nilsen er jo en ganske kjent artist, men jeg må si to av de helt ukjente artistene tidligere på dagen gjør en mye bedre jobb. Bedre lyd, flinkere sangere/musikere.
Ja ja, slik er nå en gang musikksmaken. Den er som baken som kjent, delt.
Ytterligere en ukjent, for meg, artist har nå kommet på scenen på Torget. Ghost Woman fra Alberta Canada. Eller Evan Uschenko som artisten heter. Han er en såkalt multinstrumentalist. Da det er soundcheck så tenker jeg «dette blir bra». Fordi herr Uschenko briljerer med kjente gitar-riff fra andre artister under soundchecken. Men jeg blir skuffet. Musikken er grøtete, bråkete og ikke svært melodiøs. Men noen liker da dette også, og gynger taktfast sammen med musikken. For meg hjelper det lite at Evan Uschenko spiller gitar med gitaren over skuldra.
Jeg rusler nedover til hovedscenen hvor Cari Cari fra Østerike står på scenen. Dette er mer behagelig musikk. Dansbar og melodiøs. Det får publikum til å reagere positivt, og det var en lettelse i forhold til «Spøkelsesdamen» oppe på Torget. Jeg er usikker på hva jeg skal kalle musikken. Hviklen bås passer den inn i egentlig? Kanskje bare helt enkelt la være å putte den i bås. Det er bare artig kul musikk. Jeg liker ikke båssetting uansett. Gode musikere er det også.
Vel, etter Østerikes bidrag takker jeg for meg. Må sove litt også. Skal dekke tre forskjellige festivaler denne helgen. Mine tre favoritter denne festivaldagen var Herkedal, Ora The Molecule og Cari Cari.
Langs Akerselva var et nytt bekjentskap. Og positivt var det må jeg si. Startet litt på skeiva, da arrangør var ganske så stressa da jeg kom, og hadde svært liten tid til spørsmålene jeg hadde. Men det er forståelig. Han hadde jo også nettopp hatt et strømbrudd, og det er ganske viktig med strøm på festivaler. Så alt i alt er jeg fornøyd med mitt besøk på festivalen. Jeg ønsker dem lykke til i fremtiden. I sterk konkurranse til svært mange andre festivaler.
PS: Har de kontakter i de himmelske verdener tro? Regnet begynte å hølje ned akkurat da festivalen var ferdig.